How can I save my little boy / From Oppenheimer’s deadly toy?» sang Sting i sangen «Russians» i 1985. Det går ikke an å skille masseødeleggelsesvåpen som atom- og hydrogenbomber fra dystopiske scenarier som verdens undergang, atomvinter og frykten for at hele menneskeheten skal dø ut. Det er faktisk heller ikke det Christopher Nolan gjør i sin storslåtte helaftensfilm om mannen, som ledet Manhattan-prosjektet, og skapte de første atombombene: Robert Oppenheimer. Portrettert av en Cillian Murphy som aldri har vært bedre enn her.
Helt fra starten av fysikerkarrieren var det klart for alle rundt ham at Oppenheimer var en briljant vitenskapsmann. Selv Einstein og Niels Bohr (Kenneth Branagh) beundret ham.
Til tross for sine venstreorienterte tendenser anså alle Oppenheimer som det opplagte valget til toppjobben i Manhattan-prosjektet. Men det som er klart for ettertiden, var ikke klart i en tid da kommunistfrykt og McCarthyisme var på fremmarsj, og det er faktisk disse betente politiske omstendighetene som Nolans storfilm, noe overraskende, først og fremst handler om.
Hvis du tror at denne filmen handler mest om selve Manhattan-prosjektet og den vitenskapelige historien om atombombens tilblivelse, må du tro om igjen. Det er en film som ambisiøst tar mål av seg til å gi en fullstendig biografisk fremstilling av Oppenheimer som person og hva hans tro og moral egentlig var – noe historikere lenge har diskutert – samt hvordan hans samtid og samtidige påvirket hans offentlige rykte og ettermæle. Filmen er opptatt av spørsmålet: Hva var den moralske integriteten og karakteren til mannen som skapte atombombene?
Og filmen finner, eller antyder, iallfall et svar. Et svar som virker realistisk og overbevisende, ettersom det – i likhet med filmen – er basert på biografien American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer av Martin Sherwin og Kai Bird. Som tittelen antyder, foreslår boken at Oppenheimer er en moderne Prometheus som stjal ilden fra gudene og ble straffet for det.
Men han ble nok født noen tiår for tidlig og ble offer for korrupsjon og paranoia blant amerikanske politikere på 1940- og 50-tallet, som var redde for at hans progressive stemme skulle få for stor innflytelse.
Å vise dette er en av Nolans største bragder, noe som gjør Oppenheimer til en av regissørens viktigste og desidert beste filmer: Den får oss til å føle historiens puls.
Dette understrekes ikke minst av svenske Ludwig Göranssons filmmusikk, som gang på gang skyver en dundrende bakgrunnsmusikk i forgrunnen, slik at spenningskurvene i de ulike nøkkelscenene leder pulserende til nesten overveldende voldsomme crescendoer. Rett og slett imponerende effektivt – og en sterkt medvirkende årsak til toppkarakteren 6 stjerner.