Foto & Video Hi-fi Hjemmekino Hodetelefoner Høyttalere TV

Anmeldelse: Makta, sesong 1

En overraskende original gavepakke til politisk interesserte

Den utilslørte, skitne personmaktkampen i «Ørnen» brettes ut i alle sin gru – og det på en fabelaktig underholdende måte.

Skrevet av / 12.11.23 - 08:01
Makta, sesong 1
Tor Aavatsmark

Det har aldri være en offentlig hemmelighet at maktkampene har ridd «Ørnen» blant de norske politiske partiene, Arbeiderpartiet, som en mare, siden arbeider- og fagbevegelsen forflyttet seg fra protester i gatene til maktens korridorer i regjeringskanselliet. Som den legendariske partihøvdingen Haakon Lie så «subtilt» uttalte det: «Ap er faen ikke noen søndagsskole!».

Sett bort i fra den bitre striden mellom «hærføreren» Lie og landsfaderen Einar Gerhardsen, er det få maktkamper i arbeiderbevegelsen som overgår perioden med Reiulf Steen som partiformann og Odvar Nordli som statsminister.

Noen av oss har snakket sammen

Serieskaperne Johan Fasting, Kristin Grue og Silje Storstein tar oss med bak de lukkede rom i maktens korridorer på Youngstorget, og trekker linjene suave frem til vår tid. Det hele så godt som genialt fremført i en høyst original setting, og med en særs skarp penn.

Vi kastes inn i begivenhetenes sentrum, maktens funksjonalistiske høyborg i hjertet av Oslo sentrum, i det Herrens år 1974; like før oppseilingen til det kommende landsmøtet for Ap. Det hviskes i korridorene, og tiskes bak lukkede dører og innestengte rom (og heiser) om at statsminister Bratteli (Lasse Kolsrud) vurderer å trappe ned.

I det statsministeren (via Arbeiderbladet) slipper bomben om at han planlegger å trekke seg som partiformann, eksploderer intrigene, maktkampen, konspireringen og de dulgte svertekampanjene.

Makta, sesong 1 (Foto: NRK)

Den evige nestlederen Reiulf Steen (Jan Gunnar Røise) mener det er helt åpenbart at det nå er hans «tur» til å rykke opp i makthierarkiet. Mens andre fremtredende tillitsmenn, deriblant den mektige partisekretæren Ronald Bye (Olav Waastad) og Bjartmar Gjerde (Øyvind Brandtzæg) klekker frem utspekulerte planer for at det er den sindige hedmarkingen Odvar Nordli (Anders Baasmo) som skal overta. Samtidig jobbes det intenst for å presse Bratteli helt ut.

At «noen av oss har snakket sammen» var i mange år et uskrevet mantra i Arbeiderpartiet. Noen få (menn), sentralt plassert, møttes i partilokalene på Youngstorget, og meislet ut politikken og agendaen. Deretter ble den servert til partiet og Stortinget (hvor Ap lenge satt med rent flertall) som fait accompli.

Dem eklatante maktarrogansen serien fremstiller er nok ikke enestående for Ap, men den har vært sterkere til stede der enn i noe annet norsk parti. Og serien bærer da også frempek til dagens maktkamper i (den tidligere) «Ørnen» i norsk partiflora.

Makta, sesong 1 (Foto: NRK)

Trekker veksler til samtiden

I etterpåklokskapens grelle lys, med de historiske erfaringene fra 1970-tallet friskt i minnet, er det smått sjokkerende at Ap, nok en gang, gikk for delt løsning, i det Jagland ble statsminister og Stoltenberg partileder (1996). Historiens dom er vel at det ikke akkurat ble en udiskutabel suksess…

Siden har partiet lidd av omfattende selvplaging, i en evigvarende maktkamp mellom høyre- og venstrefløyen – en kamp som har blokkert for nytenkning og djerve politiske valg og beslutninger, og dermed sørget for at partiet i dag ligger der de gjør, med brukket rygg.

Senest denne uken kom «verkebyllen» Giske-saken igjen opp til overflaten, i det Trond Giske, garantert «inspirert» av sine støttespillere flagget at han er klar for et rikspolitisk comeback. Det hele mens vi venter på Tajiks comeback, og bind XIV av Jaglands memoarer.

Makta, sesong 1 (Foto: NRK)

Skitten, utilslørt maktkamp

Men tilbake til det røyktunge, flagrende 1970-tallet. Mens Bye/Nordli, og den fløyens kumpaner konspirerer mot Bratteli, og legger en smart snublefelle for Steen, så allierer Steen seg med den særs fargerike, og «folkelige» partimannen uten noen verv, eller formell politisk makt, den etter hvert beryktede møbelhandleren på Jessheim, Arvid Engen (en glimrende Trond Espen Seim); bedre kjent som «Edderkoppen».

Det muligens mest fascinerende med Edderkoppen-saken, er at den ikke kom offentligheten til øret før mange år etterpå. Det er en så absurd farse at en sitcom-forfatter ikke kunne skrevet den mer outrert og usannsynlig.

«Edderkoppen» (Trond Espen Seim), «Makta, sesong 1» (Foto: NRK)

Så, inn fra sidelinjen, mer eller mindre tilfeldig («Vi trenger en kvinne») kommer så legen Gro Harlem Brundtland (Kathrine T. Johansen); betimelig nok gift med en høyremann, elsker å gå på langrennsski – og, utdannet på prestisjeuniversitetet Harvard. Med andre ord, ingen selvfølge at Fru Brundtland skulle klatre til topps i arbeiderbevegelsen.

Avantgarde og leken

Handlingen er riktignok satt til 1970-tallet, men frekt nok, har ikke serieskaperne tatt seg bryet med å endre Oslo anno 2023. Skuespillerne vandrer rundt i ’70-talls klær, røyker innendørs og har «hårete» frisyrer, samtidig som de befinner seg midt blant våre nye, moderne bygg. Slik som Operaen, og et delvis sprengt regjeringskvartal; og ser de seg ikke godt nok for står de i fare for å bli nedkjørt av en elsparkesykkel.

Noe skyldes budsjettdisiplin, men ikke minst et ønske fra serieskapernes side om å dyrke den ironiserende, satireaktige stilen som gjennomsyrer serien, samt trekke paralleller til samtiden. Til å begynne med ganske så uvant og smått merkelig, men du verden hvor godt grepet fungerer.

Når så Edderkoppen opererer både i fortid og samtid, samt snakker direkte til kamera, er ringen sluttet, og vi bøyer oss i støvet av den lekne, avantgarde originaliteten som preger Makta.

Kathrine T. Johansen, «Makta, sesong 1» (Foto: NRK)

Den stigende (uventede) stjernen

Brundtland får en stadig mer fremtreende plass i historien, og Kathrine T. Johansen gjør en superb rolletolkning av Landsmoderen, der hun har tatt ganglaget, stemmen, mimikken og kroppsspråket fullstendig på kornet. Tidvis smått ironiserende, men i bunn og grunn en homage over det unike maktmennesket Gro; som havner i en nedadgående destruktiv spiral i sitt turbulente forhold (les: maktkamp) til Steen. Baasmo og Røise viser nok en gang at de er blant Nordens fremste karakterskuespillere.

Brorparten av skuespillerne er da også lagt særdeles tett opp til de virkelige personene. Ikke minst er Steen, Nordli og Gjerde tatt på kornet, om enn noget karikert og overdrevet deres menneskelige skavanker. Da er det et desto mer besynderlig valg at atter andre historiske personer, hverken fysisk ligner eller har talemåten og særtrekkene fra den virkelige personen. I fremste rekke gjelder dette den særegne, unike politikeren Einar Førde. Han var lett gjenkjennelig både i væremåte, hårfrisyre og, ikke minst, sin karakteristiske talemåte. Ikke et ondt ord om skuespillerprestasjonene til Khademi, men karakteren han fremstiller har da ingenting med Førde å gjøre!

Makta, sesong 1 (Foto: NRK)

Hemningsløs historieforfalskning, og karakterdrap?

Flere har også kritisert serien for å være upresis, harselerende og nærmest et karakterdrap av personer som «drukkenbolten» Steen, «bygdetullingen» Nordli og «senile» Bratteli.

Men for Gud skyld da! Makta hverken er, eller har blitt presentert som, en dokumentar over Arbeiderpartiets skitne maktkamper på 1970- og ’80-tallet. Den er utvilsomt basert på reelle hendelser og portretterer virkelige, historiske personer, men som i de fleste filmer/serier, har man dramatisert, tweaket og spritet opp historien (og karakterene) der serieskaperne har funnet dette formålstjenlig.

Det eksisterer da vitterlig sågar personer som var til stede under dette politisk outrerte sirkuset, som mener at manusforfatterne ikke har tatt hardt nok i. Hovedpersonen selv, Landsmoderen, har godkjent serien og stempler den for «ikke gærent».

Makta, sesong 1_1 (1) Makta, sesong 1_1 (4) Makta, sesong 1_1 (5) Makta, sesong 1_1 (3) Makta, sesong 1_1 (2) Makta, sesong 1_1 (6) Makta, sesong 1_1 (3) Makta, sesong 1_1 (2)
<
>
Makta, sesong 1 (Foto: NRK)

Politisk hardtslående satire

Som politisk hardtslående satire er Makta noen av det beste produsert innenfor norsk drama, noensinne! Som et historiske tilbakeblikk er serien dypt fascinerende, selv om den ikke bringer mye nytt til torgs, så blir helheten slående. Som reinspikket underholdning tar vi av oss hatten for hva serieskaperne har fått til, og de modige grepene de har tatt. Kutt til «ulovlige» samtaler i en av Youngstorgets heiser, og stoppknappen bråbremser ferden, lyset skifter til mistenksomt rødt, og du verden (!), jammen popper det ikke frem en lyssky lyspære. Herlich!

Den ironiserende stilen toppes muligens med Gerhardsen entré på landsmøtet, med hornmusikk, stående applaus og glitter. Politisk satire har sjeldent blitt pakket inn så elegant. Fylle-tog-turen mot valgkampåpningen i Trondheim står i en klasse for seg – men også her makter serieskaperne, på subtilt vis, å trekke tråder mot dagens politiske situasjon, og fordervede parti-ukultur.

På mange måter er perioden som belyses begynnelsen på slutten for Ørnen, i det vi trer inn i årene før Høyrebølgen, Willochs dominans og moderniseringen av Norge. Ap fremstår mer og mer som kameraprodusenten Kodak, som i det lengste nektet å innse at digitale kameraer var fremtiden, men klynget seg fast til det analoge formatet; samtidig ble partiets nødvendige fornyelse hemmet av ørkesløse interne maktkamper.

Les også Siste snort med gjengen Etter tre sesonger begynner både hovedkarakterene og serien å vise tretthetstegn. Men finalesesongen er vel verdt å få med seg.

En av Norges beste dramaserier

Definitivt en av de beste dramaseriene Norge har fostret, og vi gleder oss allerede til sesong 2 som muligens tar for seg baksnakkingen og svertekampanjene mellom Jagland og Stoltenberg, muligens krydret med en bihistorie om catfighten mellom «pusekattene» Yssen og Valla, og, ikke minst til sesong 3, der vi (forhåpentligvis) får bivåne «Tåkefyrstens» rasering av Ørnen, i det han snubler seg tankeløst gjennom maktens korridorer og partiet spises opp innenfra i en saus av kontraproduktiv reverseringsiver, pendlerboligsaker, #MeToo og inkompetent inhabilitet. Halleluja som det blir gøy! Dette må da være en statsviters «våte drøm»?

Makta, sesong 1 (Foto: NRK)

Makta skal ifølge folkene bak være basert på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse», og det er nettopp i denne subtile miksen, og elegante balansegangen at magien oppstår. At Makta på utsøkt vis mikser fakta og fiksjon er ikke bare tilgivelig, det er snedig og smått genialt gjennomført. 5 bunnsolide stjerner til en av årets beste serier – denne du se, politisk/samfunnsmessig interessert eller ei!

De som sa at norsk politikk er kjedelig og blodfattig kan åpenbart ikke ha fulgt med i timen.

Anmeldelsen er basert på de 4 første (av 6) episodene. Sesongfinalen (del I) av Makta kommer den 26. november.

Makta, sesong 1 (Foto: NRK)

Karakter
Makta, sesong 1

Fakta:

  • NRK TV
  • Release: 29. oktober 2023
  • Regi: Yngvild S. Flikke
  • Med: Kathrine T. Johansen, Jan Gunnar Røise, Anders Baasmo, Trond Espen Seim, Nader Khademi, Manish Sharma, Øyvind Brandtzæg, Lasse Kolsrud, Erik Hivju, Thorbjørn M. Davidsen, Andrea R. Haave, Sjur V. Brean
  • Genre: Drama
  • Land: Norge
  • År: 2023
  • Tid: 6:00 t.
  • Karakter: 5
  • IMDb

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Med LB+ kan du lese denne og alle anmeldelser, nyheter, guider og tester på L&B!
Få full tilgang
Anmeldelse: Shardlake, sesong 1

Generisk britisk krim

Anmeldelse: The Idea of You

Barnerov?

Anmeldelse: Midtsommernatt

Midtsommerfesten fra Helvete?

Anmeldelse: Fallout, sesong 1

Mer enn bare «okidoki»

Anmeldelse: Ripley

G(alt)enialt sjarmerende

TIPS: Påskekrim 2024 – serie- og filmtips

Anbefalt påskekrim

Anmeldelse: Ronja Røverdatter, del I

Klassisk Lindgren!

Anmeldelse: Veronika, sesong 1

Generisk, tretten-på-dusinet krim

Anmeldelse: Damsel

Rambo, tre til side!

Anmeldelse: Road House

Se den sixpacken!

Anmeldelse: The Regime

Kansleren har talt!

Anmeldelse: Shōgun

Hurra! For en remake

Lyd & Bilde
Scroll to Top