BLACK FRIDAY TILBUD PÅ LYD & BILDE. 50% BARE I DAG! SE TILBUDET HER!

Dagens musikkdistribusjon: en overgangsfase hvor små artister lider

De nye, digitale musikktjenestene er en genial måte å få musikken ut på. Men i dag er vi låst til gammeldagse distribusjonsmetoder hvor de små artistene lider.

Jeg tar her utgangspunkt i at du allerede har spilt inn, mikset og mastret musikken proft. Har du eget studio har du stort sett sluppet unna med blod, svette, tårer – og tid. Hvis ikke, har du brukt en god del tusen. Kjenner du noen med eget studio, har du kanskje brukt 20.000 kroner på opptak og miks. 10.000 kroner ytterligere til mastering. Dette er meget konservative tall, det blir fort dyrere enn dette.

Urørt-lotteriet
Dersom du er en ukjent artist med ambisjoner om å ”slå igjennom”, men ikke har kontakter i bransjen, har du en vanskelig vei å gå. En av dine få sjanser er å spille lotteriet ved å laste opp musikken på P3’s Urørt, og håpe at telefonen ringer og sier du er nominert til Ukas Urørt. Skjer dette, blir veien straks enklere herfra. Selvsagt gjør den ikke det, du må skape din egen lykke.

Urørt er veien å gå – for den som Norsk Tipping er en høyrentekonto.

Strømmingstjenester fom Spotify og Wimp er i utgangspunktet geniale kanaler å bruke for å få musikken hørt. Små artister kan enkelt få sin musikken hørt, uten at mottakeren må betale ekstra for det. Det er langt enklere å få noen til å klikke på linken din, dersom albumet popper direkte opp i en avspiller, framfor at vedkommende må kjøpe en nedlasting eller – skrekk og gru – gå i butikken og kjøpe CD-en fysisk. Det synes også langt enklere å få jungeltelegrafen til å jobbe for seg, om man har musikken på Spotify eller Wimp, enn dersom en kun bruker YouTube og SoundCloud. En Spotify-artist blir tatt mer seriøst, virker det som.

Må ha platekontrakt
Og det er det en grunn til. Det er nemlig ikke bare bare å komme seg inn på slike tjenester for artisten. Til det må du nemlig være signert på et plateselskap.

Innse det. Du og indiemusikken din kommer ikke til å få platekontrakt. Ingen av dem tør satse på nye artister som ikke enten har sunget karaoke på TV, vært løsslupne glamormodeller på TV, eller kan vise til en YouTube-fremføring med flere millioner klikk, hvor man fremfører en Lady Gaga-låt på sjokoladeflygel. Nei, du må gjørra det sjæl.

Starte eget label
Det er i og for seg både enkelt og gratis å starte sitt eget label. Skaff deg et organisasjonsnummer i Brønnøysundregistrene som selvstendig næringsdrivende, og registrer selskapet i Gramo. Ikke noe pes. Derfra kommer motbakken. For å få ut musikken, trenger du nemlig en distribusjonsavtale. Det høres enkelt ut, og det kan det være, men antakeligvis ikke. De fleste distribusjonsselskap gidder ikke ta inn enda et plateselskap i stallen, altså deg, med mindre de enten har spesielt tro på deg eller du har flere artister i stallen din, som skal ha platene sine ut. For en distributør å jobbe med et plateselskap er det nemlig den samme mengde arbeid, enten labelet har én eller femti artister i stallen. Du har selvsagt bare én: deg selv.

Har du ingen ambisjoner om å bli spilt på norsk radio eller få anmeldelser i norsk presse, men er fornøyd med å bare få ut musikken og dele med dine venner og ditt internettverk, så har en herremann ved navn Sindre skrevet en god prosess på dette her. Da får du til og med musikken ut på både iTunes og Spotify, ettersom CDBaby, som distribusjonsselskapet i dette tilfellet heter, også har avtale med disse. Norske Wimp er ikke representert. Hvilket er en nøkkelfaktor om du ønsker å bli tatt seriøst av norsk presse og radio. Er albumet ditt ikke representert på Wimp, vil norsk presse neppe heller anse det som en offisiell, norsk utgivelse.

La kronene rulle!
Og nå begynner kronene å rulle. Enkleste måte å komme inn i Wimp på for amatørmusikere er via Platekompaniets distribusjonstjeneste Juba. Men da får også coverbildet en uhip ”Juba”-banner, som for plateanmeldere og bransjefolk betyr ”fattig og uinteressant”. Løsningen er det digitale distribusjonsselskapet PhonoFile. Men dette tar heller ikke inn nye, ukjente labels med bare én artist i stallen. Dermed du få deg en distribusjonsavtale på en eller en annen måte. Du må finne en bakdør.

Juba-utgivelser blir Juba-merket.

Kjenner du noen med eget plateselskap som har tråkket opp løypa før, anbefaler jeg å overtale vedkommende til å ta deg inn i stallen, og dermed hoppe på en allerede eksisterende distribusjonsavtale. Vedkommende fortjener da litt penger for å gidde å gjøre alt papirarbeidet med å lage ISRC-koder og masse styr. Eller du kan mase og mase inntil du endelig får napp hos en distributør. Musikkoperatørene er en mulighet, men bare hvis de digger musikken din. De er det største og mest kjente distribusjonsselskapet i Norge, noe som kan oversettes til: «stappfulle i stallen og ikke ute etter nye å jobbe med». Jeg og mitt eget band (Staal) fikk napp hos Indie Distribution. For at de skal gi ut musikken, må bandet ditt være innen metalsjangeren, og de tar 10.000 kroner for avtalen. I tillegg tar de 30 øre fra hver krone som kommer inn fra digitalt og fysisk salg. Det skal derfor en del salg til før du får tilbakebetalt de 10.000 kronene.

Trykking av CD-er – fortsatt en nødvendighet
Fysisk salg, ja. For vi snakker fortsatt om ambisjoner om å slå igjennom. Det kan virke verdiløst å trykke opp CD-er fysisk i dag. Likevel, skal folk ta deg seriøst, er du pent nødt. I følge flere PR-folk i bransjen kan du nærmest glemme å få noen anmeldelser i media hvis albumet ditt ikke er på CD. Selv om verden har gått videre og ingen lenger omfavner CD-formatet, mister du minst halvparten av alle potensielle anmeldere om albumet utelukkende finnes digitalt. Hvorfor aner jeg faktisk ikke, for mest sannsynlig blir CD-en aldri satt på likevel. Journalister som alle andre kommer uansett til å strømme musikken via Spotify eller Wimp. Men en CD viser vel kanskje at du er seriøs og har store planer. Og uten musikkanmeldelser å vise til, ingen radiolisting. I Norge som i mange andre land er det en ikke ubetydelig lobbyisme mellom platebransjen, anmeldere og radio. Og har du ikke kontakter, er det vanskelig. Dette er min personlige påstand, jeg har ingen fakta å slå i bordet med, annet enn at det synes at hver gang man prøver å henvende seg til noen, blir man videreformidlet til en blant et fåtall nøkkelpersoner med postboks i Oslo eller Trondheim.

Den som trodde CD-er ikke lenger er nødvendig, tro om igjen.

Dyrt
Å trykke en CD er ikke gratis. Sett at du gjør alt artwork på egenhånd, koster det likevel fort 15.000 kroner å trykke opp skiver. Forskjell i pris på å trykke opp 300 og 1.000 plater er gjerne bare et par tusenlapper, så du kan like gjerne trykke opp 1.000 når du først er i gang. Over dette, og du må dessuten betale NCB-avgift til Tono. Jeg tror denne ligger på 10 kr pr. skive, korriger meg gjerne om dette er feil. Disse pengene fordeles på åndsverkinnehaverne, men jeg er ganske sikker på at noe av det også går til administrasjon hos Tono.

Et sted mellom 20 og 50 CD-eksemplarer skal så sendes rundt til bransjefolk og anmeldere. Regn med rundt en tusenlapp i porto til disse. 100 CD-er kan du sende til distributøren. Resten kan du gjøre hva du vil med. Noen få blir solgt på konserter, flesteparten blir liggende og støve ned.

Uten resultat
Etter alt strev er gjort og utgifter betalt, sitter du mest sannsynlig igjen med mange hundre CD-er, det er store muligheter for at du likevel aldri fikk den anmeldelsen (kommer den ikke innen uka plata slippes, kommer den høyst sannsynlig ikke i det hele tatt), og ingen radiostasjoner har listet deg. Med mindre du betaler 50-80.000 for et PR-byrå med kontakter til å jobbe for deg, da. Selv da er du ikke garantert.

Men du har i hvert fall prøvd. Og albumet ditt er nå både på Spotify og Wimp! Wo-hoo! De 800 CD-ene du sitter igjen med, kan du ta med deg når du legger ut på veien i et desperat forsøk på å betale tilbake alt du skylder.

Regnestykket
Et konservativt regnestykke for en liten artist kan se grovt slik:

Plateinnspilling m/ mastering: 30.000 kr
Distribusjonsavtale: 10.000 kr
CD-trykking: 15.000 kr
Totalt: 55.000 kr

Distributør selger hver CD for 95 kr og beholder 30 prosent. Artist sitter igjen med 66,50 kr. For digitale nedlastinger er det mindre.

Antall fysiske CD-er som må selges: 50.000 / 66,50 = 752 plater. For å få inn samme beløp med digitale nedlastinger, er vi fort over 1.000 kjøp. Nærmest uavhengig av hvor mye som strømmes gjennom tjenester som Spotify og Wimp.

Vi trenger et skifte
Poenget mitt er, at selv om digital musikkdistribusjon gjennom Spotify og Wimp i seg selv er genialt, er det langt fra enkelt å komme inn der. Spesielt Wimp, som i Norge er meget viktig for å at en artist skal bli ansett som seriøs av viktigperer som tror de er noe.

Tidligere, da CD-ene regjerte, var de enklere å selge, og det var derfor lettere å få tilbakebetalt det man la inn i prosjektet. I dag er kostnaden med produksjonen og distribusjonen av et album like høy som før, forskjellen er at man ikke får solgt CD-en og man blir ikke feit på småpengene som Spotify og Wimp kaster i ens retning. De største artistene trenger ikke bekymre seg spesielt, det er de små som tar støyten.

Bransjefolk må tåle å anmelde utgivelser som er utelukkende digitale, og det må bli enklere for artistene å komme seg inn på de mest populære digitale musikktjenestene, uten at albumet får et amatørstempel påskrevet. Det er også viktig at musikkjournalister er klar over at bak enhver utgivelse er det ikke bare blod, svette og tårer, men også et varmt kredittkort med påfølgende mange nuddelmåltid til middag. Hvem veit, kanskje er den ene ukjente CD-en du holder i hånda musikalsk gull. Og det til tross for at artisten ikke har Claes Olsen, Harald Are Lund eller Audun Tylden (hvil i fred) til onkel eller svigerfar.

Visst brenner musikerne for kunsten sin, og ingen artister regner med å noensinne gå i økonomisk gevinst. Men vi trenger en distribusjonsmodell som gjør det enklere å komme seg inn på markedet. En modell hvor man ikke ender opp som gjeldsslave om man ikke «slår igjennom». Hvilket de aller færreste av oss tross alt gjør.

Oppdatering (14/5 2012):
Jeg fikk nylig melding fra Erik Brataas i PhonoFile, om at de har inngått avtale med indigoboom.com, som inngår avtaler med uavhengige artister som da får distribusjon via Phonofile-systemet. Kostnaden er visstnok et relativt beskjedent fast honorar pr år.

Wimp har dessuten laget en liten veiledning her, til musikere som ønsker musikken sin ut på Wimp.

forfatter

Geir Gråbein Nordby

(f. 1978): Journalist. Gråbein har aldri hatt noen heltidsjobb før Lyd & Bilde. Her har han til gjengjeld vært nesten halvparten av sitt liv, helt siden han i 2001 sendte jobbsøknaden til feil adresse (han ville opprinnelig til et innspillingsstudio ved samme navn). Gråbeins ekspertise er hovedsakelig innenfor hi-fi, hodetelefoner og hjemmekino, men det hender han glimter til med andre kvaliteter.
3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Les også

AKMs DAC-fabrikk har brent ned, som krøpler produsentene i flere måneder. Slik responderer hi-fi-bransjen.
Black Friday er på trappene. Slik holder du deg trygg, mens du sikrer deg de beste kjøpene.
Duoen bak The Rain får fornyet tillit hos strømmegiganten.
Nå er det bare tre uker til vi igjen kan humre og le med sjarmerende Johanne & Co.

Aktuelle tilbud

Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
Risikoen for å bli snytt er større enn sjansen for å gjøre et kupp.
Light Speaker fra svenske Transparent er ikke som andre trådløse høyttalere.
Popprinsessen går helt nye veier - nå på Disney+.
Fujifilm GFX100 får 400 megapiksler!
Ifølge flere kilder har Samsung ingen planer om en Galaxy Note 21. Note-serien skal erstattes av Galaxy Z Fold 3.
HBO Nordic tar "en dansk en" - lanserer snart sin første danske serie.
Unngå bomkjøp på Black Friday – gå etter testvinnerne!
Den taiwanske produsenten av mopeder og motorsykler vil avduke sin KYMCO F9 elektriske scooter på torsdag.
Dette er hodetelefonene du bør kjøpe i år.
Serien består av seks episoder og er basert på den kritikerroste podcasten Equinox 1985 av Tea Lindeburg og har blant andre Danica Curcic (Broen, Kriger) og Lars Brygmann (Dicte) på rollelisten.
Nedtellingen til Black Friday har startet, her er TV-ene vi anbefaler å ha i kikkerten!
Nå vil også B&O være med i 48-tommer klubben!