De færreste står i butikken og ber om et sorthvitt-kamera. Jeg ville neppe gjort det selv. For ønsker jeg sorthvitt-foto, fikser jeg det selv. Enten i kameraet ved å velge monokromopptak, eller i Aperture senere. Kanskje med Nik Silver Efex Pro, som er et rendyrket verktøy for bilderedigering av sorthvitt-foto.
Men alle kameraer lagrer bildefilene som fargebilder. Skyter man råfiler ved siden av monokrome jpeg-filer, får man råfiloriginalen i farger, og jpeg-kopien i sorthvitt. For det er en kopi. Bildeprosessoren lager en sorthvitt utgave av fargebildet bildebrikken fanger, og lagrer monokromkopien på minnekortet.
Så hvorfor mener Leica at en sorthvitt bildebrikke er en god idé? Har det rablet for dem? De risikerer at Leica M Monochrom går over i historien, som en dyr flopp. Men jeg er ikke uten videre sikker på at kameraet flopper.
La oss ta et lite blikk bakover i historien. Kameraet, som faktisk hadde Henri som arbeidstittel hos Leicas ingeniører, tar et ærbødig nikk i retning Leicas historie. Henri Cartier-Bresson er den kanskje best kjente Leica-fotografen. Som selvsagt fotograferte i sorthvitt. Selv om det fantes – sjelden og dyr – fargefilm på den tiden.
Han var ikke alene.
I dag er det mange fotografer som liker utrykket sorthvitt-foto gir. Og det forekommer til og med sorthvitt mote i glossy overfladiske magasiner, hvor de fargeløse bildene stripper bildene for staffasjen fargene kan være, og trekker øyne og hjerne nærmere det nakne fotografiske utrykket man kan oppnå, med sorthvitt.
Men et kamera som bare gir sorthvitt-bilder?
Ideen er ikke ny. Innovative Kodak (den gangen de var det) laget en liten serie med digitale speilreflekser kalt 760m, som bare ga fotografen sorthvittfiler. Dessverre fikk man ikke kjøpt kameraet som var basert på et Nikon F5 hus, så det blir umulig å vite noe om hvor godt det hadde solgt.
Phase One laget en stund et digitalt bakstykke, kalt Achromatic Plus, som i tillegg til å koste skjorta, forsvant fra bestillingslistene nesten før noen hadde hørt om det.
Derfor skal det bli spennende å se om Leica M Monochrom selger. Noen storselger blir den ikke, men om andelen M-kameraer med monokrom bildebrikke havner over fem prosent, tipper jeg Leica skal være fornøyd.
Jeg vil tro at de som kjøper en M Monochrom, har minst ett M9 kamerahus i tillegg, og velger en M Monochrom fordi de er i stand til å få frem en helt annen bildekvalitet på sorthvitt, enn før.
For det er all grunn til å ta Leica på ordet, når de sier at M Monochrom leverer en bildekvalitet på sorthvitt, vi ikke har sett maken til på småbildeformat.
Bildebrikken av CCD-typen er nemlig strippet for filtre og farger, som vist på illustrasjonen av RBG-sensoren over. Dette er en tradisjonell bildebrikke, med millioner av sensorer som fanger lyset. Problemet er de mange fargede cellene som er plassert i et Bayer-mønstret sjikt.
I en tradisjonell bildebrikke fanger de fargede cellene lys og farger. Som prosesseres til fargebildene man ser på skjermen etterpå.
Lyset blandes altså basert på hver enkelt fotosensors følsomhet for det aktuelle fargespekteret. Kameraer med Bayer-mønstrede bildebrikker, med unntak for for eksempel FujiFilm X-Pro1, trenger et lavpassfilter foran bidlebrikken, for å dempe moareeffekten som kan oppstå. Alle disse filtrene reduserer detaljskarpheten, og selv Leica-glasset i en Summicron makter ikke å hente frem tapte detaljer.
Leica M8 og M9 har adressert problemet ved å fjerne lavpassfilteret, men en M9 bruker fremdeles en Bayermønstret RGB-bildebrikke.
Som Leica viser i denne illustrasjonen på sine nettsider, fører fjerningen av RGB-sjiktet til at mer lys slipper gjennom til hver enkelt fotosensor – alle 18 millionene – som kun registrerer lyset som slipper gjennom objektivet i monokrom.
Det gir teoretisk i alle fall, bedre oppløsning og detaljskarphet fra samme antall megapiksler, og man slipper interpolering som må til for å lage fargevariasjoner, basert på infoen fra RGB-cellene.
I teorien (vi har ennå til gode å teste kameraet som ikke er i salg før i juli) kan M Monochrom oppnå høyere oppløsning enn et kamera med fullformat 18 Mp oppløsning gjør, med en RGB-brikke.
For eksempel et Canon EOS 1DX, som bruker en 18 Mp Bayer-mønstret RGB CMOS-brikke, i fullformat.
Prosessen med konvertering til sorthvitt kan man hoppe over. Bildefilene kan importeres til foretrukket bilderedigeringsprogram, hvor man kan sette sitt kreative preg på fremkallingsprosessen, av sorthvitt råfiler.
Hvis Leica virkelig har lyktes med å gi kameraet bedre detaljskarphet og mindre bildestøy (kromastøy finnes ikke), og det tror jeg er sannsynlig, kan M Monochrom fort bli mer populær enn noen ante før lanseringen 10. mai.
Teknisk sett har det mange fordeler med en monokrom bildebrikke, de som allerede er vant til Leica M, vil ikke føle det som noen begrensning heller tipper jeg. Men det er bare de med størst cojones – og budsjett – som vil vil verdsette et kamera til 57.000 kroner, som kun lager sorthvittfiler.
Man må jo ikke slutte å fotografere i farger hvis man har andre kameraer. Som en M9, men så lenge kvaliteten på sorthvittfilene oppleves som bedre enn når de er konvertert fra en M9, tipper jeg mange fotografer vil ha stor nytte av M Monochrom.
Mange av dem trenger kanskje å tenke nytt, en kamera som begrenser dem til sorthvitt uten tap av bildekvalitet, kan bety et løft for kreativiteten.
Slik sett kan tilbakeblikket til Cartier-Bressons tid, bety et fremskritt for mange fotografer.
Bilder tatt med M Monochrom:
