Evangelisten fra helvete

Etter en tid med alvorlig sjukdom er mannen bak et av landets ypperste støyrock-prosjekter klar for revansj!

Årabrot, oppkalt etter en søppelfylling i Haugesund, er et av de mest anerkjente støyrock-bandene her til lands. Og ikke uten grunn. Hele sju studioalbum har så langt blitt gitt ut, med det nyeste ”The Gospel” som kanskje det beste. I hvert fall det mest tilgjengelige, og som har fått skryt av en internasjonal presse. I virkeligheten er det én mann som står bak hele prosjektet, og som skriver både tekstene og melodiene. Den mannen er Kjetil Nernes, alias K:N.

(Foto: Geir Gråbein Nordby)
(Foto: Geir Gråbein Nordby)

Tittelen på albumet kunne knapt passet bedre. For Nernes bor nemlig i en misjonskirke på landet i Sverige, som han kjøpte med sin kone Karin Park. Der bor de, og har både opptaksstudio og øvingslokale.

Det var ingen selvfølge at ”The Gospel” skulle se dagens lys. Sommeren 2014 fikk nemlig Kjetil Nernes diagnosen dødelig strupekreft, bare 34 år gammel. Etter omfattende kirurgisk behandling er han i dag helt frisk, men sykdommen satte sitt preg – og ga Nernes inspirasjonen og drivkraften til å skrive sitt sjuende studioalbum. ”The Gospel” er en sjelelig krigserklæring av et album, og er Årabrots første siden sitt selvtitulerte album fra 2013.

Jeg møtte Kjetil på kafeen Kulturhuset på Youngstorget i Oslo.

Støyrock
Når jeg tenker støyrock, tenker jeg automatisk Sonic Youth og My Bloody Valentine. Dette er ganske mye tyngre og hardere enn det. Er de en del av inspirasjonskildene, eller er det tilfeldig at det var støyrock som ble sjangeren din?

– Nei, jeg vokste jo opp med disse bandene. Så Sonic Youth og de bandene som kom ut fra New Wave-epoken på 1980-tallet og dannet det amerikanerne kalte Noise Rock er en klar inspirasjonskilde. På 90-tallet var det et label som het Amphetamine Reptile, som jeg også fikk mye av den musikalske føden fra. Jeg var jo ungdom da Nirvana og grungen kom, så disse banda som Mudhoney, Nirvana, Tad, Melvins og alle de der, det var liksom der det startet for meg. Så fundamentet i Årabrots musikk er fra den klassiske grungen. Det var for øvrig til Helmet jeg lærte å spille gitar.

Jeg merker meg en norsk strofe på sangen ”I Feel”, av Erlend Hjelvik fra Kvelertak. Har du noen røverhistorier fra turneen med Kvelertak i 2013?

– Når det gjelder røverhistorier med Årabrot og meg, så blir det for galt til å snakke om. Men vi har hatt veldig fine turneer med Kvelertak. De er fra samme sted som meg, og utrolig fine folk. De har jo hatt formidabel suksess, og det var veldig store konserter vi gjorde på de turneene med Kvelertak og Gerilja. Erlend er jo som du nevner med på den nye platen og synger på låten ”I Feel”, låt nummer 5, der jeg har spesialskrevet noen norske linjer til ham, som går: ”Nord og ner ligger Helvete.”

Selv synger Kjetil bare på engelsk.

– Det har vært helt naturlig for meg. Helt siden før jeg begynte å spille gitar satt jeg og leste den engelske ordboken og har alltid vært interessert i engelsk litteratur. Og da jeg startet bandet ville jeg at det skulle kunne nå ut til flere folk enn bare nordmenn. Og da var det helt naturlig at det ble engelsk. Men jeg fikk altså lurt inn noen norske fraser der. Utlendingene synes jo også det er kjekt med noen norske fraser.

Steve Albini har skrudd lyd på skiva deres. Mannen som tidligere har styrt spakene for The Pixies, Tad, Helmet, Cheap Trick og Nirvana, blant andre. Hvordan er det vært å jobbe med ham?

– Albini har vi jo jobbet med flere ganger, vi har vært i studioet hans og spilt inn tre ganger nå. Han har vi jobbet med så mye at studioet hans liksom har blitt vårt hjem i USA. Det er et fabelaktig studio, og det har vært med å forme soundet vårt. Albini har fungert veldig bra når vi har jobbet med han. Studioet hans og gjengen rundt Chicago Mastering, de som sto bak bandet Shellac, det miljøet har blitt våre venner nå.

Gitarist Stephen O’Malley bidrar også. Fortell!

– O’Malley har vi møtt flere ganger opp gjennom årene og blitt veldig godt kjent med. Vi har mye til felles der. Jeg bor jo i en kirke på landet, hvor vi inviterte ham. Han la gitarer på den nye platen. Han er jo, som mange av de andre bidragsytere på platen, internasjonal toppklassemusikant. Det er klart jeg setter ekstremt stor pris på alles bidrag, og det former jo uttrykket betraktelig. De legger virkelig sitt preg på det. Det var jo ikke bare O’Malley, men også Ted Parsons, en gammel ringrev som spilte trommer på ”The Gospel”. Ikke alle låtene, men ganske mange. Han var blant annet med å starte Prong og ikke minst Killing Joke, Godflesh og han spilte i Swans. Så har vi jo med Kristoffer Lo fra Highasakite, Erlend fra Kvelertak, Emil Nikolaisen fra Serena Manesh, og selvsagt Karin Park.

Du nevnte Killing Joke. En av forfedrene til industrial-musikken, en av mine favorittsjangere!

– Uttrykket på den nye platen er litt annerledes, det er mer vokalorientert. Og det er på grunn av band som Killing Joke og Wire, jeg ville ha det mer britisk. Jeg fokuserte veldig på å få det mer sånn post punk-aktig. En type sound som hos disse forfedrene til industrial. Og det synes jeg fungerer til tider ganske bra.

Til tider ganske bra, faktisk. Plata di er jo kanonrå!

– Tusen takk. Ja, men det er jo uansett derfor vokalen kommer mer frem, det er vinklet på en annen måte enn prosjektet har pleid å være.

Fra demo til ferdig produkt
Angående ulike bidragsytere. Jeg regner med det først spilles inn demoversjoner av låtene, hvorpå bidragsytere deretter legger sitt preg på det. Hvordan har det ferdige produktet utviklet seg fra demoene?

– Det er et godt spørsmål. For det er jo klart at det er jeg som skriver låtene, jeg har alltid gjort det. Og jeg skriver tekstene. Det er jo mitt band. Så i utgangspunktet pleier jeg å ha et ganske så ferdig produkt når jeg viser det videre til mine samarbeidspartnere. Men jeg lar dem få fritt spillerom til å vri og vende på ting som de ønsker. Det er en ganske grei metode for min del, for da har jeg lagt fundamentet. Det er også greit for deres del, for skulle vi lagd det sammen hadde det tatt mye tid, det er veldig greit å få konkretisert det hele. Jeg tror medmusikantene setter pris på å få gode retningslinjer. Og da kan de liksom skyte inn med fulle kanoner. Og dette er jo som jeg nevnte internasjonal toppklasse-musikanter og -personligheter, så når de kommer inn og legger sitt preg så skjer det jo ting. De former jo da det fulle uttrykket, selv om det fortsatt er mine låter og mitt produkt. Det de gjør er virkelig å forme det til å bli som det blir, og det du hører på er virkelig et samarbeid mellom meg og bidragsyterne. Det setter jeg umåtelig pris på. Det er utrolig kult at man kan gjøre det sånn, det er helt fantastisk.

Kjetil skjuler ikke sin begeistring for det ferdige produktet.

– Jeg er veldig fornøyd med hvordan puslespillbitene falt på plass. Jeg føler at dette er en plate som… nå har jeg holdt på med Årabrot i mange år, og jeg føler at det kulminerer i denne platen. Dette har vært en læringsfase, og så har man prøvd ut litt forskjellige ting, så har det blitt samlet til dette. Dette er et ypperlig sted å være for å kunne fortsette videre.

Så de tidligere albumene har vært viktige steg på veien for å komme hit?

– Uten tvil. Og endelig kan jeg si det virkelig har klaffet helt og holdent. Og det føles bra.

Omslagsbildet til The Gospel.
(Omslagsbildet til The Gospel)

Har du noen favorittlåter fra albumet?

– Godt spørsmål. Jeg tror jeg må velge ut to. Jeg er generelt ganske fornøyd med alle låtene, men låten ”The Gospel” er ganske viktig for meg, for den setter standarden for resten av atmosfæren på platen. ”Tall Man” ble en ganske bra låt, så synes jeg at ”Faustus” ble ganske kul, det er en lang låt med veldig mange lag. Lagene fungerer på en interessant måte hvor det både er avgrunn men også med en veldig sakral feeling. Jeg tror at det å bo på landet i en kirke… miljøet rundt en setter jo preg på en. Og jeg synes det er interessant at et uttrykk som er så brutalt og hardt – det er jo helvete, liksom. Men hvis du ser på den andre siden, den sakrale følelsen av å være i en kirke, de to stemningene der passer sammen. Og på ”Faustis” ble det en ganske bra himmel-og-helvete-feeling.

På denne skiva her er det jo sjukt fengende melodier, som er pakket inn i et veldig mørkt røykteppe av klanger. Bevisst at det skulle fenge sånn?

– Ja, det er jo rock man holder på med. Det er en del band som er sånne ”sex and death”-band. Årabrot er ett av dem. Det var en engelsk journalist som kalte Årabrot et av de bedre ”sex and death”-bandene. Og det synes jeg egentlig er en ganske bra beskrivelse. Det er klart, det må jo være litt sex og død i musikken. Og da tenker jeg at det kanskje er den sex-delen som gjør at det blir en smule groovy og catchy. Hehe!

Som musiker regner jeg med du tidvis må gå inn i en musikalsk transe, hvor du bare sitter og er oppslukt av musikk. Er det mest skriving da, eller konsumerer du også mye musikk?

– Det tror jeg faktisk er vel så mye konsumering. Det er et veldig godt spørsmål, faktisk! Jeg er veldig opptatt av musikk selvfølgelig, jeg kjøper veldig mye plater og hører veldig mye på musikk. Egentlig alltid. Og jeg skriver mye låter, har alltid gjort det, så jeg har alltid mye låtmateriale. Jeg tror det er en mer generell ting, at man er oppslukt av musikk. Det gjelder hele året gjennom. Men til tider går jeg inn i den skapertilværelsen, og da er det i kortere perioder. De er nok enda mer intensive, men de er langt kortere enn periodene jeg konsumerer musikk. Som er hele tiden.

Når du sier plater, er det vinyl eller CD det går i da?

– Det er vinyl. Jeg har ikke CD-spiller. Jeg kjøper himla mye plater. Det tar aldri slutt heller, jeg har lyst på hundrevis av nye plater hele tiden. Jeg hører på mye forskjellig musikk, ulike typer rock – men lite metal egentlig. Det går i eksperimentell musikk, jazz, Miles Davis og sånt. Men jeg aner ikke hva slags platespiller jeg har. Det er Karens spiller. Og før den hadde jeg bare en gammel sak fra 80-tallet med integrert kassettspiller. Alle Bowie-platene låt dritbra på den, men nyere plater som vår egen musikk, Årabrot, ble bare unyansert grøt. Så vi byttet den ut, nå er det en rundt ti år gammel helt streit vinylspiller. Men jeg aner som sagt ikke hva slags type det er.

Strømming uteblir ikke
– Jeg streamer også utrolig mye. Jeg har Spotify, og der har jeg lister som jeg hører på i bilen. Vi kjører jo mye. Da er det sånn at når jeg liker noe, så kjøper jeg det på vinyl etterpå. Det blir som en avansert metode for å gå i musikkbutikken og høre på plater som i gamle dager. Så da funker det jo.

Det går også i litteratur og film.

– Jeg leser mye bøker og ser mye film, og jeg er like mye interessert i kunst. Man har jo den litterære siden, altså den tematiske siden, som fungerer litt på samme måte. Man leser mye, ser mye film, så har man visse intensive perioder der en skaper.

Er du nyhetsjunkie?

– Jeg hører på nyhetskanalen til NRK hver dag, vi har den gående i bakgrunnen. Så kanskje jeg er en slags nyhetsjunkie, men jeg har aldri tenkt på meg sjøl som det, ler Kjetil. – Men jeg synes nyhetskanalen til NRK er veldig bra, for der spiller de ikke musikk som irriterer meg. Og den får jeg også spilt når jeg er i utlandet, med appen deres.

Sykdom
Og nå kommer vi til elefanten i rommet. Og du sa i forkant av intervjuet at det var lov å spørre om hva som helst. Har du noen gang tenkt på hva som ville skjedd hvis du ikke ble frisk og denne platen ikke hadde blitt til? Man sier jo gjerne at veien er målet, men med tanke på denne platen må jo målet ha vært målet så inderlig.

– Ja, uten tvil. Om en hadde endt opp i enten himmelen eller helvete, eller hvor man nå ender opp, så hadde jeg nok sett tilbake og vært bitter på den følelsen av ufullbyrdelse. Og jeg har veldig mye mer på gang. Men denne platen måtte til, rett og slett. Det var ingen vei utenom. Dette produktet måtte ut.

Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er å få diagnosen dødelig strupekreft. Det må ha slått deg hardt?

– Det kom jo som et slag, og det var en veldig hard periode. Det er klart, jeg kom ut av det som en endret person – uansett hvordan du vrir og vender på det, så gjør man det. Det var veldig kort, det var som en hestekur– en veldig kort og intensiv periode. Som et slag, hvor man føler at man plutselig synker til havets bunn. Før det plutselig bærer opp igjen. For min del ble jeg veldig klar over hva jeg skulle gjøre med denne platen musikalsk og kunstnerisk sett. Etter en sånn runde så blir det enten krig eller kjærlighet. På denne platen ble det krig. For hele prosessen var liksom krig mot en selv. En krig fra innsiden. Så på denne platen prøvde jeg å få vibben til å bli krigstraumatisk, som en gammel filmavis. Som en svart/hvitt-dokumentar fra første verdenskrig.

Ja, platen er jo ikke sånn kjempelystig.

– Nei, den er jo ikke det, hehe. Men nå har det ikke vært så veldig lystig før heller. Men mens det tidligere kanskje har vært en metode for å prøve å forklare visse følelser og visse stemninger på en mer tegneserieaktig måte, så er det nå genuint. Nå er det for real!

Du slapp å leite etter den følelsen.

– Jeg slapp å lete i det hele tatt. Den var der. Det ble veldig reelt. En veldig spesiell greie, og derfor føles det som en veldig spesiell plate, selvfølgelig. Men ikke sånn at ”nå er mesterverket laget, nå er det ferdig”. Det føles fortsatt som et ledd. Men som jeg sa, de første ti årene kulminerer i dette. Nå kan jeg starte på fase to. Jeg kjenner at driven er der for fullt!

For nå er du helt frisk?

– Ja, som jeg nevnte var det en hestekur. I april (2014) fikk jeg vite det, og i september stemplet de papirene på at jeg var friskmeldt. Det var et utrolig bra sykehus jeg endte opp på, det var litt tilfeldig at det ble i Örebro i Sverige, men det var fenomenalt. For en flaks at vi bor i Skandinavia! De gikk faktisk rett inn på YouTube og sjekket ut musikken til Årabrot, for å forsikre seg om at jeg kunne fortsette som sanger. For jeg var oppført som sanger i registeret, så de var spesifikke på å gjøre det best mulig for meg i mitt yrke.

Har stemmen din forandret seg noe siden sykdommen?

– Ja, nå kommer det ironiske. Det er nesten som den har forandret seg til det bedre! Jeg veit ikke jeg, det er vel kanskje verdens ironi, det der. Og jeg er veldig fornøyd med hvordan vokalen ble på den nye skiva, det gikk i hvert fall ikke til det verre.

Selve skriveprosessen. Dette må jo ha vært den tøffeste skriveperioden du har hatt. Det må ha vært en del mørke stunder?

– Det var mørke stunder i forkant. Men da jeg kom ut av sykdomsperioden ble det veldig klart for meg hvordan jeg skulle gjøre det. Da var det bare å fokusere på å få det gjort.

Lyd
Det er mange klanglag på platen. Er du opptatt av lydkvalitet på generell basis?

– Ja, det er jeg definitivt. Jeg er jo egentlig ingen musiker i så måte at jeg er veldig gitarteknisk. Jeg spiller jo gitar, og det er jo det som er min jobb, men det er sound jeg går for. Jeg sitter ikke hjemme og øver skalaer og sånt. Jeg er opptatt av sound, og når jeg lager plater er det klart at jeg kan det å lage låter, men jeg tar et veldig enkelt fundament og utvikler det soundmessig. Jeg er veldig opptatt av hvordan orgelet låter i forhold til gitaren. Gitarsound er også veldig viktig. Det er mange gitarforsterkere jeg ikke kan bruke, for jeg er veldig spesifikk på hvilken type sound jeg ønsker. Og ikke minst hvordan trommer låter. Og det er klart at hvis du velger Steve Albini og hans studio, så har du allerede valgt en spesifikk type sound. Vi snakker en tro, akustisk rockesound. Og lyden er jo en av hovedbestanddelene til et band som en musikkgruppe.

Han fortsetter:

– Man snakker veldig mye om litteratur og film, og inspirasjonskilder tematisk. Og det er jo en veldig stor del. Men det er klart at den andre biten, det musikalske er sound. Men det blir ikke på samme måte som Hi-Fi Klubbens gjeng, det blir på en litt annen måte.

Er du en utstyrsfreak?

– Ja, det tror jeg man kan si. Men jeg har ikke umåtelig mange gitarer, jeg har faktisk bare en gitar, en barytongitar og en bass. Og en haug med forsterkere. Så har jeg trommer, så har jeg gonger og alt slags opplegg, men jeg har mye studioutstyr. Veldig spesifikke mikrofoner, preamper som er veldig spesifikke, så ja, jeg er en nerd.

Tør jeg spørre hva slags type preamper?

– Jeg har en Neve, så kjøpte vi en API 3124, en firekanals mikrofon-preamp til studioet vårt i Kirken der vi bor, jeg og Karen (Park). Det er et rimelig enkelt oppsett, men det er ”top of the line” preamper. Så kjøpte vi nylig Coles stereomikrofoner.

Hør albumet!
Årabrot er for tiden på utenlandsturné. Alle datoene finnes på Årabrots Facebook-side og offisielle hjemmeside. De av oss som er landfaste, får nøye oss med å høre på det som kanskje ligger an til å bli årets beste norske rockealbum, nemlig ”The Gospel”:

Tidal
Spotify
Apple Music
Deezer
Google Play Music

Se musikkvideoen til ”Tall Man” her:

Kjøp ”The Gospel” på vinyl
Big Dipper
Platekompaniet
Platebutikken Tiger

Limited Edition-boks
Big Dipper
Platekompaniet

forfatter

Geir Gråbein Nordby

(f. 1978): Journalist. Gråbein har aldri hatt noen heltidsjobb før Lyd & Bilde. Her har han til gjengjeld vært nesten halvparten av sitt liv, helt siden han i 2001 sendte jobbsøknaden til feil adresse (han ville opprinnelig til et innspillingsstudio ved samme navn). Gråbeins ekspertise er hovedsakelig innenfor hi-fi, hodetelefoner og hjemmekino, men det hender han glimter til med andre kvaliteter.
Kommenter

Legg igjen en kommentar

Les også

Harman Kardon gir deg et trådløst anlegg med mange tilkoblinger.
Kan revolusjonere bildeopplevelsen fra VR-briller.
For å redusere kjøretrøtthet tar Jaguar Land Rover i bruk høyteknologisk støykansellering fra Silentium.
Vi holder på å teste Hyundai Kona med lydanlegg fra selveste KRELL.

Aktuelle tilbud

Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
Støtte for opptil 11.2 kanaler i kompakte kabinetter.
Hey, Google, nå kjører vi!
Den søteste elbilen blir mer praktisk.
Vi fikk se en rekke nye kraftige smarttelefoner, da Huawei i dag holdt virtuell pressekonferanse.
Prisgunstig fotoskriver for entusiaster.
De helt trådløse øreproppene Oppo Enco X har aktiv støyreduksjon. Lyden er det Dynaudio som står for.
Suksessforfatter Jo Nesbø slår pjaltene sammen med HBO for et kommende serieprosjekt.
Lekkede bilder viser kommende Galaxy S-modeller for første gang.
Gamle planer er funnet frem av skuffen og blir nå støvet av i en teaser på Twitter.
Ratched er en av Netflix' største suksesser noensinne.
Tidal gjør som Spotify: Med Tidal Connect blir det enklere å strømme musikken til kompatible høyttalere.
Standarden for fotoredigering, Photoshop, blir smartere med kunstig intelligens.