Platebransjen hadde knapt rukket å ytre frykt for at folk enkelt og billig kunne lage perfekte kloninger av sine CD-er, før MP3-formatet for alvor begynte å spre sin eder og galle over internett. MP3 er musikk komprimert ned til filer på en tiendedel av størrelsen til ukomprimerte CD-er, noe som var nødvendig om man ville gjøre musikken tilgjengelig over internett, med datidens begrensete båndbredde og svindyre lagringsplass på nettskyen.
Typisk var modemforbindelse på 28,8 Kbps, mens de litt mer avanserte satt med 56,6 kbps og kongene tronet med 64 kbps ISDN-linje. Verstingene hadde dobbel ISDN-linje på 128 kbps, men da gikk også tellerskrittene dobbelt så fort (jepp, det var tiden da internettbruken ble gjenspeilet på telefonregningen). Felles for alle var at du kunne se langt etter å laste ned en ukomprimert CD, uten at skrittelleren overskred kostholdsekspertenes anbefalte dagsdose. Ti tusen skritt er sikkert sunt for kroppen, men i telefonregningens verden er det å be om hjerteinfarkt. For ikke å snakke om at man rakk å se seg selv eldes til den sjuende far i huset før den perfekte CD-kopien hadde havnet trygt på harddisken.
MP3 ble standarden
Av den enkle grunn at MP3 tok ti ganger mindre plass og tilsvarende kortere tid å laste ned, ble dette standarden for musikkdeling over nettet. Det tok ikke så fryktelig lang tid å laste ned, og selv om det sikkert ble like dyrt som å faktisk kjøpe CD-en, var det tross alt foreldrene som betalte telefonregninga (det var bare kidsa som visste hva nedlasting var). Lydkvaliteten var ”god nok”, mens de som ønsket skikkelig lyd, fikk værsågo’ kjøpe CD-en – eller brenne seg en kopi.
Etter hvert som digitalt bredbånd kom med fast månedspris og fildeling ble enklere, først via Napster og siden med Kazaa og Limewire, ble vi også latere. Folk kjøpte stadig færre CD-er, bare favorittartistene og plater det var viktig å ha skikkelig god lyd på havnet i CD-hylla. Etter mye skrik og skrål om at filbasert musikk var satans verk og måtte alle fildelere brenne i helvete, kom musikkbransjen selv på banen, med nedlastbar musikk som man kunne betale for.
Strømming – direkte avspilling
I dag har mange gode muligheter for å få tak i musikken på lovlig vis. Både i form av nedlasting, men det aller mest praktiske og som har blitt det mest populære, strømmingstjenester som svenske Spotify og norske Wimp. Abonnerer du på en av disse, har du musikkverden for dine føtter, med utallige artister og album direkte for dine fingerspisser. Spill av fra et program på datamaskinen, eller via en app til mobiltelefonen. Det er genialt enkelt, og har du først begynt å strømme, virker alt annet som å prøve å gå med sirup opp til livet. Hvem gidder å eie et musikkbibliotek, når du bare kan spille av på direkten via internett?
Vel, felles for både disse og det aller meste av digital musikk til lovlig nedlasting er at lydkvaliteten fortsatt er forringet. MP3 er foreldet, og det har kommet bedre formater, men enten det er Spotify sine 320 kbps filer av typen Ogg Vorbis eller Wimp sin musikk i 256 kbps AAC+-format, så er det ikke fullt CD-kvalitet. Og når vi vet at mye av backkatalogen til platebransjen ligger lagret i enda dårligere MP3-oppløsning, hjelper det lite hva slags format Spotify og Wimp konverterer det til.
I dag har vi mer enn god nok båndbredde til å håndtere musikk i full kvalitet. Jeg aksepterer forringet kvalitet i en periode, mens vi venter på at ting skal normalisere seg, men nå har det i ganske lang tid sett ut til at komprimert musikk har blitt normalen. At MP3 med alle sine fettere og kusiner skal sende CD-formatet i graven uten kamp fra bedre formater. DET aksepterer jeg ikke! Man går da ikke baklengs inn i fremtiden!
Håp for høyere oppløsning
Men det er håp for digital musikk med god kvalitet. Nedlasterne skal vite at både gubemusic.com og hdtracks.com selger digital musikk i både CD-kvalitet og 24-bit, i tapsfritt Flac-format. Dette er også komprimert, men på en slik måte at bare stillheten og headroomet i musikken er fjernet, slik at all datakraft brukes på musikken. Avhengig av låtproduksjonen komprimeres filene til omtrent halve størrelsen av ukomprimert versjon, og gjort riktig kan man ikke høre forskjell på en Flac-fil og samme låt fra CD-en.
Apples iTunes Music Store, som til nå kun har latt oss kjøpe musikk i AAC-kvalitet, driver nå gjennom sitt ”Mastered for iTunes”-prosjekt og prøver å samle inn mest mulig musikk fra platebransjen i nymastret 24-bit (bedre enn CD), og koder disse om til AAC+ i 256 kbps. Reklamen hevder at resultatet kan låte bedre enn original-CD-en, men dette er bare tull. Subjektivt kan noe mastres til å låte fetere enn det gjorde på originalutgivelsen, slik at også den komprimerte varianten av den nye masteren låter fetere. Men det blir ikke objektivt bedre. Uansett er dette et steg i riktig retning, og at Apple samler inn 24-bit musikk tyder nok på at giganten en gang i fremtiden kan tilby brukerne den ekte varen.
Qobuz – strømming i FLAC
Strømming har på kort tid blitt den klart mest populære metoden å lytte til musikk på. Kult, fordi det er så praktisk, men lydkvaliteten kunne med fordel vært bedre. Kompisene mine var på forrige besøk hos meg ikke spesielt imponert over mine dyre høyttalere, før jeg satte på en CD.
Men nå har vi fått en løsning. For både Spotify og Wimp må nå se seg kvalitativt slått av den franske strømmingtjenesten Qobuz. Via qobuz.com kan du tegne et abonnement akkurat som på Spotify og Wimp, og få strømme musikk i ekte FLAC-kvalitet (Free Lossless Audio Codec) fra datamaskinen (320kbps fra mobilen). Det er litt dyrere, litt over 200 kroner pr. måned mot 99 kroner for Spotify eller Wimp, men audiofile folk som bruker ti tusen spenn på høyttalerkabler og kler sine CD-er med demperinger og kondomdrakt, burde ikke ha noen problemer med dette. Det skal nevnes at Qobuz også tilbyr billigere abonnement med dårligere lyd, for de som er interessert.
Selv abonnerer jeg på Qobuz, og det eneste problemet er at jeg ikke kan et kvekk fransk. Som franskmenn flest nekter Qobuz nemlig å snakke engelsk – inntil videre. Med alpelua på snei og litt hjelp fra Google Translate kom jeg likevel helskinnet gjennom registreringen og fikk til og med installert QobuzDesktop på maskina. Voilla, nå strømmer jeg musikk i CD-kvalitet direkte over internett! Utvalget i populærmusikk er slett ikke like godt som med Wimp og Spotify, men man finner mye. Også norske artister som har vært heldige med et stort plateselskap i ryggen. Er musikken av en eller annen dårlig grunn ikke i FLAC-oppløsning, er utgivelsen representert med lysegrå skrift.
Kort sammenlikning
Jeg har selv sammenliknet Qobuz med Wimp og Spotify. Ikke all musikk er like lett å høre forskjell på, og jeg vet ikke hvorvidt absolutt alt som strømmes i FLAC faktisk er lagret i FLAC eller bedre. Men en plate som lett understreket forskjellene var Ane Bruns ”It All Starts With One”. Med et par gode hodetelefoner (AKG Q701) hører man at Wimp (AAC+) er litt mer dempet i diskanten og har en litt snevrere stereobredde. Spotify (Ogg) er en anelse spissere i toppen og låter litt mindre organisk i hele området. Det tar en stund med svitsjing frem og tilbake før man har definert forskjellene, for det er meget subtilt. Men når man har hørt det, så hører man det hele tiden, og for en som sitter og lytter musikk lenge om gangen, vil det utgjøre en forskjell.
En tapsfri fremtid?
Da Aspiro, en av hovedselskapene bak Wimp, tok kontakt med vår redaksjon i april 2010, solgte de seg inn med at de på lang sikt hadde planer for tapsfri strømming, men at de inntil videre ville kjøre komprimert. Nå sier de imidlertid at etterspørselen fra kundene ikke har vært stor nok. For så vidt forståelig at noen ikke vil tilby noe det ikke er etterspørsel for. Men folk er late. De kommer ikke til å demonstrere utenfor Wimp-lokalene med plakater hvor det står: ”Gi oss CD-kvalitet!”. De tar det de får. Og jeg gjetter at mange vil betale dobbel pris for tapsfri lyd om de får valget.
Fremtiden for tapsfri strømming ser lysere ut enn den gjorde. I løpet av et par år gjetter jeg på at de fleste digitale musikkbutikker og strømmingtjenester som Spotify og Wimp tilbyr CD-kvalitet, men det kan være forutsatt at vi forbrukerne roper om det. Så de som vil ha tapsfri lydkvalitet kan for eksempel bruke Twitter (@WiMP og @Spotify) og Facebook (facebook.com/wimpnorge og facebook.com/Spotify) til å fortelle dem det.
