Anmeldelse: Dept. Q

Nest år (påske?) lanserer den amerikanske strømmegiganten Netflix en av sine største nordiske satsinger noensinne, Jo Nesbøs Harry Hole. Vi var selv til stede under en av de siste innspillingsdagene i Filmparken i Oslo.

Men innen Hole skal innta verdenspublikummet er det en annen nordisk krimforfatter som skal få sjansen til å skinne. Mellom 2007 og 2023 utgav den danske forfatteren Jussi Adler-Olsen hele ti krimromaner om den særegne «Avdeling Q», som er en dedikert cold case-gruppe i København-politiet, ledet av den egenrådige etterforskeren Carl Mørk og hans makker Assad.

Den 11. (og formentlig siste) romanen, Døde sjeler synger ikke, slippes i juni, men allerede i dag lanserer Netflix en remake av filmene, i serieformat, satt til skotske Edinburgh. Og transformasjonen fra Danmark til skotske forhold fungerer overraskende godt.

Første sesong av Netflix-serien baserer seg på boken Kvinnen i buret. Romanen er fra 2007, mens serien er satt til nåtid – begge begynner med en alvorlige skytescene, der Morck (Matthew Goode) og han partner (Jamie Sives) brutalt blir skutt på et drapsåsted.

Morck kommer seg fra det hele med et arr på halsen, og mange påtvungne (!) terapitimer, mens kollegaen ender opp lam fra livet og ned. I tillegg ble en betjent drept.

Tilbake på politistasjonen i Edinburgh igjen, forteller Morcks sjef (Kate Dickie) ham «gladnyheten» om at de har fått midler til å opprette en splitter ny cold case-gruppe. Hun ønsker at Morck skal lede avdelingen – fra det nye «kontoret» (garderobe) i byggets mugne kjeller.

Ute av synet, og med sin nye, ærgjerrige makker Akram (Alexej Manvelov), setter Morck i gang etterforskningen av en fire år gammel uløst forsvinningssak. En fremtredende og kontroversiell aktor, Merritt Lingard (Chloe Pirrei) forsvant nærmest i løse luften – og siden har ingen hverken hørt fra, eller sett noe til henne.

Raskt finner Akram og Morcks assistent, Rose (Leah Byrne), tegn på slett etterforskning og usammenhengende/mangelfulle politirapporter. Kan Merritt fortsatt være i live?…

Interessant nok var Netflix’ første pitch til Jo Nesbø at Harry Hole-serien skulle spilles inn i USA, med amerikanske skuespillere og miljø. Men Nesbø fikk overbevist strømmegiganten om at Oslo var en så sentral del av Holes univers at de til slutt la serien til nettopp Norge.

De mange hundretusener fans av krimbøkene til Adler-Olsen hadde nok helst sett for seg at også Dept. Q-serien foregikk i hans vant, københavnske miljø. Men vi vil hevde at omlokaliseringen til Edinburgh, om enn ikke et absolutt nødvendig grep, fungerer usedvanlig godt. Dette kan i aller største grad tilskrives serieskaper og manusforfatter Scott Frank (The Queen’s Gambit), som har vært tro mot originalmaterialet og dets unike miljø- og karakterskildringer.

Vi møter fortsatt en etterforsker Morck som er fullstendig arbeidsnarkoman, asosial, egenrådige og som gjerne opererer i lovens gråsoner. Og Goode er et funn i rollen som den utrettelige sannhetssøkeren – som ikke kan fordra bullshit. Smått forsoffen, livstrøtt og tidvis deprimert, men med et hjerte som brenner for jobben. Det blir mange gode terapitimer med en letter oppgitt psykolog (Kelly Macdonald) ut av slikt.

I de regntunge, smålugubre bakgatene i Skottland er det skitne hemmeligheter og en politistyrke som i beste fall ikke gjør jobben sin, i verste fall bevisst dekker over inkompetansen. I denne kryssilden, med en hissig presse på slep, står Morck og Akram stødig i stormen, og lar seg ikke stoppe.

Et av elementene ved serien som fungerer aller best er dynamikken mellom de vidt forskjellige mennesketypene Morck og Akram. Den ene lettantennelig, impulsiv, uortodoks og ateist, den andre sindig, møysommelig, vennlig og sterk i troen.

Den skarpe sarkasmen og herlig ironiske tonen de røffe, uslepne mennene imellom skaper liv og føles genuin. Som et normaliserende element finner vi nevrotiske Rose.

Enkelte i persongalleriet blir for stereotype og påtatt outrerte, og mye av politiarbeidet fremstår dessverre litt for generisk krimaktig (som den alltids tilstedeværende konflikten med den «håpløse» sjefen og «tilbakestående» kollegaer). Men Frank har tatt med seg de mørkere og abnormale elementene fra Adler Olsens unike univers – og krimgåten er av den eklatant klaustrofobiske sorten!

Muligens blir hele ni episoder litt i overkant, der serien står i fare for å bli litt repeterende. Men så langt (vi har sett de fem første episodene) er sesong 1 en bunnsolid krimgåte der karakterene og miljøet gis tid til å byge seg opp og vokse. Dette, ofte ubehagelige, universet vil vi gjerne se mer av. 4 sterke stjerner.

Sesong 1 av Dept. Q har Netflix-premiere den 29. mai – da slippes samtlige episoder.