1. oktober 1982 ble CD-spilleren offisielt lansert i Japan. Den legendariske Sony CDP-101 startet den digitale revolusjonen for alvor.
Konseptet med å lagre og spille av musikk på en optisk disk ble påbegynt av Philips i 1974. Tanken var da å bruke en 20 cm disk, som en videreutvikling av et tidligere skrinlagt prosjekt, Audio Long Play (ALP).
I 1977 hadde Philips tatt navnet Compact Disc, som en naturlig navnebror til det fremdeles regjerende formatet Compact Cassette. Tanken var da at disken skulle måle 11,5 cm i diameter, det samme som kassetten målte på diagonalen, med en spilletid på 60 minutter.
Ikke kvadrofonisk
Før dette hadde det vært foreslått at det nye digitale formatet skulle være kvadrofonisk. Men fordi det ville krevd en disk på 20 cm for å få nok plass, og fordi man allerede hadde blitt pirret av den kompakte ideen, ble dette forkastet til fordel for tradisjonell stereo.
Samtidig jobbet Sony med sin idé om et digitalt musikkformat. I 1978 hadde de klar en disk som kunne spille 150 minutter med digital musikk, en disk de presenterte på Audio Engineering Society-messen i Belgia i 1979.
Formatkrig ble forhindret
Det kunne blitt en skikkelig formatkrig. Men både Philips og Sony hadde den kvadrofoniske formatkrigen friskt i minne. En formatkrig som hadde skapt total forvirring i markedet, og som sørget for at kvadrofoni aldri hadde tatt av. De bestemte seg derfor – og gudskjelov for det – å samarbeide om det nye, digitale formatet.
De to selskapene satte hodene sammen og kom opp med en felles standard, Red Book-standarden, i 1980.
74 minutter
I utgangspunktet var de to selskapene innstilt på at den kompakte disken skulle være 11,5 cm i diameter. Men det viste seg at 60 minutters opptakstid ikke var tilstrekkelig. Sony insisterte nemlig på at hele Beethovens 9. symfoni måtte få plass på én disk. Den lengste innspilte versjonen av denne var Wilhelm Furtwänglers 1951-opptak gjort under festspillene i Bayreuth. 74 minutter varte konserten, noe som krevde at diskstørrelsen ble økt med en halv centimeter. Dermed var maksimal opptakstid satt til nøyaktig 74 minutter.
Hvorvidt det faktisk var veldig viktig for Sony å få plass til denne 74 minutters innspillingen på en disk, eller om det var en unnskyldning for å ikke la Philips få forspranget ved å allerede ha sine 11,5 cm disker klare til produksjon, er mer usikkert. Uansett grunn var det faktisk ikke Beethovens niende som ble CD-formatets første utgivelse, men en innspilling med dirigent Herbert von Karajan sitt opptak med Berlin-filharmonien, av Strauss’s ”Eine Aplensinfonie”. Første poputgivelse til å nå butikkhyllene var Billy Joels ”52nd Street”, men det var faktisk Abbas ”The Visitors” som først ble presset på CD.
Suksess
CD-formatet ble en rask suksess, og om ikke lenge kunne alle hi-fi-produsentene tilby minst én CD-spillermodell. Til tross for at CD-ene var litt dyrere enn kassettene og i en god periode også dyrere enn LP-ene, var det ingenting som kunne stoppe dette digitale hurtigtoget som pløyet seg gjennom audiomarken som en varm kniv gjennom smør. Den digitale tidsalderen var her for alvor, ingenting kunne stoppe den.
Det beste og verste for bransjen
I ettertid er det lett å se at CD-formatet både var det beste og det verste til å skje musikkbransjen. Det var det mest innbringende og bestselgende musikkformatet gjennom tidene. Det ga oss glimrende, støyfri lyd, som også ga nytt liv til hi-fi-bransjen. Samtidig var det for første gang i historien mulig å gjøre perfekte kopier av originalen. Da CD-brennerne kom på slutten av 1990-tallet, og ikke minst, da MP3-filene begynte å florere på internett, var det bare et tidsspørsmål før folk ville gripe muligheten og skaffe musikken gratis fremfor å betale for den. Siden den gang har platebransjen stupt, og er nå bare en skygge av det kjempeimperiet den en gang var.
I graven med verdighet
I dag har filbaserte musikkformater kjørt CD-en helt ut på sidelinja. Vi har hele musikksamlingen på en liten harddisk, i stedet for å fylle stueveggene med CD-covre. Det en gang så kompakte og praktiske formatet virker nå klumpete og tungvint i forhold til de nye løsningene. Men én ting er sikkert: CD-en både startet og bar frem den digitale revolusjonen. At den skulle vare i hele 30 år før den ble avløst er nesten utrolig. Når vi nå sender den i graven, er det med verdighet og respekt.
Gratulerer med dagen, Compact Disc. Og hvil i fred.
