Å putte flere tusen album med musikk rett i lommen er en helt dagligdags affære for dagens ungdom. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. Historien om bærbar musikk er faktisk ikke så veldig gammel og selv om vi kaller det lommelyd er ikke dette helt riktig. I begynnelsen skulle du ha ganske saftige lommer får å få med deg de tidlige versjonene av denne typen teknologi. En av de mest interessante sakene er at den tradisjonelle mp3-spilleren faktisk så dagen lys så sent som i 1998. Det er slett ikke lenge siden, men i elektronikkverdenen er 12 år som en evighet å rene. For å finne ut hvordan det hele begynte må vi imidlertid mye lenger tilbake. Faktisk så langt tilbake som på midten av femtitallet.
Dette er imidlertid ikke bare historien om bærbar lyd. Det er også historien om hvordan lydkvaliteten og kravene vi stiller til den lyden vi drar med oss har forandret seg over tid og hvordan de kravene vi stiller også har variert over den samme tidsperioden. Ikke alltid til det bedre.
Radioen var aller først
Det er kanskje ikke så rart at radioen var først ute. Verdens første virkelig bærbare transistorradio var en såkalt Regency TR-1. Denne så dagens lys så tidlig som i 1954 og hadde kun AM. Det den derimot hadde var flere farger å velge mellom. Hele 11 forskjellige farger kunne du velge mellom. Den var faktisk ikke så ulik en del av dagens mp3-spillere på dette punktet. Den hadde ikke særlig mer enn en på-knapp, volumkontroll og en stor stasjonssøker. Her snakker vi også om Lo-Fi. Det var ikke snakke om særlig stor lydkvalitet, men det kom lyd og det var faktisk det vesentligste. På denne tiden kostet den $50 noe som var en vesentlig investering på den tiden og ville vært noe slikt som $350 i dag, noe som tilsvarer omtrent 2 200 norske kroner, så billig var det ikke. Spesielt liten var den heller ikke, den veide 340 gram.
I Norge var det produsenten Radionette som kom med den første bærbare radioen som kunne gå på batteri. Kureren veide ikke mindre enn 7,6 kilo da den kom i 1950 og kan vel neppe karakteriseres som bærbar. Den ble imidlertid ekstremt populær.
Ikke bare radio
Det var ikke bare radioer som var bærbare. Det skulle ikke vare så lenge før også platespillere med innebygget høyttaler og et lite forsterkerelement var på banen. Undertegnede husker selv å ha vært i besittelse av en slik i sine tidlige ungdomsår. Det er diskuterbart hvor bærbare de førstemodellene egentlig var, men Radionette sin Kurer med innebygget platespiller var forholdsvis portabel. Den kunne ikke spille LP-plater, bare singler, men når nøden er størst… Det finnes generasjoner av nordmenn der ute som nok synes dette var toppen av teknologisk utvikling da den så dagen lys på slutten av femtitallet. Etter dette skjer det faktisk ikke så mye før på 60-tallet. Philips finner opp kassetten og etter hvert ser de første såkalte boomboksene dagen lys. Dette er imidlertid ikke så mye å skrive hjem om, ettersom mange av disse ble mye større enn alt annet man tidligere hadde ansett som bærbart. Egentlig er det en stille utvikling helt til det smeller i 1979.
Walkman
Det er nemlig først i 1979 vi kan snakke om at lyden virkelig blir bærbar. Dette er året Sony lanserer den alle først Walkman, TPS-L2, som den hadde blitt døpt. Etter dette går vi inn i den rivende utviklingen som til slutt leder frem til dagens enheter. Uansett hva vi mener om den gangens bærbare audiospiller, Walkman, var det denne som virkelig revolusjonerte måten vi så på denne typen musikkspillere på. Dette er den første gangen vi virkelig snakker om personlig musikk som ikke var basert på å dele med andre, men kun var ment til personlig bruk. Det er nok vanskelig i dag å forstå hvor stort dette skiftet faktisk var, men det er liten tvil om at den revolusjonerte hele musikkindustrien. Ordet Walkman lever fremdeles i dag, selv om ordet iPod på mange måter har tatt over som fellesnavn for personlig lyd. Sony bruker fremdeles merkenavnet på mange av sine bærbare musikkspillere den dag i dag. Det er også interessant at vi samtidig ser en ekstrem fokus på å forbedre lydkvaliteten. De som husker så langt tilbake kan helt sikker erindre endeløse diskusjoner om hvilke kassettbånd som gav den beste kvaliteten og hvilken spiller som på et gitt tidspunkt var den beste. De mest besatte av oss brukte timer på å eksperimentere med innspillingsteknikker og båndtyper for å få det optimale resultatet. De mest avanserte av disse analoge spillerne hadde da også en fortreffelig kvalitet, og resultatet som til slutt traff brukerens ører var også meget bra, selv om det nok kan sies at særlig hodetelefonene har utviklet seg vesentlig siden den gangen.
Den digitale revolusjonen
Etter å ha eksperimentert med kassettbånd og innspillingskvaliteter i årevis kommer så det som skulle revolusjonere industrien nok en gang, og denne gangen på en langt mer omfattende måte enn tidligere. CD-en gjorde sitt inntog, og ikke lenge etter kom Sony med sin Discman. Dette skjedde så tidlig som i 1986, og ikke lenge etter bukket undertegnede under og gikk heldigitalt både i stua som med sin nyinnkjøpte bærbare CD-spiller i 1987. Min bærbare JVC kostet faktisk 4 500 kroner i innkjøp, noe som ville tilsvart 7.850 kroner i dag.. Vi som var opptatt av lyd merket vel i starten at lydkvaliteten gikk ned. Dette var vel noe de fleste av oss skrev av som følge av en helt ny teknologi og at det vel tok litt tid å komme opp på samme nivå som den velprøvde analoge teknologien. Andre igjen nekter vel fremdeles i dag å godta at den digitale teknologien har noe som helst med lydkvalitet å gjøre. Faktum er uansett at i løpet av de kommende årene utvikler både CD-teknologien og spillerteknologien seg til å regnes som høykvalitet.
Det er med CD-en at vi for første gang legger grunnlaget for den kommende digitale revolusjonen. Det er med CD-en at vi endelig klarer å digitalisere musikken og at vi for første gang kan snakke om musikkfiler slik vi kjenner dem i dag. Det må understrekes at det skulle gå mange år og mange begredelige filformater før det ble noen brukbare filformater. Men dette var starten. I mellomtiden gikk vi gjennom artige varianter som Minidiscen som aldri ble noen suksess verken som musikk- eller dataplattform.
MP3-revolusjonen
Det finnes mange standarder for digital lyd, men det er hevet over en hver tvil om at utviklingen av MP3-formatet er det som har hatt det største betydningen og har vel strengt tatt beholdt den frem til i dag. MP3 ble en standard så sent som i 1991, og den har hatt en rivende utvikling siden det. MP3 regnes som er måte å komprimere musikk slik at det er håndterbart. Dette var langt viktigere tidligere, i og med at lagringsplass var en større faktor den gang enn nå. MP3 standarden var et lydformat som la inn et visst tap av kvalitet når musikk fra CD-formatet ble omgjort til MP3. Som et eksempel kan vi nevne at en MP3-fil samplet med en datastrøm på 128 kbps er omtrent 11 ganger mindre enn den opprinnelige filen var på CD-en. Nå kan det samples med mye høyere bitrater, og kvaliteten blir dermed også mye bedre. Sampler man såkalt tapsfritt får man det samme som på CD-en for å si det svært enkelt. I mange år var det imidlertid ikke en opsjon i og med at dette tok enorm plass. Resultatet var at man fikk musikk av en langt lavere kvalitet enn hva man hadde på en normal CD. Noe som igjen gjorde at musikkpuristene hatet formatet som pesten og til en viss grad gjør det fremdeles.
Den første spilleren
Nei, det var ikke Apple som lanserte den aller første MP3-spilleren. Den aller første kom så sent som i 1998. Det hele startet med MPMan F10 fra et lite koreansk selskap. Den hadde forbløffende 32MB fast minne, som tilsvarte rundt 8 låter med normal lengde på rundt 3-4 minutter. Det er vel en underdrivelse å påstå at kvaliteten på musikken var en heller tvilsom opplevelse.
Fra den heller beskjedne starten i 1998 har det gått som en veritabel kule. Det kom spillere fra omtrent alle verdens kanter, og enhver elektronikkprodusent med respekt for seg selv hadde en MP3-spiller i sin portefølje. Det tok imidlertid ikke fullstendig av før en velkjent produsent fra Cupertino i USA lanserte det som i dag mer eller mindre definerer hele industrien og i stor grad har blitt betegnelsen på denne typen spillere. Navnet er ikke lenger MP3-spiller, men iPod.
Ipodens tidsalder
Det tok helt frem til 2001 før selskapet Apple lanserte sin første iPod og startet det som må være en av dataindustriens største suksesser. Den originale Apple iPod var harddiskbasert og inneholdt en disk på 5GB. Dette høres ikke mye ut i dag, men den gangen var dette ganske svære greier. En slik lagringsstørrelse åpnet blant annet for en langt bedre kvalitet på filene, men det skal vi komme tilbake til.
Den opprinnelig iPoden kunne bare kobles opp mot en Mac. Den fungerte ikke mot en Windows-PC, noe som også gjorde at det ikke gikk så ekstremt bra i begynnelsen. Du kunne også bare rippe CD-er du eide selv eller lånte for å få musikken inn på enheten. Noen gikk ut på Internett og lastet ned ulovlige låter som var rippet av andre og lagt ut på nettet. Det fantes ingen måte å kjøpe digital musikk på. Musikkbransjen motsatte seg hele ideen på det sterkeste og var med dette standpunktet selv med på å drive hele piratmusikkvirksomheten. Det er nok mange i bransjen som skulleønske de hadde tatt et mer fornuftig standpunkt den gangen. Standpunktet har også hatt som resultat at kvaliteten på mye av den digitale musikken i beste fall har vært tvilsom.
Det er først i 2003 (2005 i Norge) at Apple kommer med iTunes og gjør det både lovlig og enkelt å kjøpe og laste ned musikk. Det er også på samme tidspunkt at Windows blir en mulighet for iTunes og iPod. På dette tidspunkt er suksessen sikret hinsides enhver tvil, og resten er historie. Det er kommet et utall iPod-varianter på markedet, og selv om det fremdeles lages MP3-spillere fra andre produsenter, er Apple med sin iPod nesten som en de facto standard å regne. Apples iTunes Store er også med god margin den største digitale musikkbutikken i verden, og slik det ser ut nå er ikke det noe som endrer seg med det første.
Kvaliteten
Det merkelige er at mens bærbar musikk har blitt stadig mer avansert og velutviklet, har det ikke vært samme historie for kvaliteten på lyden. Selv tilhører jeg en generasjon der kvaliteten på lyden betydde nesten alt. Min generasjon, i alle fall den mannlige delen, investerte nesten ubegrensede summer for at musikken stadig skulle låte bedre. Innføringen at det digitale formatet, først og fremst MP3, førte derimot til at kravet til kvalitet gikk nedover. Personlig tror jeg dette er en kombinasjon av elendig håndtering fra musikkindustriens side og den derpå påfølgende piratvirksomheten. I og med at det digitale formatet er ekstremt enkelt å distribuere og det i begynnelsen var umulig å kjøpe lovlig, utviklet piratindustrien seg. Ungdom som i utgangspunktet ikke har for mye penger fikk muligheten til å distribuere og laste ned musikk gratis. I og med at det var gratis, var det ingen som sutret voldsomt over kvaliteten, og det ble viktigere å ha mye musikk enn å ha musikk som faktisk låt bra. I løpet av de siste to-tre årene har dette bedret seg noe. Det er mulig å kjøpe digital musikk i tapsfri kvalitet, men det tar nok lang tid før nivået kommer opp igjen på samme nivå som de mest avanserte båndbaserte Walkmanene som var på markedet på slutten av 80-tallet. I og med at piratvirksomheten er så utbredt som den faktisk er og kvaliteten herfra i mange tilfeller er tvilsom, tror jeg det kan gå mange år før den generelle kvaliteten på befolkningens musikksamling kommer opp på en gjennomgående høy kvalitet. Når den en gang kommer dit, er det vel på tide med en ny teknologi som vil revolusjonere bransjen nok en gang, og dermed kan vi begynne forfra nok en gang. Litt deprimerende alt tatt i betraktning, men kjedelig blir det garantert ikke.