Derimot har Edison nok aldri vært i Bottnaryd. Men det har jeg, en gang, og det var i begynnelsen på året. Der holdt jeg et foredrag for hjembygdsforeningen om lydinnspillingens historie, og spilte gamle innspillinger fra blant annet en stor traktgrammofon.
Etter foredraget kom en av lytterne frem med en stabel med plater. De så ut som gamle 78-ere, men det var noe som ikke stemte.
Hva er dette? Spurte han, og fortsatte: Du kan få dem!
Platene så altså ut som gamle steinkaker, svarte, tykke og med en diameter på 25 cm. Men det var en del som ikke stemte: De var mye tykkere enn vanlige 78-ere og de hadde ingen påklistret etikett, teksten i midten var presse på samme måte som platerillene. Det gjorte teksten litt vanskelig å lese da det bare ble et relieff i den svarte bakgrunnen. Likevel var det mulig å lese, og fremfor alt se et bilde av en bestemt gubbe: Thomas Alva Edison. Og da braket det løs.
Jeg hadde hørt snakk om Edisons forsøk med plater, men aldri sett dem i virkeligheten.
Edison var altså først ut med å produsere og selge innspilt lyd. Det skjedde i 1877. Lyden var inngravert på fonografruller. Et problem var at det var veldig vanskelig å gjøre flere eksemplarer av samme innspilling. Men det var knapt det Edison hadde tenkt seg heller. Det skille spilles inn en lyd, noen som snakket eller noe musikk, og så kunne man lytte til det etterpå.
Når vi nå tenker på innspilt musikk er det noe som kan spres og selges i hvor mange eksemplarer som helst. Det hadde nok Edison ikke tenkt fra begynnelsen.
Men det tenke Emile Berliner, en oppfinner født i Tyskland, men virksom i USA. Ti år etter Edisons fonograf oppfant han i stedet grammofonplaten. Den hadde en viktig fordel mot fonografen: Platene kunne masseproduseres og selges mye enklere. Hans system var altså mer lønnsomt, og slo etter hvert ut fonografen. Den siste kommersielle fonografinnspillingen skal være gjort i 1912.
Og dermed var Edison overkjørt. Men ikke død. Han beslutt å gjøre en meget bedre og dermed mer lønnsom grammofonplate enn Berliners. Resultatet ble Edison Diamond Disc. Fremfor alt kunne den gi lengere spilletid enn Berliners grammofonplate.
På fonografrullen hadde musikken blitt gravert inn ved at en nål beveget seg opp og ned i sporet. Grammofonplaten arbeidet i stedet med nålen sideveis. Edison besluttet å benytte fonografteknikken på sin plate, og da nålen da ikke beveget seg sideveis kunne sporene legges tettere og gi lenger spilletid. Begge roterte med omtrent samme hastighet, 78 respektive 80 omganger per minutt.
Dessuten skulle lydkvaliteten være bedre på Edisons plater.
Edisons plate hadde altså flere fordeler. Men også i det minste en ulempe: Man kunne ikke spille den på de grammofonene som fantes. Man måtte kjøpe en spesialmaskin fra Edison for å kunne spille dem. Og den maskinen kunne selvfølgelig ikke spille de vanlige grammofonplatene.
Dette hendte på 1910-tallet, men mønsteret føles kjent.
– Elcaset er meget bedre enn kompaktkassetten og kommer til å ta over! utbasunerte Sony i 1976.
Jeg kan bare huske et eneste menneske som kjøpte en Elcasetspiller.
– Glem VHS, nå kommer Video 2000! Skrek Grundig og Philips i 1979. Når det kommer et stykke er nok Video 2000 ekstremt mye mer bortglemt enn VHS i dag.
– Vår digitale kompaktkassett DCC er bedre en DAT og alt annet! brølte Philips og Panasonic i 1992 da de lanserte sitt digitale kassettformat som døde nesten før meningen var uttalt.
Å lansere et nytt system som ikke er kompatibelt med rådende standard er meget vanskelig, ja nesten umulig. At noe er standard er så uendelig mye viktigere enn at det har en eller annen fordel av et eller annet slag.
Et utmerket eksempel på det er høyretrafikken: Den er egentlig ikke et dugg bedre enn venstretrafikk, men det er veldig bra å tilpasse seg til standarden. Derfor døde Edison Diamond Disc som så mye annet.