Man skal skru opp lyden temmelig mye før det suser i høyttalerne, når en V10 er tilkoblet. Men da høres en svakt høyfrekvent susing (white noise), som også mange andre phono-trinn har. Ikke Electrocompaniet ECP-2, men her ligger susingen lavere i frekvens.
Ingen av de to er like stille som Rega Aura MC, men det phono-trinnet (som bare kan brukes med MC), er nesten er fire ganger dyrere.
De tre har forresten en fordel kontra mange andre phono-trinn, de har balanserte utganger, som gir litt mindre støy og litt mer gain.
Det siste har Hegel V10 bøtter og spann av. Phono-trinnet minner ikke overraskende om klangen fra Hegels forsterkere. Stramt, detaljrikt, dynamisk, og med mektig potent bass. Lydbildet åpner seg mer opp med V10, sammenlignet med et enkelt phono-trinn av typen man gjerne finner i en forsterker.
Det Hegel V10 er best på, er den sorte, støyfrie bakgrunnen som males bak utøverne, og den nøytrale klangen som slipper detaljer så godt gjennom. Radka Toneffs sarte vokal behandles med finesse, og har nydelig dybde og varme, mens klaverklangen er dyp og klangfull. Lengre opp i frekvens, er transienter litt mer dempet enn på lave frekvenser, og gitarklangen til Mark Knopfler lyder eksepsjonelt kraftfull her, men de høyeste tonene klinger ikke like lenge som med Rega Aria MC.
Man kan lure på hvorfor det har tatt dem nesten 30 år å komme opp med et phono-trinn. Hegel V10 er et gjennomført vellykket første forsøk, som gir mersmak (V20, Bent?), og et must for alle vinylsamlere som elsker lyden av en Hegel forsterker. Alle vil kanskje ikke være tilfreds med musepianoet bak, og noen har kanskje en mer romantisk tilnærming til hvordan vinylplater skal låte. Men for de som vil ha en åpen, dynamisk, nøytral og fremfor alt støyfri lyd fra vinylplatene, er lydkvaliteten fra Hegel V10 så bra det kan bli i denne klassen.