• Artist: Bruce Springsteen
• Album: High Hopes
• Release: 13. januar 2014
I kjent Springsteen-stil handler albumet ”High Hopes” i all hovedsak om et arbeidersamfunns utfordrende hverdag.
Albumet er i bunn og grunn en samling av tidligere ikke-innspilt materiale, som Bruce Springsteen nå har tatt til studioet sammen med The E-Street Band og noen flere gjesteartister – deriblant Tom Morello, tidligere gitarist fra Rage Against the Machine og Audioslave.
Morello hadde vikariert på turné for Steve Van Zandt, som da var opptatt med opptak av den norske TV-serien ”Lilyhammer”. I løpet av turneen jobben Springsteen på si med å plukke ut uinnspilte låter til sitt kommende album. Det var Morello som fikk overtalt Springsteen – eller Bruuuuuuuuuce, som konsertgjengangerne kjenner ham som – til å ta med sangen ”High Hopes” (cover av The Havalinas ved Tim Scott), som skulle bli tittelsporet på samlingen.
Morello har i løpet av prosessen fungert som en muse for Bruce, og spiller da også gitar på hele åtte av de tolv sangene som utgjør det tett opp mot en time lange albumet.
Til å være en samling eldre og nyere låter, derav også et par coverversjoner, er albumet overraskende helhetlig hva stil angår. Vi snakker rufsete og temmelig hard rock, med innslag av skitten blues.
Men at albumet har en helhetlig ramme, betyr ikke at alle sangene er like bra.
Pangstart
Nevnte ”High Hopes” handler om en arbeiderklassehelts ”høye håp” i en ellers mørk og fattig hverdag. En beintøff start på albumet, med Morellos gitarscratching, som setter standarden for resten av plata. Tøff og røff bluesrock med elementer av folk, som gjør at man nærmest ser for seg at folk går og headbanger og paraplydanser om hverandre i New Orleans gater.
Arrangementet er tøft, med hardtslående trommer og Tom Morellos steintøffe gitarriff, akkompagnert av piano og blåsere. En fet fusjon av sjangere, dette.
Gitarsoloen i midten er umiskjennelig Morello og minner om hans spilling fra ”Evil Empire”-tiden til Rage Against the Machine, bare ispedd litt mer blues.
Likevel føler jeg at sangen blir litt vel repeterende, og derfor også nokså forglemmelig i det store og det hele for min del.
Harry
Spor nummer to, ”Harry’s Place”, har en fet rytme, med wah-wah-pedal og pumpende basstrommepedal. Harry er en tøff gangster, som folk går til når de trenger hjelp til noe. Det være seg penger eller en tjeneste. Men da må du også finne deg i at han eier deg til gjelden er betalt:
”Your blood and money spit shines Harry’s Crown; You don’t fuck with Harry’s money, you don’t fuck Harry’s girls, these are the rules, this is the world when you bring it on down to Harry’s Place.”
Dette er ekte bluesrock, med brei beinføring.
En lydmessig nedtur
Når spor fire, ”Just Like Fire Would”, kommer på, må jeg skru ned. En produksjonsmessig nedtur, uten verken trøkk eller luft. Her er alle hjulene på miksebordet rattet på maks, med en hard limiter på toppen, som gir stygg forvrengning og en platt opplevelse av en låt som ellers svinger greit, men aldri er spennende. Faktisk ringte akkurat 1984-albumet ”Born in the USA”, og ville ha tilbake sangen sin.
Et spøkelse er gjenfødt
Den største oppturen for min egen del er ”The Ghost of Tom Joad”. Spor 10. Den eneste sangen Springsteen etter min viten har spilt inn i studio før, men da i en rolig visewesternversjon.
På det nye albumet er det en helt annen låt vi hører, med skikkelige baller. Her har Springsteen garantert latt seg inspirere av Rage Against the Machines coverversjon fra 1997, men jeg mistenker at han også har hørt litt på Neil Youngs mer rufsete saker. Klart, når man har en gitarist som Tom Morello gledelig tilgjengelig, må man da også utnytte det! Og på ”High Hopes” tar Springsteen & Co. sangen til nye høyder, i en rå og brutal rockeversjon.
Springsteen møter Rage Against the Machine
At Tom Morello kan spille gitar, er det ingen tvil om. Men han er også en ganske streit vokalist, noe han beviser i soloprosjektet sitt The Nightwatchman. På ”The Ghost of Tom Joad” synger han side ved side med Springsteen, i en beinhard duett.
Dette er sangen med platas feteste lyd. Den har både kraftige og stillere partier, som holder på stemningen gjennom sangen. Helt til den bygger seg opp til sluttpartiet, hvor Morello bryter ut i en gitarsolo som overgår alt annet han har gjort siden live-versjonene av ”Bullet in the Head” i Rage Against the Machines midtlivskrise. Dette er kanskje det heftigste jeg har hørt på en Bruce Springsteen-plate noensinne. ”Tom Joad” er for min del sangen som ene og alene trekker albumet opp fra fire til fem stjerner.
Mye annet bra
For all del, det er mye bra her. ”American Skin” med sin beskrivelse av mørke områder i USA hvor du kan bli drept kun på grunn av hudfargen din, setter en støkk.
Den rolige ”The Wall” hadde vært en perfekt avslutning på albumet, etter en øs-pøsende ”Tom Joad”. Likevel setter jeg pris på at Bruce avslutningsvis har tatt med den nedstrippede Suicide-coveren ”Dream Baby Dream”, som for øvrig nesten låter identisk med liveversjonen han ga ut i begrenset opplag på vinyl i 2008. Bare med et tørrere lydbilde, og selvsagt uten publikum.
Lydkvaliteten
Forhåndslyttingen av albumet ble avholdt hos Neby Hi-Fi Concept i Oslo på et anlegget i millionklassen, bestående av McIntosh diskspiller, Mark Levinson monoforsterkere og JBL Everest høyttalere, med to 15-tommers basser – i hver. Det ga tidvis svært store øyeblikk.
Etter å ha fått albumet tilsendt på CD er den lydmessige dommen at plata låter herlig rufsete, men enkelte spor er litt i overkant røffe i kantene.
Det er som vanlig de roligere låtene som låter best da de har bedre dynamisk overskudd og mer luft enn de hardere. Tidvis kan det låte litt vel hardt, slik at det blir i spisseste laget når man spiller veldig høyt. Det er derfor ikke alle sangene som passer like godt til utsagnet: ”To be played loud!”
Musikk: 5
Lyd: 4
Sporliste:
1. «High Hopes» (Tim Scott McConnell) – med Tom Morello 4:57
2. «Harry’s Place» – med Tom Morello 4:04
3. «American Skin (41 Shots)» – med Tom Morello 7:23
4. «Just Like Fire Would» (Chris Bailey) – med Tom Morello 3:56
5. «Down In The Hole» 4:59
6. «Heaven’s Wall» – med Tom Morello 3:50
7. «Frankie Fell In Love» 2:48
8. «This Is Your Sword» 2:52
9. «Hunter Of Invisible Game» – med Tom Morello 4:42
10. «The Ghost of Tom Joad» – duett med Tom Morello 7:33
11. «The Wall» 4:20
12. «Dream Baby Dream» (Martin Rev, Alan Vega) – med Tom Morello 5:00
