Anmeldelse: Legenden om Narnia: Prins Caspian

Tor Aavatsmark

Når søskenflokken vender tilbake til Narnia har 1.300 år gått og en langvarig konflikt mellom de herskende telmarinerne og urbefolkningen narnierne herjer i drømmelandet. I god ”Hamlet-ånd” har selvsagt har den godhjertede Prins Caspian (Barnes) en ond onkel som søker å overta tronen – den eneste som står i veien er Caspian. Caspian flykter og får hjelp av narnierne. Deretter tilkalles Pevensie-søsknene for det endelige slaget.

En oppfølgerfilm skal ”alltid” være mørkere enn forgjengeren, i dette tilfellet er det et faktum, og det fungerer meget bra. Historien er mer fokusert og har et mye klarere plott, og til tross for sine mørke sider fungerer den godt som familiefilm, dog ikke for de aller minste. I Prins Caspian går Pevensie-søsknene fra barn til å bli voksne, tilnærmet over natten. Spesielt Peter tynges av det voksende ansvaret og strever med å fatte de riktige beslutningene i det han ønsker å fremstå som handlekraftig.

Til tross for alt det mørke er filmen faktisk også morsommere enn forgjengeren, ikke minst sørger en liten hovmodig mus, Reepicheep, for muntre innslag. Ikke bares musen, men også resten av fabeldyrene er fantastisk imponerende digitalt fremstilt. Det vi finner å trekke for er at mye av magien er fraværende, det hele blir for mye en rendyrket actionfilm med storslagne kampscener som vi har sett så mange ganger før.

Samtidig er vi heller ikke denne gangen fornøyd med skuespillerinnsatsen til hovedrollene, spesielt Peter (Moseley) er stiv som en stokk og mangler både mimikk og innlevelse. Barnes (Caspian) kommer overraskende godt fra det. Tempomessig halter den også litt, her er det tidvis for mye dveling og at alt skal inn med teskje. Kunne med fordel vært kuttet til to timer. Ikke en optimal filmopplevelse, men absolutt en severdig og spennende film som gjør at vi allerede nå ser frem til Voyage Of The Dawn Treader (2010).

Både billed- og lydkvaliteten er det bare å ta av seg hatten for! Ekstramaterielet er heller slettes ikke noe å skammes over, med bl.a. kommentarspor, utelatte scener, bloopers, en fullverdig bakomfilm og en rekke minidokumentarer som tar oss med bak bl.a. spesialeffektene og enkeltscener.

Tor Aavatsmark