: Southpaw

Billy Hope (Jake Gyllenhaal) er gategutten som har, bokstavelig talt, slått seg opp fra slummen i Hells Kitchen til rikdom og berømmelse som proffbokser. Han har tilsynelatende alt, en fet bankkonto, en vakker og støttende kone, en datter som elsker ham og en uslåelig karriere. Men inni ham river fortsatt det ukontrollerte gateguttraseriet – et raseri som skal bli hans bane.

Etter et fremprovosert raseriutbrudd blir hans kone (Rachel McAdams, True Detective) skutt, han blir fratatt bokselisensen og Billys verden faller i grus. Som i en klisjé døyver han smerten med sprit og tårer og gir faen i alt, noe som resulterer i at barnevernet tar fram ham datteren. Filmens drivkraft blir hans vei tilbake.

Bokselegender som tilsynelatende er nede for telling for godt, men som kommer seg tilbake har filmhistorien fremelsket, blant annet med klassikere som Raging Bull, Rocky og The Hurricane. Som så ofte før blir det treneren som gir den fortapte sønn livsgnisten tilbake, i Southpaw i form av Tick Wills; med en Forest Whitaker som lirer av seg floskler og dype metaforer. Selvsagt kommer Hope seg igjen på bena, men ikke før han har vært nede i den dypeste kjelleren, sett håpløsheten i hvitøyet og vasket treningssenterets toaletter.

Southpaws klare svakheter er den klisjéfylte og forutsigbare historien, samt grunne og lite troverdige karakterer. Det som like fullt gjør at vi havner på fire stjerner, er den fantastiske rolleprestasjonen til en innbitt og karismatisk Gyllenhaal. Han har de siste årene overbevist stort i filmer som Nightcrawler og Prisoners, og her viser han nok en gang hvilken versatil karakterskuespiller han er; dessverre er han denne gangen for «stor» for filmen. I tillegg har boksescenene en rå og dokumentarisk ekthet til dem.

Billed- og lydkvaliteten byr på det ypperste HD-mediet kan frembringe. Lekkert og engasjerende. Bonusmaterielat gir oss noen utelatte scener, intervju med stjernene, Gyllenhaals trening og en brukbar bakomfilm.