Anmeldelse: Peacemaker, sesong 2

Superheltuniverset til DC har lenge slitt med et litt pompøst og selvhøytidelig rykte. Ikke like rocka og (tidvis) frilynte som sine noget mer uskikkelige og uortodokse fettere og kusiner hos MCU.

Så kom rebellen Zac Snyder med sin fantastiske remake-versjon av Justice League i 2021; og i 2023 var det dags for den tidligere wrestleren John Cena til å skinne i rampelyset.

 

Fredsrebellen

Det har gått tre år siden vi kunne se den Cena som uforlignelig «fredsmegler» i James Gunns The Peacemaker. At Gunn fikk serieskaper, manusforfatter og regijobben var ikke så bemerkelsesverdig, all den tid mannen står bak det friskeste pustet som har kommet ut av Marvel-universet det siste tiåret: Guardians of the Galaxy.

Det var også Gunn som først introduserte oss for Peacemaker, i The Suicide Squad (2021); en slags reboot av 2016-fadesen. En reinspikket røverhistorie á la superhelteskapisme, der det så absolutt ikke er selve historien som står i senter, men alle de outrerte karakterenes odde valg og hysterisk ironiske replikker. En form Gunn har videreført til Peacemaker-serien.

Etter å ha reddet verden i forrige sesong befinner nå Peacemaker seg nærmest på bar bakke. Ingen vil vite av ham, vennene holder anstendig avstand og etterretningsbyrået ARGUS holder argusøyne på ham.

Spesielt byråets toppsjef, macho Rick (Frank Grillo), har et horn i siden til den fallerte superhelten. Ikke så merkelig etter at Peacemaker tok livet av sønnen (Joel Kinnaman, Jo Nesbøs Harry Hole) i forrige sesong.

Sleivete humor, med karakterer med dybde

Humoren er sleivete, anti-woke, tidvis skarp, og alltid med en herlig ironisk og leken snert. Nei, det er ikke meningen at du skal ta dette på alvor! Samtidig er det langt mellom Peacemakers tullete humor og den mer «infantile» som preger blant annet Naked Gun-serien. Her introduseres vi for et knippe interessant karakterer, som alle bærer på en utfordrende bagasje. Hele vennekretsen har ulike sjatteringer av sosiale kasus.

Spesielt er Peacemaker preget av sin tidvis traumatiske fortid, med en superrasistisk, voldselskende bølle av en far (glimrende portrettert av Robert Patrick, 1923), og den dramatiske bortgangen til hans bror. I tillegg strever han med sitt forhold til det motsatte kjønn, og klarer ikke å navigere mellom de blandede signalene han mottar fra yndige (men hardtslående!) Emilia Harcourt (Jennifer Holland).

Da er det en sjelsettende åpenbaring som inntreffer i det han oppdager døren til en parallell verden der livet hans er en eneste eviglang dans på røde roser. Her er både broren (David Denman) og faren fortsatt i live, og sågar opptrer som en superheltrio; mens byens befolkning heier på dem og applauderer når de kommer nedover gaten. I tillegg øyner han et håp om å reparere det havarerte forholdet til Emilia.

Men først må han håndtere sin hissige dobbeltgjenger, og riste en stadig mer pågående etterretningsorganisasjon av banen. Bordeaux (Sol Rodriguez) har nemlig får ferten av «blod», og bitt seg fast…

Mann for sin hest!

Sant nok, vi ville aldri kunnet se for oss Cena i rollen som en Shakespeare-karakter, men som den outrerte, småteite, keitete, breiale og usedvanlig sjarmerende Chris Smith / Peacemaker, passer hans skuespillerferdigheter som hånd i hanske!

Han kommer unna med å være passe goofy, samtidig som han fremstår som et gjennomgående snilt menneske, som ofte begår (utilsiktede) feil. En godslig mann fylt med menneskelige svakheter, uten å være utstyrt med de beste sosiale antenner. Og Cena har uklanderlig komisk timing som matcher hans joviale karakter.

Som sidekick har han den smarte hvithodehavørnen Eagly. En cgi-skapt rovfugl, som ser tilforlatelig ekte ut, og som har slåssferdighetene, og styrken, til (minst) to voksne menn. Sannsynligvis Peacemakers eneste virkelig trofaste venn.

Kampen for å gjenreise seltillitten og verdigheten er betagende nok, men det er ikke til å komme unna at serien bæres på skuldrene til Gunns tørrvittige manus. I tillegg har han en forkjærlighet for relativt eksplisitt voldsromantikk; en vold som ikke alltid kler serien.

Venner med en felles historie

Hoppene, og forvirringen som inntreffer, mellom de parallelle verdenene fungerer godt, og blir seriens dramaturgiske fremdrift. Peacemakers kompliserte forhold til sin brogete vennegjeng («11th Street Kids») gjør serien interessant utover det tynne plottet.

Her har vi Emilia som bevisst oppsøker tvilsomme barer for å få seg en real rundjuling, det introverte og usikre tech-geniet Economos (Steve Agee) som er småredd og fanget mellom jobben og vennskapet til Chris, mens naive Leota (Danielle Brooks) forsøker å skape seg en ny karriere som privatetterforsker. Femtehjul på vogna er nerden Adrian (Freddie Stroma), som kun dagdrømmer om å nedkjempe kriminalitet og bli sett opp til.

Denne sesongen er det Tim Meadows som får lire av seg de mest politisk ukorrekte, rasistiske og sexistiske replikkene – og det med et uklanderlig straight face.

Peacemaker er et befriende komiavbrekk i en ellers forstokket superheltgenre som har gått seg vill i sin egen suverenitet og tvers igjennom repeterende plott og skurkeskikkelser. I tillegg har Gunn krydret serien med et heftig musikalsk lydspor.

Jo da, på overflaten er serien det reneste tullball, men Gunn & Co har maktet å fylle den med genuine karakterer – noe som er en sjeldenhet innenfor genren. Det hjelper da også på at her er det bare å finne frem popcorn, øl og trene opp lattermusklene – for denne komieskapistiske actionserien vil du ikke gå glipp av! Og for all del, få med deg den panegyriske introen. 4 sterke stjerner.

Sesongen får strømmepremiere, på HBO Max, den 22. august. Anmeldelsen er basert på 6 (av 8) episoder.