Da Hegel inviterte oss til sine nye lokaler i Forskningsparken for å gi oss en demonstrasjon av den helt nye CD-spilleren The Mohican og dessuten Hegels første ”lifestyleprodukt” – den hvite forsterkeren Röst, var vi ikke vonde å be. Den norske produsenten har levert mangt et glimrende produkt, og vi var spesielt spent på hva de kan få til med en slank forsterker til 20.000 kroner – omtrent samme pris som den større og kraftigere H160.
Bedre lyd = Amarone
– For Hegel dreier det seg om å treffe folk som ønsker spesielt god lyd og er villig til å betale det lille ekstra for det, sier en entusiastisk salgssjef Anders Ertzeid. – Hvis folk bare vil ha noe det kommer lyd fra, går de til supermarkedet og kjøper noe billig ræl. Det kan sammenlignes med en billig Amigo rødvin på kartong.
– Så har du de som ønsker noe bedre, som kjøper en Geneva-høyttaler eller lignende. Det er et godt steg opp, sammenlignet med Amigo-vinen kan vi kalle dette en Faustino V. Dette er et stort marked, som gjør det bra. Problemet for oss er at det er svært få som går videre derfra. Vinindustrien, bilindustrien og klokkeindustrien er veldig gode på å selge videre oppover. Men for å gå videre opp fra Faustino, må du vite noe om vinen du søker. Du må introduseres for den. For eksempel, da jeg ble introdusert for bedre viner, så begynte jeg å kjøpe Amarone. Dobbel pris av Faustino, men mye bedre.
Og det er altså Amarone Hegel ønsker å identifisere seg med.
– ”Amarone-markedet” i hi-fi-industrien har lenge vært borte og glemt, fastslår Anders. – McIntosh er blant få som gjør en god jobb, ved å bruke mye penger på markedsføring, og som åpner markedet for oss andre. Vi er ikke direkte konkurrenter, selv om vi gjør noe av det samme er vi veldig ulike merker, så jeg er ikke redd for å nevne dem.
Det finnes enda dyrere viner, og det finnes ultradyr hi-fi, som Hegel ikke har noen interesse av å konkurrere med.
– Hvis hi-fi-markedet skal overleve, er det ikke i den kjempedyre Chateau Lafite-klassen det skjer. Vi må gjøre noe i Amarone-markedet. Vi må introdusere folk for den bedre lyden og de gode opplevelsene, som man får av å bruke mer penger – men ikke idiotisk mye penger.
Röst – en forsterker med røst
Anders avduker Röst, en forsterker av omtrent samme størrelse som H80, men til dobbel pris. Men den har fått effektforsterkerdesignen fra den mye dyrere H360, bare med lavere effekt.
– Dette er langt fra en H80, faktisk tør vi påstå at den på de fleste områder er bedre enn H160, noe vi ønsker å demonstrere for dere.
Demonstrasjon
Og det blir fort klart at Röst har mye snacks å by på lydmessig. Demoen skjer på Magico S5, et stort høyttalerpar til 500.000 kroner og som er en utfordring å drive bra. H160 låter litt fyldigere i bassen, men den har ikke samme kontroll over rytmene som Röst. Det kan virke merkelig, all den tid Röst måler 2 x 75 watt mens H160 slår fra seg med det dobbelte. Og demonstrasjonen vi får er ved et ganske høyt lydnivå. Men selv om H160 altså kan spille høyere på maksimalt lydnivå, så er forklaringen at Röst har lavere forvrengning og bedre strømreserver på transientene. Hvilket resulterer i at Röst oppleves kraftigere selv når man spiller ganske høyt.
– Det som oppleves som en fetere bass, er i virkeligheten høyere forvrengning, bekrefter sjefskonstruktør Bent Holter på spørsmål fra salen.
Og Röst har bedre oppløsning oppover, noe man hører på applausen på live-opptak, og gjengivelsen av rommet på musikkinnspillingene. En meget imponerende demonstrasjon, som gjør at vi gleder oss til å få forsterkeren inn på vår egen testbenk.
IP-kontroll
For øvrig kan Röst styres via IP-kontroll, og er direkte klargjort for styring fra styringssystemet Control4. At den mottar kommandoer direkte over hjemmenettverket gjør den dessuten kompatibel med stemmestyring fra for eksempel Amazons Echo og dens digitale assistent Alexa, som kanskje er det mest vellykkede stemmestyringssystemet vi hittil har hørt – foran Siri, Cortana og hva de nå heter.
Den siste mohikaner
Dersom den designorienterte forsterkeren Röst er ment å åpne markedet for dyrere hi-fi, må den rendyrkede CD-spilleren The Mohican med en prislapp på rundt 45.000 kroner være det motsatte. Dette er nok mer et statement-produkt enn noe som skal bane vei inn til stuene til folk flest – hvor CD-samlingene for lengst er stuet bort på loft og donert bort til lokale loppemarked.
Hvorfor i all verden lansere en CD-spiller uten digitale innganger, og som ikke kan gjøre noe annet enn å spille CD-er?
Sjefskonstruktør Bent Holter forklarer
– Vi spurte oss selv: Kan vi gjøre det bedre enn HD30 (Hegels beste DAC noensinne, red. anm.)? DAC-ene våre er virkelig bra, men jeg visste at hvis man lager en CD-spiller for kun ett format og optimaliserer alt til én samplingfrekvens, kan du antakelig forbedre lydkvaliteten en hel del.
Han fortsetter:
– Utfordringen ved å lage en DAC med flere samplingfrekvenser og gjerne DSD og AirPlay, er at det krever flere komponenter, som alle tilfører støy til kretskortene. Hovedkretskortet for lyddelen blir ganske stort. Hvis du fjerner alle disse ekstrafunksjonene og fokuserer kun på 16-bit/44kHz, kan du lage en meget kompakt kretskortdesign, og du kan bruke den aller beste klokken. Det er faktisk nøyaktig den samme klokken i HD30 og The Mohican, bare med en annen frekvens. Videre er DAC-delen mer eller mindre identisk. Faktisk er strømforsyningen i HD30 bedre. Men ved å legge kretskortutlegget på et mye mindre område, uten ekstra støy fra alle de høye frekvensene som følge av alle formatene som skal støttes, kan du virkelig forbedre lyden.
Bent forklarer videre problematikken med å finne et godt drivverk i dag, og at de landet på et fra Sanyo. Videre er kabinettet bygget rundt en CDP4, men The Mohican har fått en BNC digitalutgang med ekte 75 ohm impedans.
Lyttetest
Anders Ertzeid holder demonstrasjonen av The Mohican, hvor han først spiller en låt fra sin Macbook gjennom HD30, etter sigende perfekt rippet fra CD. Forsterkeren for anledningen er Röst.
Det hele er ganske merkelig, for de forskjellene vi hørte mellom H160 og Röst i overtoneområdet – hvor Röst var vesentlig mer oppløst – er omtrent de samme forskjellene som vi nå hører mellom The Mohican og HD30. For øvrig en digitalkonverter som knuser det meste annet vi har hørt, og som dermed holder lista høyt hevet. Men som i forhold til CD-spilleren nærmest låter grovkornet. Spennende!
Da CD-spilleren ble koblet digitalt gjennom HD30, var forskjellene også der. Den hadde større rom, mer luft og virket dessuten også mer utstrakt i bassen på egenhånd, enn gjennom ekstern DAC. Det er tydeligvis fremdeles mer informasjon i CD-formatet enn vi hittil har hørt, noe som for undertegnede til å sette spørsmålstegn ved hele høyoppløst-debatten. Kanskje det beste rett og slett er å gjøre det beste ut av det vi hele tiden har hatt?=
Vi har for øvrig nettopp fått inn et eksemplar av The Mohican på vårt testrom, hvor den har blåst nytt liv til CD-samlingen. Test av denne kommer siden.
