Anmeldelse: Nine Perfect Strangers, sesong 2

Australske Nicole Kidman dukker nærmest opp i annenhver TV-serie fra de internasjonale strømmeplattformene for tiden. Siden suksessen med Big Little Lies har hun jevnlig frekventert serieverdenen, ikke minst fra Prime Video.

Det er snart gått fire år siden vi så Kidman (Lioness) i ensembleserien Nine Perfect Strangers. Serien baserte seg på romanen til forfatterinnen Liane Moriarty (som også står bak Big Little Lies). Nå er oppfølgersesongen av drama-mysterie-krim-serien her.

 

Som i forrige sesong (satt til sunny California) blir vi også denne runden introdusert for ni, velstående, fremmede, som møtes på et eksepsjonelt kursted; ledet an av den enigmatiske Masha Dmitrichenko (Kidman).

Etter juridisk trøbbel i USA, der myndigheten ikke minst ettergår Mashas forkjærlighet for sentralstimulerende sopp-behandling av sine «pasienter», ser hun seg nødt til å fortsette sine kontroversielle behandlingsmetoder utenlands. Heldigvis har hun en eks-kollega (Lena Olin) som driver et luksuriøst sanatorium i det østerrikske alper.

Resorten i spektakulære Zauberwald er dog i finansiell krise, og Masha har denne gangen flere (skjulte) agendaer for utvalget av de privilegerte kursdeltakerne.

Andresesongen er ikke basert på Moriartys roman, men spinner videre på samme konseptet – dessverre byr den på et langt tammere og mindre fascinerende rollegalleri enn originalen.

Vi introduseres for en forsaket milliardærsønn (Henry Golding), der mediemogulen av en far (Mark Strong) er selve «kronjuvelen» i den brogete forsamlingen. Velværeguruen skal ved hjelp av terapi, yoga, meditasjon og sentralstimulerende psykofarmaka hjelpe dem til forsoning; noe hun også forsøker med et nærmest hatsk mor/datter-forhold (bestående av Christine Baranski og Annie Murphy).

I tillegg består den relativt lite outrerte forsamlingen av en lesbisk pianist (King Princess) som har fått angst for å spille, en forhenværende nonne (Dolly de Leon) med traumer i bagasjen og en tidligere barnetv-programleder (Murray Bartlett) som åpenbart har et sinnemestringsproblem.

Som medhjelper assisteres Masha av den servile, lokale terapisten (Lucas Englander), som føler seg tilsidesatt og neglisjert. Sammen skal de «rense sjelen» og få gruppen til å komme ut som en bedre versjon av seg selv.

Skal konseptet dog fungere er vi nødt til å eksponeres for et knippe interessante karakterer, som vi kan bry oss om, føle med og/eller gjenkjenn oss i. Her er den ene karakteren mer uinteressant enn den andre, og konfliktlinjene føles oppkonstruerte og kunstige.

I skyggene lurer Masha og hennes dobbeltspill. Hun bærer med seg tragedien over sin døde datter og har i tillegg et uavklart tidligere forhold til en av kursdeltakerne. Men det svinger aldri av gruppen slik som det (tidvis) gjorde med Melissa McCarthy, Bobby Cannavale og Michael Shannon. Vi blir aldri revet med.

Persongalleriet er som oftest mer ufrivillig stakkarslig enn noen vi makter å engasjere oss i, og Kidman selv fremstår i overkant «enigmatisk» og påtatt spennende. Synd, for Kidman kan så meget bedre.

Selv den iøynefallende alpenaturen spiller i liten grad en rolle i serien. Bortsett fra et fascinerende dypp i iskulpen er liksom vinterlandskapet og de majestetiske fjellene bare der – med liten annen funksjon enn å blokkere mobilsignalene. Dette blir seks langdryge TV-timer.

Vi lot oss fascinere av førstesesongen, som vi erklærte for en eklatant sprikende serie, men så absolutt anbefalt og verdt en titt. Med sesong 2 derimot, til tross for at den går i de samme opptråkkede fotsporene, virker det som om man koker suppe på en spiker. Vakkert og teknisk vellaget, men ganske så smakløst, hult og pompøst. 3 svake stjerner.

De to første episodene av Nine Perfect Strangers, sesong 2 får global strømmepremiere, på Prime Video, i dag; deretter med ukentlige episodeslipp. Sesongen består av åtte episoder.