Anmeldelse: Task

At Mark Ruffalo har et bredere skuespillerregister enn å kun spille en illsint grønn superhelt har han bevist flere ganger (blant annet i I Know This Much Is True og Poor Things).

I Task får wisconsinitten vist frem mer av sin versatile skuespillerkunst.

For noen år siden kunne vi se en desillusjonert Kate Winslet som politietterforsker i den amerikanske småbyen Easttown, der bortføring og brutale drap av tenåringsjenter stod i senter for krimgåten.

Serieskaper var amerikaneren Brad Ingelsby, som nå vender tilbake til de nedslitte arbeiderklasseforstedene til grunnlovsbyen Philadelphia.

 

Resignert alkoholiker tvinges tilbake i manesjen

Forholdene er ikke stort lystigere i Task enn i Mare of Easttown. Denne runden stifter vi bekjentskap med den resignerte, deprimerte og alkoholiserte FBI-agenten Tom (Ruffalo) som av sjefen, noget motvillig, blir tvunget ut i felten igjen etter at den såkalte Halloween-banden har raidet en rekke narkolangerhus i området.

Ransmennene er tre lokale søppeltømmere som dagdrømmer om en bedre fremtid, og der lederen, Robbie (Tom Pelphrey, Iron Fist) har en broget fortid med medlemmene av MC-klubben Dark Heart.

Husranene går til å begynne med under radaren, innen et brekk går fullstendig til helvete; der det eskalerer til trippeldrap og kidnapping av en 6-åring. Da setter FBI alle ressursene inn på å redde guttungen, Sam.

En egen innsatsgruppe («Taskforce») opprettes, ledet av plagete Tom. Med seg til det forsofne, midlertidige hovedkontoret, får han lokale politikrefter i form av tøffe Aleah (Thuso Mbedu), sjarmøren Anthony (Fabien Frankel, House of the Dragon) og skuggeredde Lizzie (Alison Oliver (Saltburn). Men raskt mistenker man at byrået har en judas i sine innerste kretser.

Samtidig har Dark Heart-gjengen iverksatt tiltak for å avsløre, og likvidere, ranerne. Selvjustisen er hard og brutal, og ingen er mer kynisk hensynsløs enn psykopaten Perry (Jamie McShane, 1923).

I det det for alvor begynner å brenne under føttene til Robbie, blir gode råd dyre. De sitter på en mengde dop de ikke vet hvordan skal omsettes og både Dark Heart og politiet er i ferd med å sirkle dem inn.

På toppen av det hele må han beskytte sine to små barn, samt den hengivne niesen Maeve.

Karakterer med levet liv

Ingelsby tar seg god tid til å bygge opp universet rundt sine karakterer, der vi gradvis introduseres for deres mangefasetterte fortid, relasjoner og innerste tanker, drømmer og beveggrunner.

Historien som til å begynne med fremstår som en ganske så ordinær krim, kryper gradvis inn under huden på deg, og åpenbarer seg som et varmt, intimt men samtidig skremmende persondrama. Her er det de medmenneskelige relasjonene som står i sentrum, flankert av alle våre demoner, lyster og rekken av dårlige valg – det hele mesterlig flettet sammen til en av de aller beste krimdramaene vi har sett på årevis.

Det intense miljøet der familien står i sentrum og lojalitet forfektes gir oss vibber til Dennis Lehanes romaner, i fremste rekke Mystic River. Her er det noe som ligger begravet i fortiden, som om det dukker opp til overflaten vil få uante konsekvenser.  Som seere blir vi sittende på nåler og frykte konfrontasjon og det uunngåelige klimaks.

Når så miniserien toppes med skuespillere av dette kaliber er det bare å grave frem superlativene. Ruffalo gjør en av sine sterkeste roller som den barmhjertige, ærekjære familiefaren, med et så trøblete familieliv at det river deg i hjertet. Samspillet hans med den komplekse karakteren til Tom Pelphrey er en fryd å betrakte, og dialogen er gjennomgående velskrevet, til poenget og intelligent.

Og jovisst har McShane havnet i den litt utakknemlige situasjonen med å bli typecastet, men fyren er jo glimrende som et avskyelig, empatiløst menneske – og i Task sprenger han ondskapsgrafen. Man kan si at han «utfordres» av Sam Keeley (som gjengmedlemmet Jason), men han er mer dum enn ond; og da er det langt mindre fascinerende.

Vi må også få trekke frem superbe skuespillerprestasjoner fra den litt yngre garde, ikke minst gnistrer unge Ben L. Doherty som gutten fra helveteshjemmet, men også Silvia Dionicio, som Toms traumatiserte adoptivdatter, og Emilia Jones som Robbies ansvarsfulle niese imponerer.

Årets beste?

Alex Disenhof er hovedfotograf, og tar oss med på en reise gjennom den frodige naturen som omgir millionbyen Philadelphia. Sammen med Ingelsby gjør han skogen og elvene til en egen, sentral del av den emosjonelle historiefortellingen. Hele følelsesregisteret forsterkes så av et trollbindende musikkspor.

I tillegg har Ingelsby maktet, i det gåten avkles som en løk, å komme med nye betraktninger og løse tråder som hører sammen, samt uventede vendinger i en krimgåte som blir bedre og bedre utover sesongen.

Det eneste vi finner å trekke Task for er at den er en miniserie – denne gjengen skulle vi mer enn gjerne sett mer til! 6 skinnende stjerner til årets beste krim.

Task består av syv (ukentlige) episoder, og får HBO Max-premiere den 8. september på HBO Max. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.