Lyd skapes gjennom fysiske vibrasjoner av et spesifikt medium, som regel luft men det kan være hvilken som helst væske eller gass. Når disse vibrasjonene så treffer trommehinnen, oppfatter vi det som lyd.
Ny viten viser at når disse vibrasjonene treffer ett enkelt molekyl av dibenzoterrylen (DBT), lyser dette opp, hvor fargen forandres med tonen.
For å få dibenzoterrylenet til å fungere som en slags mikrofon, måtte man fange flere molekyler i et krystall av antracen. Når en lydbølge forsiktig vugger på krystallet, blir DBT-molekylene slått rundt på innsiden. Bevegelsen påvirker interaksjonen mellom elektronskyene av DBT og antracenet, som igjen forandrer DBT-ets lysavgivning. Ved å spore det vekslende lyset fra bare ett enkelt molekyl av DBT, kunne forskerne spore lydens frekvens.
Ubrukelig i praksis?
DBT-molekylet er riktignok ubrukelig for vokalister på scenen. Faktisk kan det ikke brukes til stort i det hele tatt i det daglige. Ser man bort fra den forsvinnende lille størrelsen til et molekyl, kreves det nemlig en meget lav temperatur for at systemet skal fungere, ettersom luftmolekyler ved romtemperatur beveger seg for mye og forstyrrer det hele. Men i laboratoriet kan det ha betydning, spesielt for forskning innen kvantemekanikk.
Brukelig eller ikke, det er unektelig kult!
Kilde: gizmodo.com
