: The Maze Runner: Ildprøven

Den selvoppnevnte nerden James Dashner gav ut første bok i Maze Runner-serien i 2009, med en miks av Hunger Games og alle elementer adventuregenren byr på, traff han tilsynelatende midt i smørøyet for et stort, og kjøpesterkt, ungt tenåringspublikum – den femte (!) boken slippes i år. Førstefilmen var overraskende vital, original og, ikke minst, klaustrofobisk spennende. Andrefilmen fremstår dessverre som en ren transportetappe uten nerve.

Ungdomsgjengen, ledet an av Thomas (Dylan O’Brien) endte førstefilmen med at de kom seg ut fra fangenskapet i den intrikate labyrinten. De ble befridd fra «OND», og kom tilsynelatende i sikkerhet – og frihet. Selvsagt er ikke det tilfellet, og Thomas aner raskt at det er ugler i mosen. Med nykommeren Aris (Jacob Lofland, som merkelig nok nærmest er fraværende utover i filmen) med i troppen flykter de ut i det uvisse, til et postapokalyptisk samfunn der blodtørstige zombier lurer rundt hver ruinhaug. Dermed må de løpe mye, smette unna de halvdøde i siste liten og springe fra den ene mørkere kjelleren til den andre. Stort mer skjer faktisk ikke på godt over to timer, ei heller får vi noen utvikling av de stereotype karakterene.

Dessverre er ikke alle møtene med zombiene engang skumle, mer utmattende og kjedelig; ikke er CGI-effektene spesielt imponerende heller. Tar man også med, som i forrige film, at skuespillerne ikke akkurat imponerer, sitter vi igjen med svært lite tilfredsstillende underholdning. Det som, tross alt, hever kvaliteten, er de fascinerende kulissene i den dystopiske fremtiden, samt en actionmettet sluttsekvens med Barry Pepper; det holder akkurat til 2 stjerner.

Lydsporet (dts-MA 7.1) er superbt, og så godt som optimal referansesurround. Også billedkvaliteten er meget god. Det omfattende bonusmaterialet gir oss blant annet en nærmere timelang bakomfilm, en mengde utelatte og forlengede scener, trailers, stills og et interessant kommentarspor. Langt bedre enn selve filmen.