Anmeldelse: Budbringeren

Budbringeren forteller historien om den tvilsomme postmannen Roy (Skjærstad) som har et heller lemfeldig forhold til om posten kommer frem eller ikke. Hans sosiale liv er heller ikke noe å skrive hjem om.

Når han så avstandsforelsker seg i vaskeridamen Line (Sæther) kommer han henne innpå livet på en heller original måte.

Skjærstad er et funn som den lurvete underdogen som sniker rundt, kikker og lurer, en grå mus med et mistrøstig liv. Også Sæther og Linnestad lever seg til fulle inn i rollen.

Sletaune har skapt et troverdig, men trist portrett av Oslo øst anno 1985, og gitt det hele et grønnaktig, sykelig skjær. Her henger alt sammen, fra de slitne, oppgitte og skitne menneskene, til de like slitne husene og mørke, forslummede bakgater; et eget univers med sin egen form for logikk og resonnement.

Det hele flott filmet og klippet. Noe av glansen har falmet på elleve år, men dette er fortsatt en fortreffelig dyster sosialrealisme med mye sjarm, og en god dose mørk humor.

Filmen er godt restaurert billedmessig, men lydsporet er elendig med en grøtete og skjærende diskant/talespor. Dessverre kun en trailer som bonus.