Anmeldelse: The Laundromat

Tidenes største lekkasje vedrørende skatteplanlegging, hvitvasking og kreativ finansakrobatikk i gråsonen, slo ned som en bombe i avisredaksjoner verden rundt i 2015. Fra det fancy advokatkontoret «Mossack Fonseca» i Panama klarte en anonym kilde å smugle ut 11,5 millioner dokumenter om nærmere 215.000 skjellselskaper verden rundt, der alle hadde ett mål for øyet – unndra penger for lokal skattlegging.

Den samfunnsengasjerte ringreven Steven «Ocean’s Eleven» Soderbergh baserer sin film om skandalen på boken til Jake Bernstein, og har en tydelig politisk agenda med filmen: Skattetriksing er en uting, og myndighetene (spesialt i USA) må endre de liberale lovene som gir næring til «racet-mot-bunnen».

Meryl Streep er den gjennomsnittlige, smånaiv, amerikaner som ikke får utbetalt forsikringen etter at mannen omkommer i en båtulykke; hun søker rettferdighet og går pengesporene etter i sømmene. Streep finner til slutt frem til de skruppelløse svindler-advokatene Mossack (Gary Oldman) og Fonseca (Antonio Banderas) i Panama. Så kommer Soderbergh med en leksjon i hvordan den brutale pengeverdenen fungerer.

På dette planet svikter regissøren, filmen bærer alt for mye preg av å være en skattetriksing og -lov for dummies, fortalt på en über-ironisk og lettvint, farseaktig måte av noen klovneaktige lurendreier-advokater. Vi kommer aldri ned til de brutale konsekvensene av de intrikate dekkoperasjonene.

Sedvanlig gode Oldman blir overdrevet karikert, noe da Soderbergh åpenbart også har gått etter, i en tanke om å fremstille det hele som et finanssirkus. Dessverre mangler filmen nerve og ektefølt engasjement – det til tross for gode skuespillere og filmteknisk imponerende håndverk. 3 fullstendig ordinære stjerner til en ekstraordinær historie som aldri får blomstre, ei heller gjør oss klokere, og med en slutt som er et mageplask av et antiklimaks. Fascinert av finanssvindel? Se heller denne.