UHD står for Ultra High Definition, og er et skjermformat som er definert til å ha minimum 3840 x 2160 pikslers oppløsning. En Ultra-HDTV er dermed i stand til å vise hele 8 millioner bildepunkter – fire ganger mer bildeinformasjon enn en vanlig Full HD TV (1920 x 1080)!
Høyoppløst kinoformat
Det såkalte 4K formatet stammer opprinnelig fra kinoverdenen, og oppsto som et resultat av overgangen fra analog til digital kino.
De første digitale kinofilmene kom tidlig på 2000-tallet, og ble både innspilt og vist i Full HD (1080p) format. Det viste seg etter hvert at denne standarden hadde klare begrensninger når den ble projisert på et meterstort kinolerret, og bildekvaliteten kunne ikke måle seg med analoge filmkameraer og projektorer. Fra de fremste radene i kinosalen kunne man se tydelig rutemønster i bildet. Dommen fra film- og kinobransjen var klar: Hvis digital kino skulle ha håp om å lykkes, måtte det innføres et nytt, høyoppløst kinoformat.
I 2002 var DCI (Digital Cinema Initiatives) standarden et faktum. Den spesifiserte først et 2K format og senere i 2005 kom det såkalte 4K formatet. I dag er de fleste digitale kinosaler rundt om i verden utstyrt med fremviserutstyr som støtter et eller begge av disse formatene, som også følges av filmbransjen. Store, episke filmer som Avatar og Hobbiten produseres etter 4K-standarden, mens andre mer lavbudsjett produksjoner benytter seg av 2K standarden.
4K-standarden har også vist seg å være velegnet for digitalisering av gamle analoge 35 og 70 mm filmer. En av de første filmene som ble vist i ekte 4K var 2007-versjonen av Blade Runner – The Final Cut.
Ultra-HD til hjemmebruk?
Kinobransjens omfavnelse av 4K har altså medført at mange nye filmer produseres i det ultra-høyoppløste formatet. Og sakte, men sikkert er teknikken i ferd med å gjøre sitt inntog også på forbrukermarkedet. Den internasjonale kringskastingsorganisasjonen ITU ble i fjor enige om den nye Ultra-HD standarden, som innbefatter oppløsninger fra 3840 x 2160 (4K) og helt opp til 7680 x 4320 (8K). Teknikken må sees i sammenheng med større TV-skjermer og kinolerret, hvor dagens HD-standard har en begrensning. Når et Full HD-bilde blåses opp til 80-100 tommer eller mer, går det an å se synlige bildepunkter og rutemønster i bildet. Hensikten med 4K er å fjerne dette ”rutemønsteret”, og gi et skarpere, mer sømløst bilde med mer bildeinformasjon. I praksis virker det som et vindu mot virkeligheten.
Mangel på innhold
Ultra-HD skjermene har så vidt begynt å komme på markedet, og de fleste store elektronikkprodusentene har lansert Ultra HD-kompatible modeller. Enn så lenge er det imidlertid svært lite tilgjengelig videomateriale vi kan bruke til å se på disse skjermene.
Selv om Blu-ray i teorien har plass til filmer i Ultra-HD format, støtter ikke dagens BD-standard Ultra-HD per dags dato. Om så skulle skje, vil det kreve nye, oppgraderte Blu-ray spillere slik det gjorde med introduksjonen av 3D Blu-ray. Så er spørsmålet om vi forbrukere er klare til å bytte ut spillerne våre nok en gang, eller om den spinnende platas dager er talte?
En annen løsning kan komme i form av strømming- eller nedlastingsbaserte mediespillere. Det meste av dagens tilgjengelige Ultra-HD innhold leveres på harddisker, mens online streaming-tjenester som Netflix og HBO er i ferd med å bli mektige aktører i mediebildet. Flere innholdsleverandører, deriblant Sony, er i gang med å utvikle distribusjonsplattformer for Ultra-HD film via nettet. Den tradisjonelle kringskastingsbransjen lar imidlertid vente på seg, og har i mange tilfeller nok med å tilpasse seg vanlig HD.
Vi forventer mye spennende nytt på Ultra-HD fronten i løpet av året, så det er bare å følge med!
Les vår test av LG’s 84 tommers 4K TV her
