: J. Edgar

Blu-ray anmeldelse

Clint Eastwood gir oss den dramatiserte versjonen av mannen som skapte FBI og styrte det med jernhånd som en stat i staten i nesten et halvt århundre. Alle ”avvikere” skulle registreres og overvåkes – samtidig levde J. Edgar Hoover et mildt sagt avvikende privatliv.

Karakter
Drama
J. Edgar

Det er en særdeles kompleks og fascinerende historie som brettes ut av Eastwood, men når en femti år lang karriere skal presses inn på litt over to timer, er det mange valg som må gjøres, og mye som må vrakes. Spørsmålet er om Eastwood gjennomgående har gjort de beste valgene.

Vi følger jusstudenten J. Edgar Hoover (Leonardo DiCaprio) i det hans oppmerksomhet og motstand mot den radikale venstresiden vekkes til live rundt 1919. En rekke terroraksjoner, i mindre målestokk, utføres rundt om i USA mot det etablerte politiske miljøet. Hoover ser et skrikende behov for bedre teknisk etterforskning, mer føderalt samarbeide/lover og sentrale registre. Hans engasjement og kunnskap driver ham raskt til topps innefor byrået, FBI etableres og Hoover utvikler dette til sin egen lille stat innefor staten – der det er hans lover og metoder som gjelder.

Leonardo DiCaprio gjør en formidabel rolletolkning av den meget komplekse personen, en mann som så fiender på alle kanter, var tilnærmet paranoid, aldri vek av veien for å bøye lovene til de passet ham og var drevet at et stort behov for offentlig anerkjennelse. På hjemmefronten var den store mannen en skikkelig mammadalt, som aktivt brukte henne som rådgiver, bodde hjemme hos mor til hennes død og mantraet var at mammas ord var lov. En person som ville vært en drømmepasient for enhver psykolog. Sterk men usikker, bastant, men tvilende, åpenbart homofil, men undertrykkende mot avvikere.

Hoover minner på mange felt om en annen stor amerikaners personlighet som DiCaprio for åtte år siden portretterte på film, Howard Hughes (The Aviator). Også det en mann som satte mamma i universets sentrum, fryktet kvinner, var stormannsgal, søkte etter aksept og anerkjennelse og led av forfølgelsesvanvidd. Det siste tiåret har DiCaprio befestet sin posisjon som en av sin tids største karakterskuespillere. En stor prestasjon å gå fra billedskjønt ungpikeidol til den formidable skuespilleren han i dag er. En posisjon han ytterligere befester med J. Edgar. DiCaprio er Hoover, han gestikulerer som ham, snakker som ham og går som ham. Dessverre blir det så som så med mimikken på hans eldre dager, for her er han så (godt) nedsminket at mye av ansiktsmimikken stivner; vi ser likheter med alle gummifjesene i Mission: Impossible-filmene.

I sitt valg av innfallsvinkel på historien har Clint Eastwood besluttet å bruke den aldrende Hoover, i det han skaper sine memoarer, som fortellerstemme filmen igjennom. Et ikke helt unaturlig valg, men slik det her er klippet sammen blir det unødvendig, og forstyrrende, mye hopping frem og tilbake i tid. Etter hvert blir vi nesten sittende å ønske at det skulle stått et årstall printet inn i filmrullen, slik at vi til enhver tid vet i hvilken periode vi befinner oss. Samtidig føler vi at Hoovers brennende engasjement og forfølgelse av venstresiden og hemmelig avlytting blir for nedtonet – dette var blant hans viktigste arv/ettermæle.

Scenografien og det å fange tidsånden har Eastwood gang på gang bevist at han mestrer ut til fingerspissen, senest i Changeling (2008), noe som også gjennomsyrer J. Edgar. Hans flittige bruk av stillestående kamera og nedtonede klipping løfter filmen, mens han, som vanlig, leverer et treffsikkert musikkspor filmen igjennom. Han kan sitt tekniske håndverk og har lykkes stort med personinstruksjonene, derimot burde han søkt mer hjelp i valg av innfallsvinkel og hvilke aspekter av Hoovers, politiske, liv som skulle fremheves.

Det siste tiåret har Eastwood mange ganger sagt at dette er, definitivt, hans aller siste film, om ikke J. Edgar ble det mesterverket vi håpet det skulle bli, så har det blitt en meget solid film som tar opp en særdeles fascinerende periode i USA politiske liv, og et sterkt personportrett har det blitt. Vi håper den aldrende ringrev fortsetter i mange år til. Fire stjerner!

Billedkvaliteten er slettes ikke dårlig, men gjennomgående veldig mørk der mange detaljer forsvinner. Et fantastisk godt lydspor (dts-HD). At man kan utgi en slik stor og historisk film med kun en 18-minutters ”bakomfilm” i ekstramateriale, der personene bak belyser mannen og myten, er komplett uforståelig!

Fakta

  • Release: 23. mai 2012
  • Regi: Clint Eastwood
  • Med: Leonardo DiCaprio, Josh Hamilton, Geoff Pierson, Gunner Wright, Naomi Watts, Judi Dench
  • Genre: Drama
  • Land: USA
  • År: 2011
  • Tid: 2:17 t.

 

IMDB Rating

forfatter

Tor Aavatsmark

(f. 1974): Lyd & Bildes dedikerte filmanmelder, samt administrerende direktør. Tor har jobbet i L&B siden 2005. I perioden 2003-2005 var han og en partner eiere av et magasinforlag, med blant annet et filmmagasin i porteføljen, en interesse han har dratt med seg inn i L&B. Tor er utdannet cand.polit. fra UiO, men finner seg meget godt til rette bak rattet i en mediebedrift.
Kommenter

Legg igjen en kommentar

Les også

Den superbe Trump-imitatoren krasjlander med sin nye Netflix-spesial.
Disney gjenskaper det amerikanske romeventyrets barnestadium.
Michael J. Fox briljerer i litt utdatert «klassiker».
At sjakk kunne være så fascinerende, og spennende, hadde vi faktisk ikke trodd!

Aktuelle tilbud

Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
Kate Mara begår barnerov i rotete og usammenhengende HBO-serie.
Apple og Hanks presterer flat spenningskurve i tannløst andreverdenskrigsdrama.
Med Diana på banen får vi for alvor et dystert innblikk i den følelsesmessig avstumpede britiske kongefamilien.
Herlig sjarmerende samtidsdrama med gjenkjennbare konflikter og utfordringer.
November byr på kalde dager og mørke kvelder - alt ligger til rette for mange timer foran TV-en.
I dag er det halloween, men hva skal du se for å komme i rett stemning?
Netflix har produsert en visuelt lekker film, med vakre skuespillere, men spesielt skummel er remaken av thriller-klassikeren så visst ikke.
Apple har produsert en av de bedre spionseriene på mange år.
Susanne Bier serverer et spennende, og vellaget, thrillerdrama på HBO.
14 år etter sitt første besøk er stjerne-«journalisten» fra Kasakhstan tilbake i US&A. Det går ikke stort bedre denne gangen.
The Boss tar blodfansen med bak kulissene under innspillingen av sitt nye album.
Netflix’ første norsk spillefilm har store ambisjoner og et fascinerende plott – men svikter dessverre på sentrale punkt.