Det hele startet med en opplevelse på årets München-messe. En nærmest sensasjonell gjengivelse av en operainnspilling – jeg har glemt hvilken – med et lydnivå og en følelse av virkelighet som om man satt på første parkett i operaen. Da spillet sluttet kom det en spontan applaus fra publikum, og mannen fra plateselskapet fonè, en ”kunstnerisk” italiener ved navn Giuglio Cesare Ricci (bare det!) som også har stått for selve innspillingen, takket og bukket og sugde til seg den velfortjente oppmerksomheten.
Men all denne oppmerksomheten hadde han knappest fått om ikke avspillingen hadde vært av en kaliber som det er ytterst sjelden man er forunt å få være med på. Det var det tyske firmaet MBL som lå bak det hele. Jo, jeg hadde sett deres mindre høyttalere før, men aldri hørt dem. En selvutnevnt ”hi-fi connaisseur” som – kanskje – hadde hørt dem, ville også for veldig lenge siden sagt at ”ja, jo, men med rundtstrålende høyttalere kan man jo ikke få den der presisjonen i plasseringen, og det reflekteres jo hit og dit og…”, noe som kanskje har gjort at jeg ikke riktig har vært på hugget for å stille min nygjerrighet tidligere. What a load of BS! Ikke lytt til falske profeter, stod det i bibelen – at man aldri lærer!
Her fikk jeg en opplevelse som gjorde at hårene reiste seg på armene – jøsses, var ordet. Og hvordan fungerte disse merkelige elementene? Her var det en del spørsmål som krevde svar.
Tilvenning kreves
Rett eksaltert over hva jeg hadde fått lov å oppleve, visste jeg at Robert Grubstad på Audioconcept i Stockholm hadde en likedan oppsetting i sitt lytterom. Jeg kontaktet Robert, og ved min neste tur til Stockholm fikk jeg lov til å leke med hans anlegg i noen timer med min egen musikk. Meget interessant og en opplevelse av den typen som gjør at man hele tiden lærer seg noe om hvordan, hva og hvorfor man lytter til musikk. En øreåpner! Det krever en viss tilvenning å lytte til MBL-høyttalere, men en god idè er å ignorere alle konvensjoner, lukke øynene og la opplevelsen bare tale for seg selv. Under mitt besøk var det også et ungt par inne i butikket og lyttet til en mindre modell. Kvinnen var profesjonell fiolinist og var fullstendig solgt fra første anslag – det her var en musikkopplevelse hun kunne forholde seg til!
Anlegget både i München og hos Robert besto av hele Referencelinjen, totalt noen greier for et par millioner. Man har gjennomgående valgt å koble sammen det hele med moderat prissatte kabler fra Wireworld, for ”det fungerer bare”, sier sjefsutvikleren Jürgen Reis.
Berlin
Jeg skulle til IFA-messen i Berlin, og plutselig gikk det opp for meg at MBL hadde sitt kontor på Kurfürstendamm. Robert Grubstad formidlet en besøksmulighet, og jeg fikk også en tur på selve fabrikken, som ligger en times biltur norøst fra Berlin i Eberswalde, en søvning idyll i det tidligere Øst-Tyskland. Her lokaliserte MBL sin fabrikk tidlig etter murens fall, og ved mitt besøk holdt man på med planene for en omfattende utbygging, til tross for at fabrikken allerede nå er temmelig stor.
I og med at man gjør alt selv, inklusive all metallbearbeiding, all produksjon, montering, kontroll og lagerføring, kreves det plass. Det har man mulighet for her ute på landet. På små steder pleier også arbeidsstyrken å være meget stabil og pålitelig, og så er også tilfellet i Eberswalde. Hele produksjonen, og ikke minst alle måle- og kontrollfunksjoner ga et ytterst seriøst inntrykk.
Tilbake i Berlin fikk jeg en ytterst hyggelig samtale og en lyttedemo med sjefkonstruktøren – som også er musiker og musikkprodusent – Jürgen Reis og sjefen selv Christian Hermeling.
Det handler om å skape en illusjon av den virkelige innspilling, sier Jürgen Reis, og det demonstrerte man til fulle at MBL kan. Høyttalerne kan spille rasende høyt uten tilsynelatende noen forvregning – men det krever naturligvis at elektronikken kan prestere også. Det artigste med denne demoen, og noe som til dels hviler som en ånd over hele firmaet, var at Jürgen Reis ikke spilte musikk for å få anlegget til å imponere, han spilte et antall låter som han gjerne ville at jeg også skulle høre! Anlegget var bare formidler av det hele, det var musikken som var i høysetet. Meget flott!
Jeg takker Robert for hjelpen og alle på MBL for en meget hyggelig og givende dag. En test av Corona-serien og et par av de mindre høyttalerne er på planleggingsstadiet, og da går jeg nærmere inn på teknikken bak.
Historien om MBL begynte for rundt tre årtier siden, med en idè om et annet prinsipp for hvordan en høyttaler omformer de elektriske impulsene til mekanisk forflytting av luft. Den gikk ut på å plassere membranskiver i en sirkulær form og la talespolen påvirke bøyningen av disse skivene eller lameller, aksialt. Man utførte en mengde forsøk, og til slutt sto en høyttaler, ”der Radialstrahler” klar, og som i prinsippet – ja, mange forbedringer har naturligvis blitt gjort, ser lik ut til det den gjorde fra starten. Det har også kommet til både mellomregister og diskantelement, hvor membranskivene av aluminium har blitt erstattet med tynne kullfiberblad. Man fikk raskt stor oppmerksomhet på utstillinger og demonstrasjoner. Det var bare ett problem – høyttalerne kunne definitivt ikke spille med hvilken som helst elektronikk. Trøtt av å jakte på forsterkere som kunne forløse høyttalernes potensiale, besluttet man seg for også å bygge elektronikken selv. Det har resultert i noen meget imponerende forforsterkere og forsterkere, CD-spillere og digitale konvertere. De holder for øyeblikket på med å introdusere en ”innstegsserie” som får navnet Corona.