Anmeldelse: Mission: Impossible – The Final Reckoning

Det er i år hele 29 år (!) siden vi første gang stiftet bekjentskap med Tom Cruise i rollen som den über-hemmelige IMF-agenten Ethan Hunt.

I 1996 revitaliserte den visuelle mesterregissøren Brian De Palma (The Untouchables), og superstjernen Cruise, actionthrillergenren, med en rebooting av den klassiske TV-spionserien (1966-1973).

Mission: Impossible ble en braksuksess blant så vel kritikere som publikum – og en ny filmfranchise var født. For hver film siden har Cruise & Co pushet grensene for hva som er mulig å få til av actionscener noen hakk, og samtidig kvadruplet reisebudsjettet.

Nestet tre tiår senere er nå den åttende (og siste?) filmen, i en av tidenes største actionfranchiser, her. Med Mission: Impossible – The Final Reckoning tar Cruise og regissør Christopher McQuarrie oss med på en direkte oppfølger til Mission: Impossible – Dead Reckoning, og nok en gang er store deler av filmen skutt i Norge.

 

Norgesvenn

Den entusiastiske megastjernen Cruise, som selv utfører brorpartene av stuntene, får åpenbart ikke nok av Norge og storslagen fauna. Våren 2023 ble enestående scener filmet i Arktis, på Norges utpost i nord: Svalbard.

For tredje gang er dermed en Impossible-film skutt i røff norsk natur. Første gangen actionhelten brakte hele sirkuset til Norden, og Norge, var under filmingen av Mission: Impossible 6 – Fallout.

Den gangen filmet regissør Christopher McQuarrie noen helt ville actionscener i det Cruise og Henry Cavill slåss over, på og hengende fra det spektakulære fjellpartiet Preikestolen.

Så vendte Cruise tilbake til Norge høsten 2020, for å skyte scener til Mission: Impossible – Dead Reckoning. Den dag i dag er motorsykkelhoppet fra fjellet i Hellesylt blant filmhistoriens mest iøynefallende actionstunts.

Etter å ha hatt det som et mantra å bytte regissør fra film til film (De Palma, Woo, Abrams og Bird), har Cruise siden femtefilmen i serien (Rogue Nation, 2015) holdt seg til samme mann: Christopher McQuarrie. Og interessant nok har McQuarrie i stor grad filmet scener til den syvende og åttende Impossible-filmen samtidig.

Egentlig skulle den åttende filmen (som opprinnelig het Mission: Impossible – Dead Reckoning Part Two) hatt kinopremiere i fjor, men omskrivninger og stadig skyting av nye scener har utsatt, og fordyret, produksjonen. Den skal ha kostet over vanvittige 400 millioner dollar. Og det vises! Men om alle omskrivingene, og det økte budsjettet har gavnet den er mer usikkert.

 

Den altutslettende KI-faren

I forrige filmen var det, tidsriktig nok, en usynlig fiende i form av KI-programmet «The Entity», med evnen til å ta full kontroll over alle nettverk, kommunikasjon og militære installasjoner, spionorganisasjonen IMF brynet seg mot.

En samlet spionverden var sjokkerte bivånere, og fryktet å miste kontrollen fullstendig, herunder over atomvåpnene. Vi fikk et bikkjeslagsmål der stormaktene og alle lands etterretningstjenester slåss seg imellom for å sikre seg «Pandoras eske» – men til det trengte man to nøkler.

Vi snakker her om en ChatGPT på kokain, speed, Red bull og Viagra, i n-te potens.

I det vi forlot Ethan Hunt og lommetyven Grace (Hayley Atwell) hadde de fortsatt ikke kontroll på KI-monsteret, og når vi gjenforenes med våre hemmelige helter har programmet tatt styringen over det samlede atomvåpenarsenalet til det ene atomvåpenlandet etter det andre. Siste skanse er (selvsagt) USA, og presidenten (Angela Bassett) må ta den ubehagelige beslutningen om militæret skal gå til et forhåndsangrep eller ei.

I bakgrunnen lurer den enigmatiske superskuren Gabriel (Essai Morales, Ozark) som ønsker å slippe «The Entity» ut i fri dressur, og dermed for godt endre den verden vi kjenner.

Med Luthers (Ving Rhames) selvkomponerte virus, og nøkkelen i hånden, bringes Hunts teamet tilbake til Beringhavet for å ta seg inn i den sunkne russiske atom-ubåten «Sevastopol». Der ligger den forjettede kildekoden til KI-programmet, som kan brukes til å stenge det ned.

Men innen den tid skal vi tas med på en lang intro, og oppsummerende tilbakeblikk gjennom M:I-historien.

Messias?

McQuarrie og Crusie lar ikke en eneste anledning gå fra seg for å understreke at denne filmen er Hunts svanesang, der hele IMF-karrieren skal oppsummeres – og utbroderer at hele hans yrkesliv har «ledet frem til dette punktet» i historien.

Impossible-filmen har alltid hatt et mer eller mindre slør over seg av selvhøytidelighet og pompøsitet, med Final Reckoning tar konseptet til nye høyder. Den første timen er særs langtekkelig, der man gjennom tilbakeblikk knytter de syv foregående filmene sammen, og nærmest fremstiller Cruise som Frelseren – for det er selveste Messias som nå skal redde verden, og menneskeheten, fra total utslettelse.

Toneleiet legges i et kunstig lavt og alvorlig nivå, der det nærmest hviskes over hvor alvorlig situasjonen er, og der man meget omstendelig forklarer hva som har skjedd, og hva IMF-teamet må gjøre for å redde dagen.

Dialogen mellom Hunt, Grace, Benji (Simon Pegg), Luther, Paris (Pom Klementieff) og Degas (Greg Tarzan Davis) er svulstig og insisterende – og overraskende humørløs (hvor er det blitt av det ertende glimtet i øynene?). Atwell kom inn som et friskt, og «normalitetens» pust i den forrige filmen, men hennes karakter er for lite til stede, og skuffende anonym denne gangen

Og hvorfor man i all verden har valgt å videreføre karakteren til Paris fremstår uforståelig. Hennes eneste oppgave er å vandre forurettet rundt, med store øyne og lire av seg gjentagende drypp med franske floskler.

Heller ikke Gabriel er en virkelig verdig motstander for Hunt og IMF-teamet. Han blir en altfor generisk og diffus skurk, rett og slett lite spennende, og når ikke seriens fremste skurk (Philip Seymour Hoffman) opp til knærne.

Og apropos Hoffman og Mission: Impsossible III (2006), her trekkes det lange linjer tilbake i Hunts brogete agentkarriere, og de (gale?) valgene han har gjort. Noe som fungerer godt, og skaper litt «Endgame»-følelse av det avsluttende kapittel.

Mission: Action!

For hver Impossible-film har budsjettet økt og stadig mer fokus har gått til å spille inn de mest enestående og vilt spektakulære actionscenene. Fra at Hunt har hengt utenpå et militærfly, sprengt Kreml i filler, klatrer på verdens høyeste skyskraper til det skrekkinngytende motorsykkelhoppet fra Hellesylt (som nok fortsatt er seriens action-høydepunkt), har hver nye film forsøkt å toppe den forrige.

Etter at McQuarrie tok over som fast regissør har han og Cruise nærmest pekt seg ut sensasjonelle action-locations og deretter skrevet handlingen rundt stuntet. Og i Final Reckoning er det da satt av rikelig med spilletid til at Hunt skal hoppe, henge, falle, svømme, dykke og løpe. Ofte kun i boxershortsen med fleksing av 62-åringens (imponerende) muskuløse overkropp.

Mengder av heftige actionscener, hvorav den aller mest minneverdige, og klaustrofobiske (!), er en lang scene der Hunt kjemper mot vannet, kulden, torpedoer i fritt fall og tiden i den sunkne ubåten. Her er Cruise, regissøren, fotografen (Fraser Taggart) og klipperen i sitt ess. En virkelig enestående scene, for actionhistoriebøkene! Alene verdt kinobilletten.

På filmplakaten ser vi Cruise hengende fra et småfly, også dette en scene som gir et skikkelig sug i magen, men i overkant for lang. Noe som er symptomatisk for den åttende filmen, man har ikke klart å «kill your darlings», men skal ha med alt, og spilletiden på nærmer tre timer kan ikke forsvares.

Cruise selv gjør nok en gang de fleste rollekarakterens stunt, og alderen til tross er han fortsatt som skapt for å være en non-stop Duracell-kanin, som løper, hopper, slåss og skyter – alltid med det sjarmerende gutteaktige smilet i øynene og munnviken. Actionhelten har eldet som en god, gammel årgangsvin.

Mission: Accomplished?

Vi karakteriserte Dead Reckoning for «Mission: Accomplished», og en av de beste filmene i serien. Final Reckoning er en forlengelse av den syvende filmen, men dessverre langt fra like fokusert og intens.

Bevares, vi lar oss rive med i isødet på Svalbard, på havets iskalde, klaustrofobiske bunn og av heftig luftakrobatikk, og fortsatt er det ingen som springer like fort som Cruise, men filmens insiterende svulstighet, langtekkelige omstendelighet og smått humørløse tone trekker helhetsinntrykket betraktelig ned.

Definitivt en underholdende actionfilm og Cruise beviser de nok en gang at actionbonanza ikke må være av den hjernedøde, meningsløse sorten; men den burde vært klippet ned med minst en halvtime, hatt et klarere fokus, strammet opp dialogen og kastet selvhøytideligheten på båten. Da hadde det ikke «bare» vært en god actionfilm, men en filmklassiker.

4 solide stjerner til Cruise’ underholdende virkelighetsflukt av en svanesang. Hvil deg nå, Mr. Hunt; 62 år er da også en passende alder for tidligpensjon – «should you choose to accept it…»

Mission: Impossibel – The Final Reckoning har kinopremiere denne uken, og slippes for strømming (på SkyShowtime) en gang til høsten.

Filmografi, Mission: Impossible

• Mission: Impossible (1996, regi: Brian De Palma)
• Mission: Impossible 2 (2000, regi: John Woo)
• Mission: Impossible III (2006, regi: J.J. Abrams)
• Mission: Impossible 4 – Ghost Protocol (2011, regi: Brad Bird)
• Mission: Impossible 5 – Rogue Nation (2015, regi: Christopher McQuarrie)
• Mission: Impossible 6 – Fallout (2018, regi: Christopher McQuarrie)
• Mission: Impossible 7 – Dead Reckoning (2023, regi: Christopher McQuarrie)
• Mission: Impossible 8 – The Final Reckoning (2025, regi: Christopher McQuarrie)