Search
Generic filters

: TEST: 9 Bluetooth-propper

Ni overraskende bra budsjettpropper

Synkende priser gjør at man i dag kan få helt ok trådløse propper for rundt en tusenlapp.

Da vi begynte å teste trådløse in-ear-hodetelefoner måtte man hoste opp 1.500–2.000 kroner for å få noe som var brukbart. Budsjetthodetelefonene vår dårlig bygget, hadde varierende tilkobling og kort rekkevidde, og de låt forskrekkelig. Men utviklingen og prispresset har gjort at man nå kan få helt akseptable propper betydelig billigere enn tidligere. I denne testen har vi lagt listen rundt tusenlappen, og sjekker man prisene i butikk, kan man sikkert få dem billigere enn det.

Til å være billige propper ble vi overrasket over hvor mye bedre de er, enn for bare noen år siden. Det er ingen som føles dårlige i konstruksjonen. Noen er til og med ekstra robuste slik at de kan brukes til trening. At har støtte for bedre lydoverføring som aptX eller AAC, er ikke uvanlig. Og det er sjenerøst med tilbehør. Alle har flere ulike størrelser på øreputene, og nesten alle byr på en slags form for beskyttelse for transport.

Batteriproblemet

For et par år siden var det normalt å bare få ut fem timers batteritid, noe som ikke holder for flittige brukere. Men bedre kretser og mer effektive batterier har raskt ordnet det problemet. I denne testen er åtte timer å betrakte som normalt.

Men hvor skal man gjøre av batteriet? Det er ikke det letteste problemet å løse. Enten setter man det i en krage for å få lette propper, men kragen ser klumpete ut, og får sjelden plass i lommen. Eller så setter man batteripakken i ledningen, men det er ikke elegant, og kan dra i proppen slik at man risikerer at de faller ut. Eller så setter man helt enkelt alt i selve proppene for å få en elegant ledning mellom dem, men det gjør proppene store og tunge, noe som kan gjøre at de faller ult.

Testkriterier

Vi ba produsentene om ørepropper i prisklassen 1.000–1.500 kroner. Byggekvaliteten ble sammenlignet med dyrere produkter for å se om det ble spart på holdbarheten. Vi så også på tilbehøret, hvor lette de var å koble til og bruke samt hvor behagelige de var å ha på. Hodetelefonene ble koblet til en Xperia mobiltelefon med støtte for høyere lydkvalitet. Vi lyttet så på en spilleliste lastet ned i høyeste kvalitet for å bedømme lydkvaliteten.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Lyd & Bilde,
se våre abonnementstilbud her .

Upraktiske, men vellydende

De er skikkelig konstruert, med et hus i metall og bra rykkavlasting på ledningsfestene. De føles mer luksuriøse enn prislappen antyder. Man får også med en oppbevaringspose for transport. Takket være fire størrelser på proppene er det lett å finne et par som passer. Derimot sitter de ikke like godt på plass som propper med «vinger». Til tross for at det sitter en ganske stor batteriklump på ledningen, er batteritiden dårligst i testen. Heldigvis kan den settes fast på klærne med en klype.

(Foto: Produsenten)

Fjernkontrollen er relativt god, med knapper som man lett finner med fingeren. Derimot henger den halvveis ned på halsen. Det er ikke så elegant, og gjør at mikrofonen havner nærmere øret enn munnen. Lydkvaliteten er det imidlertid vanskelig å klage på. Den har en utmerket klarhet, med en krisp diskant som likevel ikke blir hvass. Bassgjengivelsen er rik og presis, noe som er perfekt for elektronisk musikk. Men den drukner ikke stemmer i mellomregisteret.

Konklusjon

Audio-Technicas propper kunne ha blitt det beste kjøpet i testen, takket være den utmerkede lyden. Selve proppene er dessuten pent designet og velkonstruerte. Men det er detaljene som drar ned totalinntrykket. Batteriklumpen på ledningen ser alt annet enn elegant ut, og drar lett i ledningen. Det er en klar ulempe når proppene sitter løst allerede fra begynnelsen. Det ser heller ikke bra ut å feste den på klærne.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Vellyd til budsjettpris

Stilfulle propper uten stygge logoer, og med et hus i aluminium som gjør at de føles solide. Derimot mangler ledningene rykkavlasting, noe som kan bli et problem. På reisen kan man oppbevare dem i transportposen med knepplås. Man får også med silikonputer i fire størrelser samt et par ”vinger”. De er nesten en nødvendighet, da proppene ikke er vinklede, som dermed gjør at de sitter litt løst. Mellom lyttingene kan proppene kneppes fast i hverandre med magnetfelt.

(Foto: Produsenten)

Elegant nok sitter batteriene i proppene, og bare en lett liten fjernkontroll er igjen på ledningen. Knappene er lette å finne med fingeren, så håndteringen er relativt bra. Siden de ikke har en DSP som storebror Byron BTA, er lyden ikke like raffinert. Derimot har den samme karakter, med kontrollert bass, et mellomregister som lar stemmer komme frem, og en diskant som aldri blir skjærende. Derfor går det fint å spille de fleste musikksjangre.

Les også: Test av Beyerdynamic Byron BTA

Konklusjon

Byron BT ligner sin dobbelt så dyre storebror BTA på mange måter. De føles akkurat like velbygde, de har en like elegant formgivning, og er veldig lette å ha med seg. De er til og med bedre på et punkt, da man slipper ladestasjonen, og kan bruke en vanlig ledning. Imidlertid sitter ikke proppene spesielt godt fast, men krever nesten at man bruker «vingen». Det mest imponerende er at de har nesten like god lyd, om enn ikke like elegant.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Sjenerøse og basstunge

Vice er smart konstruerte. Til tross for at proppene er ganske store og tunge, sitter de ganske bra på plass i øret, og behagelig også. Man får med det største utvalget av propper vi har sett, hele fire par silikonputer, ytterligere fire par med «vinge» samt tre par Comply memoryfoam-propper. Til og med ekstra filter! Samt en stoffpose til transporten. De er i tillegg sprutsikre, ifølge IPX 3, slik at man kan trene med dem. Imponerende i prisklassen!

(Foto: Produsenten)

Fjernkontrollen er riktig nok litt plastaktig, men knappene er vel definerte og finnes lett med fingrene. De har også en stemmeguide som holder en informert om hva som skjer. Degauss Labs har helt klart satset på «imponerende lyd» med en skulpturert kurve. Bassen er rapp, men veldig dominerende, noe som gjør at stemmer lett havner i bakgrunnen. Presser man diskanten, kan den låte vel hvass. Og de kan spille med skikkelig volum!

Konklusjon

Degauss Labs gir oss veldig mye for pengene. Proppene føles godt konstruerte, og tåler til og med vannsprut. Vi har aldri sett noen by på så mange ekstra ørepropper, noe som også gjør det lett å få en perfekt passform. Vice føles som et kvalitetsprodukt, hvor man har tenkt gjennom detaljene. De gir oss også reelle volumressurser og mye bass. Dessverre litt vel mye etter vår smak, da den lett drukner sangstemmer og detaljer i musikken.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

En usofistikert skuffelse

At Focal, som vi ellers forbinder med hi-fi, slapp et par billige BT-propper, er litt overraskende. Selve proppene holder stilen, med pen formgivning og tillitvekkende metall. Men batteriklumpen midt på ledningen er plastaktig og i veien. Som en nødløsning får man med en magnetklemme for å holde den på plass. Man får også med et uvanlig fint oppbevaringsetui samt to ekstra par silikonpropper. Passformen er relativt bra.

(Foto: Produsenten)

Fjernkontrollen har godkjente knapper, men selv den er plastaktig, og har en evne til å havne på skulderen. Ikke ideelt for telefonsamtaler. Med tanke på hvor bra Focals høyttalere låter, så må vel likevel lyden være fantastisk? Tja, den er ikke direkte nøytral. Bassen er kontrollert, men svært forsterket. Det fungerer bra til rock og elektronisk musikk, men i andre sjangre er diskanten litt hvass, og mellomregisteret vel tilbaketrukket.

Konklusjon

Står det Focal på kartongen, forventer man seg høy byggekvalitet, smarte løsninger og raffinert lyd. Spark Wireless har dessverre ingen av delene. De føles plastaktige, har en irriterende batteriklump på ledningen, og låter mer rått enn elegant. Bassen er jo bra, og de låter ikke forskrekkelig. Bare … feil. Focal burde nok ha gjort som andre hi-fi-produsenter og sluppet mer eksklusive hodetelefoner, med en lyd som tilsvarer hva kundene forventer seg av merket.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Forfinede og engasjerende

For drøyt et år siden testet vi Everest 100 med godt resultat, og på utsiden er det meste likt. De ser litt klumpete ut, men sitter faktisk behagelig i øret, og takket være «vingen» på proppen sitter de på plass i øret. I esken får man ytterligere to propper med ”vinger”, samt tre par vanlige silikonputer. Derimot får man ingen pose å oppbevare dem i på reisen, noe alle andre i testen faktisk byr på. De føles velbygde, men har ingen rykkavlasting på ledningen.

Les også: Test av JBL Everest 100

Da knappene på fjernkontrollen skjules av en gummimembran, er det litt vanskelig å kjenne om man trykker på rett sted, men det beskytter også fjernkontrollen. Mikrofonen henger litt nærmere munnen enn på mange andre. Takket være størrelsen på proppen får de til en meget bra bassgjengivelse, som likevel ikke dominerer. Lyden heller mot den varmere og engasjerende siden, og er faktisk ikke trettende på samme måte som forgjengeren. Noe som var det største minuset.

Konklusjon

Vi har mye godt å si om forgjengeren Everest 100, og JBL har klokt nok ikke rørt ved det som fungerte. Til tross for den merkelige formen sitter de bra i øret, og takket være puter med «vinger» blir de også sittende. Batteritiden er fin, og betjeningen helt ok. Det eneste vi har å klage over, er at oppbevaringsetui ikke er inkludert. De har beholdt den engasjerende lyden, men slipt av de hvasse kantene slik at den ikke er like trettende i lengden. Et hyggelig bekjentskap.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Pene, men mislykkede

Tross den likevel overkommelige prisen føles de som premiumhodetelefoner takket være påkostede materialvalg og gjennomtenkte løsninger. Det sjenerøse batteriet sitter gjemt i endene av nakkebøylen, noe som kan føles litt klumpete. En krok på ledningen gjør at man henger den over øret, slik at den sitter godt på plass. Takket være tre størrelser på silikonputer i to ulike utførelser, samt to par Comply memoryfoam-puter, er det lett å få til passformen også.

Brukervennligheten er ganske bra, og man kan finne knappene på fjernkontrollen med fingeren samt få veiledning av en stemmeguide. Parkoblingsknappen sitter separat. Dessverre virker ikke den trådløse tilkoblingen helt stabil, da vi fikk tomgangsstøy og avbrudd i avspillingen. Og det har skjedd noe med lyden sammenlignet med modellen med ledning. Dynamikken og det åpne lydbildet er der, og vi kjenner igjen den stramme bassen. Men dessverre låter de uventet hvast.

Konklusjon

Vi var veldig begeistret for RHA MA750-modellen med ledning, som koster halvparten så mye som denne trådløse varianten. Men dessverre virker RHA å ha hatt problemer med å klippe ledningen. Tilkoblingen er ustabil, og lydkvaliteten har blitt dårligere, med en forstyrrende hvass diskant. Det er synd, for ellers er hodetelefonene av utsøkt kvalitet, og de sitter behagelig. Batteritiden er utmerket, og de lades raskt. Men det hjelper ikke når lyden ikke når de samme høyder.

Les også: Test av RHA MA750

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Kontroversielle, men utmerkede

Det å sette en krage på et par trådløse propper er vågalt. På den ene siden er det deilig ved lang tids lytting, og man slipper tunge propper. På den andre siden er den litt klumpete, spesielt om man har genser med krage. Man får med en oppbevaringspose til vesken, for i lommen får de ikke plass. Silikonputer i fire størrelser følger med. CX 7.00 er på mange måter en enklere variant av Momentum In-Ear Wireless, med plast i stedet for skinn samt pose i stedet for etui. Men med en bedre pris.

Les også: Test av Sennheiser Momentum In-Ear Wireless

(Foto: Produsenten)

De har også samme problem med at knappene sitter på innsiden av kragen, noe som gjør at man må fomle litt for å finne dem. Men det glemmer man raskt når man begynner å lytte på dem. CX 7.00 er ikke rocke-hodetelefoner, og man får derfor ingen dundrende bass. Den går derimot tilstrekkelig dypt, og er både markert og kontrollert. Lyden er balansert og relativt nøytral, uten å låte kjedelig. Det gjør dem til et par fine allround-propper for variert musikk.

(Foto: Produsenten)

Konklusjon

Har du sett på Sennheiser Momentum In-Ear Wireless, men syntes de var vel dyre, er CX 7.00 et godt alternativ. Så lenge man kan leve uten skinn og fine etuier, er dette et mer fornuftig valg. Batteritiden er fin, og proppene sitter behagelig, selv om man lytter over lengre tid. Man må imidlertid venne seg til bøylen rundt nakken, og at de ikke kan puttes i lommen. Men når det gjelder lydkvaliteten, kommer de nær, og de trives med alle typer musikk.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Merkelige og unike

Stadion har en slik design som man enten elsker eller hater. På den ene siden ser de litt merkelige ut på hodet. På den andre siden gjør den fjærende ledningen at de sitter fjellstøtt på hodet. Og bøylen rundt øret holder skallene på plass i øret. De går nemlig ikke inn i øregangen, som Apple Earpods, noe de med følsomme ører foretrekker. De passer derfor for løping, da man hører trafikken, men passer ikke på kontoret siden de lekker lyd.

(Foto: Produsenten)

En definitiv ulempe er imidlertid at knappene på bøylen havner bak i nakken, slik at man må strekke seg og fomle etter dem. Man får heller ikke mikrofonen nær munnen, noe som drar ned samtalekvaliteten. Da det er skall i stedet for propper får man ingen forsegling i øret, noe som medfører at det meste av bassen forsvinner. Lydkvaliteten for øvrig er faktisk meget bra, men savnet av bass er en ulempe både for trening og for å nyte tung rock.

Konklusjon

Urbanears Stadion føles som et par virkelige nisjehodetelefoner. På den ene siden sitter de sikkert og tåler svette, men de mangler bassen man vil ha på treningsstudioet. På den andre siden låter de riktig bra, men lekker for mye lyd for kontoret eller bussen. Har man sarte ører og ikke kan ha propper som går inn i øregangen, kan Stadion være et perfekt kompromiss for utendørsaktiviteter. Så lenge man ikke blir forstyrret av den litt merkelige utformingen.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Smarte, men upassende

Designen er kjent, med en smidig ledning og relativt store propper som inneholder batteriet. Dessverre passer de ikke så godt i ørene, man har for få propper å velge mellom, og ”vingen” sitter ikke like bra som hos konkurrentene. Altså føles de litt ubekvemme, og sitter ikke skikkelig på plass. Batteritiden er middelmådig, men det finnes en smart oppbevaringspose som inneholder ekstrabatteri. Enten inkludert eller som tilbehør. Go 3 er ikke vanntette, men fuktavstøtende.

(Foto: Produsenten)

Brukervennligheten er bra, med en fjernkontroll med tydelige knapper, og en stemmeguide som gir løpende informasjon. Det finnes også en app, men den er mest for oppdatering og instruksjoner. Om det skyldes vanskelighetene med passformen, eller at det faktisk ikke er treningshodetelefoner, kan man spørre seg, men bassgjengivelsen er tam og ullen. Mellomregisteret og diskanten har færre problemer, men sluttresultatet er likevel at de låter litt kjedelige og tamme.

Konklusjon

Vi pleier å like Plantronics Backbeat-sportspropper, men Go 3 er innrettet på musikk. Det merkes på at de ikke er vannbeskyttet på samme måte. Men også på at de ikke har samme engasjerende bassgjengivelse. Det kan i og for seg skyldes at de ikke sitter spesielt bra i øret, og at man ikke får den forseglingen som er nødvendig. Det er synd, for ellers er de bra designet, og vi liker spesielt at man kan få en oppbevaringspose som også lader hodetelefonene.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.
forfatter

Jonas Ekelund

(f. 1969): Frilansjournalist. Jonas har jobbet for Lyd & Bilde siden 2007 med det meste som kan kalles bærbart. Det vill si mobiler, trådløse høyttalere og hodetelefoner. Iblant kommer testingen inn på kollegaenes områder innenfor multiromslyd, hjemmekino og foto. Han startet sin bane som teknikkjournalist på IDG og skrev blant annet for PC för Alla, Internetworld og det som senere ble M3.
Kommenter

Legg igjen en kommentar

    Les også

    Samsung Galaxy Z Fold 2 er den brettbare mobilen du alltid har ønsket deg.
    Skal du drepe støyen? Her er de beste hodetelefonene til formålet akkurat nå, til tykke og tynne lommebøker.
    Vi har lurt på når high-end-klassen skulle få sine første støydempende hodetelefoner. Det er selvsagt Bang & Olufsen som er først, og Beoplay H95 gir mersmak!
    Den nyeste iMac-en er den beste stasjonære Mac-en for mange, tross en ikke uvesentlig ulempe.

    Aktuelle tilbud

    Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
    TAG Heuer Connected er mer enn en smart treningsklokke, den er også et pent armbåndsur.
    JBL melder seg inn i ANC-hodetelefonenes toppklasse med en hodetelefon som er artig å lytte til og fjerner støyen effektivt.
    Panasonics toppmodell er en godbit for de virkelig kresne TV-entusiastene: HZ2000 gir superlekre bilder i vaskeekte studiokvalitet!
    HP Sprocket Select har absolutt ingen nytteverdi. Og den mobile fotoprinteren leverer faktisk halvdårlige bilder. Likevel er den ganske fantastisk.
    Etter en tur i Honda e virker det meste annet gammeldags.
    Asus ZenBook 14 UMA425 er en lekker og stilfull maskin som vil være perfekt til studier eller som arbeidslaptop på farten.
    Shure Aonic 50 har kanskje den beste lyden vi har hørt blant støydempende hodetelefoner.
    Nikons rimeligste fullformat Z-kamera er best i klassen på ett område, men har noen mangler og koster for mye.
    Samsungs toppmodell Q950TS byr på rålekker design, knivskarp bildekvalitet og imponerende lyd – men det koster!
    Asus har rykket helt opp i high-end-klassen med en tungvektsmobil som kan konkurrere på lik linje med de beste på markedet. Er dette Asus sitt øyeblikk?
    Her er testen av Canon EOS R5, det første kameraet med 8K-video. Et tveegget sverd, viser det seg.
    Acer ConceptD CP7 er en fantastisk skjerm på alle måter. Men det er ikke alle funksjoner du trenger.