Anmeldelse: Springsteen: Deliver Me from Nowhere

Bruce Springsteen – mannen, myten, legenden.

Hvordan i all verden skal en filmskaper – i dette tilfellet Scott Cooper – gripe an en biografi om en ikonisk musiker som har gitt ut 21 studioalbum, spilt nærmere 3000 konserter verden over siden 1965, blitt nominert til Grammy 51 ganger, vunnet Oscar, solgt over 140 millioner plater, og nyder større troverdighet enn både paven, Gandhi og Mor Teresa? En artist som har donert millioner til veldedighet, omtales som supermaktens «moralske kompass», «arbeiderklassens stemme» og «Amerikas sjel», og som (bortsett fra fascisten Trump) regnes som en av musikkbransjens mest respekterte navn?

Vel, man kunne forsøkt å fortelle bruddstykker – høydepunkter – fra den 60 år lange livekarrieren, og dermed servert et relativt overfladisk «Best of»-portrett av The Boss. Det er den (glorifiserte) veien de fleste biografiske musikkfilmer har gått.

Eller man kan gjøre som James Mangold gjorde med den særs vellykkede Bob Dylan-biografien A Complete Unknown, der han valgte ut én spesifikk, avgjørende periode i Dylans liv – epoken da han transformerte fra klassisk folk-musikk til bruk av elektrisk gitar.

Med regissøren bak en av de mest emosjonelle musikkportrettene vi har sett på film – Crazy Heart – i førersetet, har Cooper valgt å filmatisere biografien Deliver Me from Nowhere av Warren Zanes (2023). En bok som helt spesifikt fokuserer på en livsendrende periode i Springsteens liv og musikalske karriere, der han strevde med indre demoner, dyp depresjon og å finne den musikalske retningen – og rett og slett meningen med livet.

 

«Unfit to live»

Etter suksessen Born to Run (1975), som etablerte Springsteen som verdensstjerne, og det røffe rockealbumet Darkness on the Edge of Town (1978), kom den mer livsglade rockefesten The River (1980). Turneen tok «barbandmusikeren» fra lille Freehold, New Jersey ut til et verdenspublikum – og ble en større suksess enn han noensinne hadde drømt om. Selv «musikalske utkanter» som Sverige, Danmark og Norge fikk besøk av Springsteen og the E Street Band i mai 1981.

Utslitt, verdensberømt og nyrik satte The Boss foten i bakken – og begynte å se seg i bakspeilet. Han likte hverken spøkelsene fra fortiden eller hva fremtidsutsiktene bød på…

Desillusjonert, innesluttet og deprimert stengte Springsteen seg inne på soverommet i Colts Neck, NJ, og skrev et knippe (meget) dystre låter. Tekstene søkte en dypere mening med livet, og tok for seg den amerikanske arbeiderklassen, desillusjonerte og desperate mennesker – og denne gangen ofte uten håp og fremtidsutsikter.

Han lot seg fascinere av filmer som The Night of the Hunter (1955) og Terrence Malicks Badlands (1973), fordypet seg i saken om seriedrapsmannen Charles Starkweather, som drepte elleve mennesker i 1958, og hentet inspirasjon fra sin egen fattige barndom med en alkoholisert og fraværende far.

Resultatet ble Springsteens sjette studioalbum, Nebraska (1982). Et nedstrippet akustisk album – rått, autentisk, sårt, nakent og søkende:

They declared me unfit to live

Said into that great void my soul’d be hurled

They wanted to know why I did what I did

Well sir I guess there’s just a meanness in this world

Et musikalsk mesterverk var født.

 

Den krevende prosessen – og den plagsomme psyken

Filmen dykker ned i tilblivelsen av Nebraska og Springsteens (Jeremy Allen White) mentale tilstand tidlig på 1980-tallet – et veiskille i livet, som han senere beskrev inngående i sin selvbiografi Born to Run (2017).

Nebraska er et av musikkhistoriens mest myteomspunne album – spilt inn på soverommet, på en knirkete stol med en fire-spors Teac-kassettspiller. Opprinnelig planla han studioinnspilling med fullt band, men sounden satt aldri. Columbia Records endte, noget motvillig, med å utgi råmaterialet.

Sterke sangtekster om fortapte sjeler som av en eller annen grunn har møtt veggen – økonomisk knust, forlatt av kjærligheten, utsatt for staten eller ondskapen i verden – men også et dypt personlig album, med låter som My Father’s House, Mansion on the Hill og Used Cars, som direkte reflekterer over hans egen barndom og oppvekst.

Kontrasten i den musikalske retningen i denne perioden er slående. Samtidig som han skrev sangene til Nebraska, spilte Springsteen og bandet også inn flere av låtene som senere skulle utgjøre megasuksessen Born in the USA (1984). Men Nebraska-materialet fikk de aldri schwungen på i studio – noe du selv kan vurdere på nyutgivelsen Nebraska 82: Expanded Edition.

Nebraska var overhodet ikke det albumet Columbia Records forventet som oppfølger til The River – og frustrasjonen steg ytterligere noen hakk etter at The Boss rocket i studio med sanger som Born in the USA og Cover Me.

Men Springsteen var fast bestemt på hvilken retning han ville ta karrieren på det tidspunktet: Nebraska skulle gis ut – akkurat som det var. Ingen turné. Ingen singler. Ikke engang et bilde av ham på omslaget. Et høyst uortodokst valg fra en artist på høyden av sin karriere.

Med manageren Jon Landau (Jeremy Strong, Succession) som utrettelig våpenbror ved sin side overbeviste de Columbia.

Fra the Bear til The Boss

I vår anmeldelse av The Bear, sesong 1 skrev vi følgende om hovedrolleinnhaveren:

Jeremy Allen White er et regelrett gullfunn som desillusjonerte, forsmådde og tidvis dypt fortvilte Carmen Berzatto. At ingen store regissører har huket tak i ham tidligere er fullstendig ubegripelig. Han har er unik tilstedeværelse, får frem alle de små nyansene i den komplekse personen, og det konfliktfylte livet til, Carmy. Monologen han holder under et avhengighetsmøte er alene verdt en Emmy-pris!

Scott Cooper må ha sett noe av de samme unike kvalitetene hos den unge mannen fra Brooklyn. I hovedrollen som Springsteen er han formidabel, og nærmest personifiserer legenden – samtidig som han fullstendig menneskeliggjør ham.

White kopierer ham ikke, men faktene er til stede, ganglaget sitter, blikket som litt usikkert ser ned, den dype stemmen, gestikuleringen, hendene i jakkelommen og den gnistrende spillegleden på scenen gjør (om ikke portrettlikheten i utgangspunktet er slående) at vi fullt ut tror på ham som selveste The Boss!

Selv det å synge Springsteens sanger, som jo utvilsomt har en karakteristisk stemme, makter White på sin helt egne måte. Det er slettes ikke prikk likt The Boss, men skuespilleren har tatt essensen fra hans stemmeprakt og gjort den til sin egen.

Her kan Oscar-akademiet allerede nå erklære walkover, og utrope White som vinner av «årets beste mannlige hovedrolle».

Et menneskelig portrett

I filmen avkler White og Cooper ikonet, legende og myten, tar ham ned fra pidestallen og gir oss et glimt at det ekte, høyst ordinære mennesket Bruce Springsteen.

32-åringen sliter med sin egen psyke og forventninger, klarer ikke å holde på kjærester, i filmen representert ved den fiktive alenemoren Faye (Odessa Young), makter ikke å legge fortiden bak seg og har angst over hva suksessen vil gjør med ham som musiker og menneske. På kanten av det store gjennombruddet er han i ferd med å miste seg selv.

Jo visst ser vi ham briljere på rockescenen, det være seg store stadionkonserter eller intime The Stone Pony, men når lyset slukkes og publikum gått hjem, så er han kun en av oss – dog hakket mer hjelpeløst deprimert enn brorparten av befolkningen.

En livslang depresjon han har vært forbilledlig åpen om.

My Father’s House

Tilbakeblikk fra den vanskelige oppveksten i provinsielle Freehold presenterer Cooper i tilforlatelig svart-hvitt, med en skremmende dyktig Matthew A. Pellicano som 8-årige Bruce.

I det Springsteenske hjem er faren (Stephen Graham, Adolescence) familiens maskuline, men akk så fraværende, innslag. Brautende, voldsom, forfyllet, rastløst på evig jobbjakt og dypt deprimert blir han blikket inn i mørket for en ung gutt som kun ønsker å bli sett, elsket og anerkjent. Kontrasten til hans lystige mor (Gaby Hoffmann) er slående, der danseglade Adele blir lyset i en ung gutts liv.

Dessverre får Hoffmann lite å spille på, og blir mer av en diffus bifigur, men så er det også hans dominerende, dystre far som har inspirert så mange av tekstene til musikeren Springsteen; og Graham imponerer. På overflaten usympatisk og brå, men under huden ligger det noen dypere og stakkarslig over den kraftige mannen.

Også Fay som karakter tilfører historien i seg selv lite, hun er der mer som et eksempel på hvor dårlig Springsteen taklet kjærlighetsforhold og langvarige forpliktelser.

Gjennom hele den lange reisen frem mot Nebraska-utgivelsen er det Landau som er ankeret. Rolig, stødig og lojal – et vennskap mellom to svært ulike menn, men med et felles mål.

De møttes i 1974 da Landau, som da jobbet for The Real Paper, skrev de berømte ordene:

I have seen the future of rock and roll, and its name is Bruce Springsteen.

Karakterskuespilleren Strong gjør her en av sine sterkeste roller. Sindig og behersket gir han liv til staute Landau, som nesten hele live har vært en bauta og sikker havn for Springsteen; som manager, økonomisk rådgiver, støttespiller, venn og «terapeut». Like mye som filmen er en fortelling om én manns sammenbrudd, og det å finne veien ut, så handler den nesten like mye om det enestående vennskapet mellom to ganske så forskjellige menn. Det er dem mot verden.

Vi befinner oss i en tid der menn ikke makter å utrykke følelsene sine – og i alle fall ikke snakke med dem til andre menn. Landau selv må nærmest kaste inn håndkleet og si at «sorry, men her kommer jeg til kort», mens Springsteens gode venn, Matt (Harrison S. Gilbertson), forsøker å si noen trøstende til ham i det de skilles ad i hans nye LA-hus; men etter klein stillhet vender han om og går.

 

Et dvelende portrett

Handlingen utspiller seg over et knapt år, fra høsten 1981 til sommeren 1982. Cooper tar seg god tid med å bygge opp historien og gir karakterene rom til å puste – og vi følger Springsteen lenger og lenger ned i mørket, besatt av å fullføre Nebraska. Det er som om han må få en tung bør av sine skuldre innen han kan gå videre.

White bruker små nyanser – et blikk, en skjelving i munnviken – til å uttrykke det store indre presset og det komplekse følelsesregistret hos artisten.

Tidvis kan nok dramaturgien oppleves smått saktegående og monoton, men gi den tid til å utfolde seg – som med sangene på Nebraska er det mer under overflaten enn det som kommer frem under første runde på platespilleren.

 

Derimot gjør Cooper seg selv og filmen en bjørnetjeneste ved at flere scener fremstår unødvendig overtydelig, der regissøren har en irriterende forkjærlighet til å forklare det vi allerede ser. Her kommer hans hang, som manusforfatter, til å henfalle til det litt svulstige og klisjéfylte frem. Noen ganger kler det historien, andre ganger blir det smør på flesk.

Det tar dog ikke bort den sterke historiens evne til å bevege og engasjere, der all den fortreffelige musikken er som smakfullt krydder å regne.

Under en veldedighetskonsert (Christic Institute) i 1990 ropte en tilfeldig fan ut: «We love you Bruce»; hvorpå stjernen på scenen lakonisk fyrte tilbake:

But you dont’ know me.

Sannere ord er vel sjelden ytrete fra en artist på scenen – men, etter å ha sett Scott Coopers medrivende, sterkt personlige film, kommer vi i alle fall litt mer under huden på mennesket Bruce Springsteen.

Deliver Me from Nowhere er udiskutabelt blitt en av årets beste filmer, som bæres på skuldrene av den sterke rolleprestasjonen til White. Den sikter seg da også inn mot et langt bredere publikum enn kun musikklegendens hardcore fans, og har noe dypt emosjonelt å fortelle oss alle. 6 stjerner.

Verdenspremieren er i morgen, den 24. oktober, mens nordisk kinopremiere blir den 31. oktober.

Epilog

Fra My Father’s House (Nebraska):

My father’s house shines hard and bright

it stands like a beacon calling me in the night

Calling and calling, so cold and alone

Shining ‘cross this dark highway

where our sins lie unatoned

 

Under en konsert på 1990-tallet fremførte Springsteen My Father’s House, en sjelgranskende sang fra Nebraska. Fortelleren drømmer om å omfavne sin fremmedgjorte far.

I et nylig intervju med Time Magazine ble Springsteen utfordret på hva han hadde tatt til seg av alle terapitimene opp igjennom årene.

På scenen rammet Springsteen inn fremførselen av My Father’s House med en historie fra terapien. Han innrømmet at han hadde for vane å kjøre forbi barndomshjemmet sitt.

“Something bad happened,” Dr. Myers told me. “You’re going back, thinking you can make it right again.”

“That is what I’m doing,” Springsteen replied.

“Well,” Dr. Myers said, “you can’t.”

Når Time-journalisten spør hvordan han tok til seg innsikten, hvordan han satte den ut i praksis, blir Springsteen stille et øyeblikk:

“Well, I don’t know,” he says. “I still drive by that house.”