TEST: Fujifilm Instax mini 41

Borte er det klumpete og organiske designet Fujifilm insisterte på å bruke på sine Instax-kameraer. Inn kom et linjelekkert og smidig design, som ikke bare har gjort kameraene mer tiltalende, men også bedre å bruke.

Den nye Instax mini 41, fortsetter den nye designretningen, som vi først så på Instax Wide Evo, og det er en velkommen retning, spør du oss. I motsetning til Wide Evo, er Instax mini 41 et rendyrket analogt kamera uten appstyring. For øyeblikksbilder, eller det mange kaller polaroid-bilder. 

Bildestørrelsen er mindre her enn på Wide Evo – som bruker kassetter med større bildeflate, og Instax mini 41 har den enkleste betjeningen man kan tenke seg.

Legg inn en kassett med 10 bilder, lukk igjen luken og trykk på knappen. Da kommer det ut et dekkark, som du kaster i resirkulering, og så er man klar til å knipse bilder.

Foran filmkassetten sitter enkel optikk med 60 mm fast brennvidde, uten zoom eller andre muligheter for å regulere enkle ting, som blender, eller fokus.

Den eneste innstillingen man får, er muligheten for en makroinnstilling, som gir en nærgrense på 30 cm. Med parallaksekorrigering i søkeren skal man kunne få det samme utsnittet på bildene som man ser den optiske søkeren. Det er ikke helt korrekt, for jeg oppdaget at korrigeringen ikke alltid traff 100 %. Men det er flisespikkeri.

For det viktigste for målgruppen for et kamera av denne typen, er først og fremst at det skal være enkelt å skrive ut bildene, som man kan dele rundt med vennegjengen, eller gi bort. Grunnleggende enkelt, og det leverer Instax mini 41 på.

Automatisk eksponering

Det er ingen muligheter for å justere eksponering her, og blitsen er på hele tiden. Det finnes ingen knapp for fokus eller eksponeringskontroll overhodet, og kameraet tar seg av all lysmåling, eksponering og blitskontroll.

Det er med andre ord det enkleste kameraet som tenkes kan, men det hadde vært veldig fint og i det minste kunne kontrollere blitsen. Fordi at på nært hold, vil man raskt oppdage at blitsen har en tendens til å gi overeksponerte bilder. De blir rett og slett for lyse, og løsningen er å legge venstre pekefinger over blitsen for å dempe blitslyset.

Kameraet får strøm fra to vanlige AA-batterier, som rekker til cirka 100 bilder.

Straks man har trykket på utløseren hører man fremtrekket starte og et bilde kommer raskt ut av kassetten. Halvannet minutt etterpå kan man se hvordan bildet faktisk ble, og de som ikke har brukt et instant-kamera overhodet, skjønner ikke hvor tilfredsstillende det er å se et bilde sakte fremkalles foran øynene på deg. Det er noe med den følelsen, det å holde et bilde man selv har tatt i hendene, som ikke kan sammenlignes med å vise det frem på en skjerm.

Det er et lite selfiespeil ved siden av linsen, og med utløserknappen plassert på fronten, er det enkelt å få til en bra selfie.

Bildekvaliteten

Kvaliteten er ikke all verden, men det er heller ikke poenget. For bildekvaliteten er mer enn god nok for et instant-kamera og mini 41 leverer faktisk relativt skarpe bilder, og stort sett treffer det greit på eksponeringene.

I litt sterkt sollys kan bildene se litt utvasket ut fordi de blir litt overeksponerte, kall det gjerne en kul filtereffekt om du vil, men på bilder som ikke er tatt på altfor lang avstand, kan man se at skarpheten og gjengivelsen har sine mangler, men er mer enn godt nok til at det er gøy å fotografere med Instax mini 41. Og det er vel egentlig hele poenget. 

Konklusjon

Kameraet er ikke laget for den høyeste bildekvaliteten, eller for å imponere noen med den tekniske kvaliteten overhodet. Med et kamera som Instax mini 41, handler det utelukkende om hvor morsomt det er å fotografere, og mini 41 er et morsom kamera å bruke. Det ser dessuten langt bedre ut enn tidligere generasjoner fra Fujifilm, og selv om det er et rendyrket analogt instant- eller øyeblikkskamera – uten printermulighet eller app styring, får man mye bildeglede for pengene i Fujifilm Instax Mini 41.