Fjernsynet 100 år: Fra 32 linjer til 130 tommer

Da engelskmannen John Logie Baird i 1926 demonstrerte levende bilder for et betalende publikum i London, var det få som kunne forestille seg hvilken teknologisk reise fjernsynet og samfunnet ellers sto foran. Bildene fra Bairds «televisor» var bittesmå og temmelig uskarpe – men de gjenskapte virkeligheten på en måte ingen hadde sett før. For aller første gang kunne man overføre levende bilder i sanntid. Resten er, bokstavelig talt, TV-historie.

Baird og det første fungerende fjernsynet

Bairds system var mekanisk, basert på den såkalte Nipkow-skiven som delte bildet opp i linjer. Oppløsningen var veldig lav – bare 32 linjer  – og bildefrekvensen begrenset og stabiliteten svært varierende. Likevel fungerte det. I 1926 viste han levende bilder offentlig, og allerede året etter demonstrerte han både langdistanseoverføring og senere fargebilder.

Selv om Bairds teknologi raskt ble utkonkurrert av elektroniske løsninger, var han den første som tok fjernsynet ut av laboratoriet og inn i offentligheten. Uten Baird – ingen TV-industri.

Elektronikken tar over

Gjennombruddet kom med katodestrålerøret. Med elektronisk scanning ble både oppløsningen og stabiliteten kraftig forbedret. I 1936 startet BBC verdens første ordinære TV-sendinger, først med Bairds system – men kort tid etter med et hel-elektronisk system utviklet av EMI-Marconi. Det mekaniske fjernsynets tid var fort over. Grunnprinsippet som ble etablert hdf – elektronisk kamera, linjeskanning og CRT-skjerm – skulle forbli nærmest uendret i flere tiår.

Etter andre verdenskrig skjøt TV-utbredelsen fart, først i USA og Storbritannia, senere i resten av Europa. Samtidig ble teknologien standardisert. I USA jobbet NTSC med fargesystemer allerede på slutten av 1940-tallet, og på 1950-tallet var farge-TV en realitet.

Den første fjernkontrollen ble demonstrert i 1956, hvor man kunne skifte kanal uten å forlate sofaen.

Det norske gjennombruddet

I Norge startet NRK prøvesendinger i 1954 og regulære sendinger i 1960. Før dette hadde det allerede blitt solgt rundt 12 000 TV-apparater – så interessen var til stede før tilbudet.

Norsk elektronikkindustri fikk også sin storhetstid. Tandberg produserte sine første sort-hvitt-TV-er i 1958 og ble raskt en dominerende aktør på hjemmemarkedet. Frem til slutten av 1970-tallet var Tandberg synonymt med norsk TV-produksjon.

Fargenes inntog

Norge var sent ute med farge-TV. Først i 1972 startet prøvesendinger, og vi ble siste land i Vest-Europa som tok teknologien i bruk. Skepsisen var stor både politisk og kulturell, men da fargene først kom, ble overgangen rask.

Svart-hvitt-TV-en holdt likevel stand lenge. De siste apparatene ble solgt så sent som i 1990.

Bilderørets siste glansperiode – så kom flatskjermene

Bilderørs-TV-ene(CRT) dominerte markedet helt frem til årtusenskiftet. Bredformat (16:9) fikk først fotfeste mot slutten av 1990-tallet, og også da var Norge forsiktig. Overgangen til flatskjerm gikk langt raskere.

LCD og plasma ble for alvor tilgjengelig rundt 2003. I 2006 ble det solgt flere flatskjermer enn CRT-TV-er i Norge. En epoke var over, og et nytt kapittel i TV-historien åpnet seg. Samtidig kom nye koreanske TV- og elektronikkprodusenter som Samsung og LG på banen, og utfordret etablerte storheter som Sony, Panasonic, Philips og Pioneer.

OLED, LED-LCD, HD-oppløsning og avansert bildebehandling

OLED var den futuristiske teknologien alle snakket om, som ble vist på messer lenge før den havnet i butikkhyllene og senere i folks hjem. OLED representerte det største teknologiske spranget siden overgangen til flatskjerm: Selvlysende piksler ga perfekt sortnivå, ekstrem kontrast og presis fargegjengivelse. Men først rundt midten av 2010-tallet var teknologien moden nok til å bli allemannseie. Vi husker ennå godt første gangen vi fikk se «Flåklypa Grand Prix» på en LG OLED-TV!

Samtidig økte skjermoppløsningen: HD ready og Full HD ble etter hvert standard, deretter 4K. Flere TV-produsenter har også eksperimentert med 8K, men erfaringsvis er det bildebehandling, lysstyrke og kontrast som betyr mer enn antall piksler.

Etter hvert som skjermteknologi og kameraer ble mer avanserte fikk vi også mer virkelighetstro bilder: Dagens skjermer støtter HDR (High Dynamic Range) med et større kontrastomfang og bredere fargespekter enn tidligere var mulig. Bildeopplevelsen fra en moderne TV kan på sitt beste være mildt sagt forbløffende, med lyse effekter som bokstavelig talt gløder.

I senere år har også skjermstørrelsen vokst kraftig: Men de første flatskjermene var på rundt 40-tommer og kostet en formue, kan man i dag kjøpe TV-skjermer opp mot 100 tommer til overkommelige priser.

Fra TV-apparat til visningsplattform

Den kanskje største endringen de siste 15–20 årene handler faktisk ikke om panelet eller teknologien i selve TV-en, men om innholdet. Overgangen til digital kringkasting ble fullført i Norge i 2009. Siden har strømmetjenester som Youtube og Netflix, apper og spillkonsoller fullstendig endret hvordan vi bruker TV-en. TV-en er ikke lenger bare en mottaker – den er en skjerm for alt mulig.

100 år – og fortsatt relevant

Fra Bairds flimrende mekanikk til dagens selvlysende OLED-paneler og gigantiske MinILED-skjermer, har fjernsynet gjennomgått en ekstrem teknologisk utvikling. Likevel er målet det samme: å formidle levende bilder best mulig.

Fjernsynet er kanskje ikke lenger familiens samlingspunkt på samme måte som før. Men som plattform for å vise levende bilder står det på mange måter sterkere enn noen gang. I år kan vi blant annet se frem til viktige direktesendte sportsarrangementer som Vinter-OL i Milano Cortina og Fotball-VM i USA. Hvis vi er heldige, får vi også se noen av de nevnte TV-sendingene i ekte 4K-oppløsning. Det skulle jo bare mangle – TV-teknologien fyller tross alt 100 år i år!