For å få best lytting i surround kreves det relativt store gulvflater og dessuten at det er plass bak sofaen. Bildet viser en komplett 5.1-plassering.
Surroundlyd finnes egentlig overalt, selv i virkeligheten. I det minste for den som har to friske ører og kan høre naturen, trafikken og alt som finnes omkring oss. Vi hører lyd foran oss, til venstre, høyre, bak og faktisk over oss. Vår hørsel har en fantastisk evne til å lokalisere lydretninger.
Surroundteknikken bygger for en stor del på å gjenskape denne ”virkelighet” med lyd fra forskjellige retninger. Det lydtekniske begrepet ”surround” har ingen god norsk oversettelse, men ”omringet” eller ”omkring” er vel det som kommer nærmest. For det handler jo i praksis om høyttalere plassert rundt i ring, og hvor lytteren befinner seg et sted i midten.
Mange tror kanskje at surroundteknikk er et nytt påfunn, men det er ikke tilfellet. Allerede på 40-tallet ble teknikken benyttet i Walt Disneys klassiske ”Fantasia”. Teknikken var imidlertid komplisert og ble etter hvert overtatt av mono og stereolyd.
Begrepet surround
For dere som er helt uvitende på området surroundteknikk innleder vi med en enkel forklaring omkring begrepet. Med surroundsystem menes at flere høyttalere blir benyttet, der det mest vanlige er 5.1-systemet, som betyr fem høyttalere samt en basshøyttaler (også kalt LFE-høyttaler = Low Frequency Effects) som gjengir de riktig lave frekvensene.
Grunnoppstillingen for de mest vanlige 5.1-systemer er: venstre og høyre fremme, senter, venstre og høyre surround samt bass. Andre surroundvarianter er 3.0, 4.0, 6.1 og 7.1, der det første tallet angir antall front- og surroundhøyttalere og det andre tallet angir om det er en basshøyttaler. Tallene seks og syv innebærer en eller to ekstra bakre surroundhøyttalere.
Surroundteknikken innebærer videre at lyden er flerkanals, altså oppdelt på to eller flere kanaler som lagres i analog eller digital form. Koding og overføring skjer enten i matriseform eller diskret, der den førstnevnte formen innebærer at flere analoge kanaler bakes sammen til en (eller flere) kanaler ved hjelp av faseforskyvningsteknikk.
Diskret håndtering innebærer at lyden er digital og at hver kanal håndteres separat (diskret) og kodes sammen til en sammensatt datastrøm. Det finnes også hybrider av diskret og matrisekoding hvor en eller flere surroundsignaler matrisekodes sammen med et diskret signal.
Rommet skaper høyttalerne
I dag kan du kjøpe et hjemmekinoanlegg fra noen tusenlapper og oppover, hvor prislappen sier mye om hvilken kvalitet du får. Normalt er dyrere anlegg bedre, men ikke alltid. Dette gjelder spesielt når man kommer opp i prisklassene over 10.000 kroner, hvor kvalitetsforskjellene planer ut. Derimot kan det skille veldig mye mellom et anlegg til fem eller ti tusen kroner.
En meget viktig faktor er nemlig rommet hvor anlegget skal benyttes. Det spiller ingen rolle hvor dyrt anlegget du kjøper er, om rommet enten er for lite, har en dårlig akustikk eller at du plasserer høyttalerne på feil sted. Man pleier å si at rommet er en forlengelse av høyttalerne, og at anlegget aldri blir bedre enn rommet og høyttalerplasseringene. Vi skal komme tilbake til dette.
To grunntyper
I praksis handler surroundteknikken om to grunnsystem, Dolby Digital og DTS (Digital Theater Systems).
Konstruktøren Ray Dolby var først på markedet da han i 1982 presenterte sitt Dolby Surround, som var et analogt 4.0-system. Det bygget på to fronthøyttalere og to (eller en) surroundhøyttaler, der den sistnevnte ble matet med et fasevendt signal som skapte en slags romfølelse i lyden.
Fem år senere, i 1987, kom Dolby Pro Logic, en videreutviklet analog variant som fortsatt kan dekodes av de fleste moderne Dolby Digital-anlegg.
Surround på film
I1992 ble Dolby Digital introdusert, og er den surroundteknikken som dominerer i dag. Formatet bygger på den bitreduserte AC3-koding med bithastighetene 640, 448 eller 384 kBit/sek og en ganske kraftig dataredusering. Dolby Digital kan håndtere opp til seks diskrete lydkanaler i det som vanligvis blir betegnet 5.1, det kanskje vanligste surroundoppsettet. Den sjette kanalen er basskassen som gjengir de riktig lave frekvensene (20-120 Hz).
Videreutviklede varianter
Dolby Digital er senere videreutviklet i Dolby Digital EX, Dolby Digital Live, Dolby Digital Surround EX samt Dolby Digital Plus. Samtlige varianter bygger enten på flere kanaler, høyere lydstandard eller simulert surroundlyd. Det finnes også en HD-variant kalt True HD.
Alle disse variantene er dog ganske uvanlige for oss konsumenter, men det kan være greit å vite at de eksisterer. Alle variantene krever hver sin egen spesielle dekoder. Sjekk forsterkeren og se hva den kan klare.
Den andre hovedaktøren når det gjelder surroundlyd er DTS (Digital Theater Systems), en teknikk som dukket opp i forbindelse med Steven Spielbergs film Jurassic Park fra 1993.
DTS er altså egentlig et system for filmbransjen, men benyttes også på hjemmekinomarkedet, dog ikke i like stor utstrekning. DTS arbeider med bithastigheter på 1,5 MBit/sek eller 768 kBit/sek, altså høyere enn Dolby Digital.
Med høyere bithastigheter burde altså DTS ha en høyere lydkvalitet, ettersom komprimeringen er betydelig mindre, ca ¼ av originalsignalene. Men dette strides de lærde om. Det finnes også andre parametre som kan skille, så som utstyr og komprimering av lyden. DTS bruker vanligvis å være sterkere innspilt og hardere komprimert. Det som er klart er at DTS er mindre prosessorkrevende, noe som har gjort DTS populær i sanntidsapplikasjoner som for eksempel TV-spill. Verdt å notere er det også at DTS ikke er noen standard, men en frivilling mulighet for Blu-ray og DVD. Mange filmer har begge lydformatene på platene.
Som hos Dolby, finnes det også her en mengde varianter av DTS, og det handler også her om flere lydkanaler, høyere samplingsfrekvenser og bithastigheter og/eller høyoppløst lyd (HD High Resolution Audio og DTS-HD Master Audio). Her handler det om 24 bits og 192 kHz sampling, tapsfri komprimert lyd.
Høyttalerplassering
Vi antydet innledningsvis at høyttalerplasseringene er viktig for å få en fullgod surroundgjengivelse. Dessverre går ikke møblering og optimal høyttalerplassering alltid hånd i hånd, man må ofte gå for et kompromiss, spesielt hvis det dreier seg om mindre rom. Større rom gir bedre muligheter.
Akustikken bør være ”normal”, ikke altfor dempet, men heller ikke av badromskarakter. Med gardiner og tepper kan man dempe ned altfor ”ekkoaktige” rom.
Den mest vanlige 5.1-plassering er relativt enkel; to fronthøyttalere med 2-4 meters mellomrom med en senterhøyttaler midt imellom, samt to surroundbokser litt skrått bak eller ved siden av lytteren. Bassboksen kan i prinsipp plasseres hvor som helst, ettersom lave frekvenser under 80 Hz er mer eller mindre rundstrålende.
Problemet her kan være surroundhøyttalerne, som egentlig skal plasseres litt på skrå bak lytteren (90-110 grader). En sofa eller lenestol bør altså være plassert et stykke ut på gulvet, noe som kan være vanskelig i mindre rom. Dette gjelder spesielt ved 6.1 og 7.1 teknikkene, da disse høyttalerne skal stå bak lytteren (ca 130 grader).
Alle høyttalerne (utenom bassboksen) skal naturligvis plasseres i hodehøyde og absolutt ikke på gulvet som mange pleier å gjøre. Høyere frekvenser har relativt rett utstråling, og dette er grunnen til at man vil miste disse frekvensene om høyttalerne plasseres for lavt eller høyt. Den mest optimale plassering av høyttalere (utenom bassboksen) er på spesielle stativ, fritt fra omgivelser som møbler og vegger. Høyttalerne skal absolutt ikke plasseres i et hjørne, da det vil skape en uønsket bassøkning i lyden.
Basshøyttaleren kan imidlertid i prinsippet plasseres hvor som helst, da lave frekvenser er rundstrålende. En gulvplassering er derfor mulig her.
Sweet Spot
Selv din egen plassering i forhold til høyttalerne er viktig, og man pleier å snakke om ”Sweet Spot”, som er en optimal plass mellom høyttalerne, ofte i spissen av en rettbeint trekant.
Teoretisk er det bare en plass som er helt optimal, men er det flere lyttere blir dette umulig. Men en plassering i midten er naturligvis ønskelig, og ikke for nærme surroundhøyttalerne.
På mange surroundanlegg er det mulig å stille lydnivået på de ulike kanalene, noe som kan være nødvendig om for eksempel surroundhøyttalerne kommer altfor nærme lytteren.
Surround på musikk
Foruten filmlyd i surround finnes det også to varianter for gjengivelse av musikk. Tilgangen på disse innspillinger er imidlertid ganske begrenset.
Den ene varianten heter SACD (Super Audio CD) og er et høyoppløst lydformat fra Sony og Philips. Formatet kan inneholde en tokanalslyd eller en surroundlyd (oftest 5.1), alternativt en hybrid av begge.
SACD arbeider med en en-bits modulasjonsprosess og en meget høy samplingsfrekvens på 2.822 MHz. Lydentusiaster synes imidlertid at SACD gir en dårligere oppløsning og mer brus i de høyere frekvensene (> 8 kHz) sammenlignet med en flerbitskonvertering.
Fordelen med SACD er at man kan lagre så vel flerkanalslyd som vanlig stereolyd i forskjellige lag. Dette betyr at platen også kan spilles på en vanlig CD-spiller uten bildeskjerm.
Det andre surroundformatet for lydinnspillinger heter DVD Audio og kan kodes etter to forskjellige metoder, der den ene metoden innebærer komprimering av data (fungerer omtrent som en zip-fil). På denne måten kan datamengden reduseres med ca 50%.
DVD Audio anses å holde en høyere kvalitet med flere bits og høyere datahastighet (9,6 MBit/sek sammenlignet med SACD 2,8 MBit/sek). En fordel med DVD Audio er at platen også kan inneholde annet materiale, for eksempel video- eller webmateriale, noe SACD ikke kan. Flerkanalslyden kan også mikses ned til et vanlig stereosignal.
En ulempe med DVD Audio plater er at avspillingen krever en bildeskjerm for menyhåndtering.
Simulert surroundlyd
Flere lydanlegg kan også skape en simulert surroundlyd fra vanlige stereoinnspillinger. Det bygger på at signalene fasevendes og filtreres i varierende utstrekning. Noen riktig surround er det altså ikke snakk om, men litt effektfullt kan det bli.