annonse
annonse

test: Focal Kanta No.2

High-end med underholdning

Mars 2018
Focal Kanta No.2
Mars 2018
Focal Kanta No.2

Den første modellen i en helt ny serie fra Focal overbeviser fra første dansetrinn. Dette er skikkelig high-end – uten problemene!

Lyd & Bilde mener

Superluftige overtoner følges opp med en taktfast bass som vet hva den vil. Langt enklere å få til å spille bra enn high-end-høyttalere flest.
Det finnes høyttalere med en mer utagerende mellomtone og enda dypere bass.

Når jeg hører ordet high-end, tenker jeg tre ting: bedre lyd enn de fleste kan drømme om, dyrere enn nesten noen har råd til, og mye arbeid for å få til å spille optimalt.

Test: PS Audio Stellar Gain Cell DAC – en DAC med mange triks

En del utstyr er så vanskelig at en stakkar må prøve og feile med et dusin forsterkere og en håndfull kabler. Veggene bekles i eggekartong, bassfeller settes opp – store nok til å fange en elg, og stua for øvrig ommøbleres etter feng shui-metoden. Og akkurat når man føler seg fornøyd, så kommer kona og støvsuger opp alle hybelkaninene, og man må begynne helt på nytt.

Vårt testeksemplar kom i svart høyglans kabinett med blank hvit frontplate. Foto: Focal

 

Test: Betydelig oppgradering med pickupen Audio-Technica AT-OC9 III

Med den nye Kanta-serien tar Focal en annen tilnærming. For her dreier det seg om å gjøre high-end moro og enkelt. For det første vil garantert minst én av de mange artige fargekombinasjonene passe inn i stua di. Men viktigere: Alle timene du ville brukt på å skifte rørene i rørforsterkeren, legge dempematter under CD-spilleren og be til ouijabrettet for lydmagi, kan du i stedet bruke på å nyte musikk. Ikke minst på grunn av sin høye følsomhet og stabile impedans, som gjør høyttalerne enklere å matche med forsterker og elektronikk for øvrig.

Test: Hybridforsterkeren McIntosh MA252 forfører fra første takt

Kanta No.2, som den hittil eneste modellen heter, er stor nok til å bli tatt seriøst, men likevel kompakt nok til å ta beskjedent med plass, og den kan relativt enkelt flyttes rundt på – om du føler du trenger det. Ved å avskjære bassen litt høyere opp i frekvens enn storebrødrene i den dyrere Sopra-serien, og med port både foran og bak for å tillate en jevnere gjennomstrømming av luft, skal det egentlig bare være å sette den relativt nært bakveggen og la musikken brake løs.

Diskant av beryllium er forbeholdt Focals high-end-serier. Foto: Focal

Beryllium og lin

I sine high-end-linjer sverger Focal til berylliumdiskanter, som har fordelen av å være mye lettere og stivere enn aluminium, noe som utvider frekvensresponsen og detaljgjengivelsene i det viktige overtoneområdet. Kanta er intet unntak.

Kanta-serien kommer i mange ulike, friske farger. Som høyglanset svart kabinett med blank gul eller blå frontplate. Foto: Focal

 

For å få ned prislappen i forhold til de dyrere seriene, har valget av membranmateriale for øvrig falt på vevd lin. Foruten å være billig, har lin fordelen av å være selvdempende, og det skal være omtrent like sterkt som det skuddsikre materialet Kevlar. Fordi fibrene er hule, er massetettheten dessuten bare halvparten av den til glassfiber. Og lette membraner er som kjent raske membraner! For å øke stivheten har man valgt å bekle linmembranen med et syltynt lag av glassfiber både foran og bak.

Det er verdt å nevne at selv om Kanta deler membranmateriale med den billigere Aria-serien, er elementoppbyggingen mer avansert, og spesialutviklet for Kanta.

Kabinetter av plast

For å få ned størrelsen uten å gå på bekostning av innvendig volum har Focal i stedet for MDF valgt noe så utradisjonelt som polymer. Det finnes mange typer polymer, hvor plast er den mest vanlige. Fordelen er en langt høyere tetthet enn MDF, som gjør at man trenger mindre av det for et tilsvarende stivt kabinett. Som igjen betyr at det indre volumet blir større i forhold til fotavtrykket. Og om du skulle være i tvil: det er ingenting med Kanta som ser billig ut. Dette er meget lekre og forseggjorte saker.

Skikkelige pigger gjør at høyttalerne plantes godt i underlaget. Foto: Focal

Lyden av kanta

I vårt testrom har vi merket opp hvor de fleste høyttalere yter sitt beste: 110 cm til hver sidevegg målt fra midten av diskantelementet, og med frontplaten ca. 170 cm fra bakveggen. Men først ville jeg teste hvordan Kanta låt rundt 30 cm fra bakveggen.

Lydkildene har variert mellom strømmeforsterkeren Naim Uniti Nova (54.500 kr) og DAC-ene Hegel HD30 (39.000 kr) og PS Audio Stellar Gain Cell DAC (22.000 kr), begge koblet balansert til Hegel P30 og H20 for- og effektforsterker (89.000 kr til sammen).

Med Naim Nova og musikk fra Tidal kan underholdningen starte. Nine Inch Nails’ ekstremt vellydende industrial metal-spor Into the Void låter bredt, fett og svett. Med pizzicato-gitar, forvrengt synth og en hamrende basstromme som smeller bra fra seg. Nova er kun oppgitt til 2 x 80 watt, men Kanta lar seg drive så lekent og lett at det ikke er noe problem. For ordens skyld har jeg tidligere også hørt dem tilkoblet Naims minste Uniti Atom, med halvparten av kraften og til under halve prisen. Igjen så viste de seg fra en svært uproblematisk side, så her er det ingen absolutt nødvendighet med kjempedyrt utstyr.

Foto: Focal

Bedre plassering

Likevel, selv om det nå låter veldig bra, så er ikke bassen fullt så definert som jeg ønsker. Joda, høyttalerne funker bra nok inntil veggen. Men det er noe som skjer når høyttalerne trekkes ut til teipmerkene ute på gulvet. De blir frakoblet rommet, slik at de får tegne opp et enda mer definert, luftig og stramt lydbilde.

Basstromma slår nå hardt og bankes inn i kroppens midtregion. Mellombassområdet blir bedre definert. Bassgitarer spiller med en nydelig varme, mens klirringen fra båndene låter ytterst levende. Sangstemmer er plassert i midten, og henger i tillegg vektløst i luften fullt av detaljer.

Foto: Focal

Overtonene på klassiske stykker som for eksempel Stravinskijs Ildfluen kommer luftig ut, berylliumdiskanten lar triangler og cymbaler skinne, i et lydbilde som strekker seg langt utover i rommet. Hele tiden mens paukene smeller meget fra seg i bassen. Som ikke er verdens dypeste på noen måte, men den nydelige fylden i mellombassregisteret mer enn veier opp for noe manglende dypbass.

Litt forsiktig mellomtone?

Hvis det er noe ankepunkt, så må det være at mellomtoneområdet kan oppfattes som noe behersket. Det kan nok være bevisst, å trekke mellomtonen et lite hint tilbake, slik at diskant og bass får lov til å skinne enda mer. På bekostning av litt aggressivitet. I dette henseendet er Audiovector SR3 Arreté Raw Surface Edition et hakk hvassere, med mer snert i skarptrommeskinn og med en mer råskap over vokalistene.

Foto: Focal

Forsterkerbytte

Det er ingen tvil om at Naim og Focal er en glimrende match, og de er nå også under samme selskapsparaply. Det er derfor grunn til å tro at de bruker hverandres utstyr når de finjusterer sine produkter. Men hva skjer når vi øker effekten til 2 x 200 watt, med Hegel H20 og high-end forforsterkeren H30?

Ved vanlig, ørevennlig lydnivå er forskjellene mer i de små detaljene, hvor jeg neimen ikke er sikker på om jeg foretrekker Hegel fremfor Naim. For, mens det kommer frem enda flere detaljer i toppen og bassen blir enda åpnere og bedre definert, så har Naim en magi i mellomtonen – kan hende en liten farging – som blir et aldri så lite savn, selv om Hegel nok låter mer korrekt. Men det er når man skrur opp lyden at fordelene virkelig kommer frem.

Høyttalerne har straks blitt mer fandenivoldske. Mellomtoneområdet blir mer aggressivt, men uten å bli skarpt eller snerpete på noen måte. Musikken står mer ut fra midten, og låter mer balansert. Samtidig holdes det et enda fastere jerngrep om basselementene. Basstrommer og gulvtammer smeller hardere og mer brutalt, samtidig som de har en større ro over seg. Som gjerne skjer når man får mer effekt å rutte med.

Liten Sopra

Høyttalerne vokser utvilsomt med oppgaven når de får enda bedre elektronikk, men det er likevel noe veldig ukomplisert over dem. De er seg selv uansett, selv med små forsterkere.

Sammenlignet med de større søsknene i Sopra-familien er Kanta enda enklere å få til å spille. Du trenger ikke jobbe så veldig med plassering for å få frem magien. Og varmen i mellombassen er minst like heftig hos Kanta, samtidig som oppløsningen i toppen er helt på høyde.

Det du ikke får er dypbassen. Sopra No.2 og den enda større No.3 går lenger ned, med et bedre fundament. Dette gjør også at lydbildet oppleves som dypere, hvor detaljene kommer frem på en enda mer uanstrengt måte. Du får mer av alt med Sopra. Men du trenger også en større bankkonto, og akustikken i rommet blir en større del av regnestykket. Og selv om heller ikke Sopra er usedvanlig kresne på elektronikk, blir det fort dyrere i den avdelingen også. Kanta fremstår dermed som en mer fornuftig høyttaler.

Konklusjon

Med Kanta-serien har Focal gjort high-end litt mer lommebokvennlig enn sine dyrere Sopra-høyttalere (den uoppnåelige Utopia-serien vil vi ikke engang nevne). I friske farger og mer kompakte kabinetter er den dessuten mer tilgjengelig, og lyden er både morsom og energisk, samtidig som detaljene strømmer ut.

Høyttalerne er lett å plassere, og de er mindre problematisk å matche med elektronikk enn vi er vant til fra high-end-klassen.

Når du da i tillegg får lydopplevelsen du bare får fra high-end-høyttalere, med et troverdig stort lydbilde, virkelighetsnære sangstemmer og rytmer som slår hardt, brutalt og deilig, så er det den enkleste sak i verden å anbefale disse høyttalerne.

  • Prinsipp: 3-veis bassrefleks
  • Frekvensrespons: 35 Hz – 40 kHz (+/-3 dB)
  • Impedans: 8 ohm
  • Følsomhet: 91 dB (2,83V/1m)
  • Diskant: 1" beryllium
  • Mellomtone: 6,5" m/ linmembran
  • Bass: 2 x 6,5" m/ linmembran
  • Farger: Kabinett i svart høyglans eller tre, frontplate i assorterte farger Mål
  • (H x B x D): 111,8 x 32,1 x 47,7 cm
  • Vekt: 35 kg
Pris: 79990,-

Alltid oppdatert!

Full tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned

0,-