For enkelte vil Yamaha-forsterkeren mangle noe vesentlig, og det er ikke lydkvaliteten vi tenker på.
Den integrerte A-S2200 er den midterste i Yamahas serie på tre, integrerte forsterkere i premium-klassen – A-S1200, A-S2200 og A-S3200. Som er bygget på samme måte, men mer påkostet med dyrere komponenter, kraftigere strømforsyning og bedre mekanisk kvalitet, ettersom prisen øker.
Forsterkerne er rene analoge konstruksjoner, helt uten digitale tilkoblinger, strømming eller nettverkstilkobling. Det kan fort gjøre dem uaktuelle for noen, som heller vil velge Hegel H190 eller Naim Uniti Atom, som har alt dette, men mangler noe Yamaha-forsterkeren har: Platespillerinngang. Både for MM- og MC-pickup.
Men først pakket vi opp A-S2200 og satte den ved siden av en Hegel H360. Litt A-B-testing avslørte at Hegel-forsterkeren har strammere bassdynamikk og mer krefter og kontroll når man spiller høyt, men Yamaha-forsterkeren har fetere bass og mye mer romfølelse. På våre Sonus faber Olympica III, fikk Leif Ove Andsnes Beethoven-innspilling mer dybde og klang, og klavertonene fikk klinge mer ut med Yamaha-forsterkeren.
Yamaha-forsterkeren er uforskammet forseggjort. Tresidene i sort pianolakk og den børstede aluminiumsfronten i sort eller sølv, det analoge effektmeteret, og de silkemyke kontrollene – deriblant volumkontrollen, gir en skikkelig solid dose luksus.
Yamaha A-S2200 dekker ikke alles behov, men med primært analoge lydkilder, spiller den integrerte forsterkeren himmelsk. Den lyder langt kraftigere enn oppgitt, og åpner for musikken på samme måte som når et teppe trekkes fra scenekanten. Man får lyst til å klappe i hendene når musikken stopper, så engasjerende er den. Den gjengir bass og trommer med en autoritet som får Lars Ulrich til å rødme, sopraner til å synge som engler, og fyrer opp varmen på romantiske ballader, så det drypper av veggene.