annonse
annonse

Uncharted 3: Drake’s Deception

Denne spillhøsten er dominert av en rekke gode FPS-spill, og derfor er det utrolig deilig med et action/eventyrspill som «Uncharted 3» som kan dra meg ut av slagmarkene og inn i et solid og til tider episk eventyr. Nathan Drake er en av de spillfigurene som har utmerket seg hos meg, og har bevist gang på gang at Indiana Jones til fordel kan pensjonere seg og overlate resten av verdens oppdagelser til Nathan. «Uncharted» er en av Sony’s mest populære og beste spillserier, og det nye tilskuddet skuffer ikke.

Nathan Drake jakter denne gangen på «Sandens Atlantis» som oppdageren, og Nathans forbilde F. Drake, hadde oppdaget for mange år siden. Men av ukjente grunner har denne oppdagelsen vært forsøkt skjult, så det er opp til Nathan å knekke kodene og gåtene som forgjengeren har lagt igjen. Med seg på laget har Nathan med seg sin venn og mentor Victor «Sully» Sullivan, og selvfølgelig dukker ugla Katherine Marlowe opp igjen for å stikke kjepper i hjulene deres igjen i et forsøk på å finne skattene først. Nathans gamle flamme Elena dukker også opp i løpet av historien. I tillegg til å fokusere på handlingen rundt jakten på «sandens Atlantis,» er historien i «Uncharted 3» mye dypere enn tidligere og vinkler seg rundt forholdet mellom Nathan og Sully. Vi tas tilbake i tid ved hjelp av film- og spillsekvenser der vi møter Nathan i barndomsårene og deres første møte, og også i nåtid får vi flere innblikk i hvor sterkt båndet mellom de to har blitt. De fleste karakterene vi møter i dette spillet, med unntak av Katherine’s lakeier, er karismatiske, ekte og humoristiske og jeg drar på smilebåndet ved flere anledninger av karakterenes samhandling og interaksjon. Jeg føler genuint med dem, og særlig ved en ørkensekvens i spillet følte jeg Nathans desperasjon gjennom skjermen.

I kjent stil er Nathan som vanlig høyt og lavt, bokstavelig talt, der jakten hans fører han opp i fly, inn i synkende båter og rundt i halsbrekkende stunts på hustakene. Det finnes ingen ende på ferdighetene der han klatrer langs vegger, hopper i mellom store kløfter, sniker seg innpå fiender eller har spennende skyteoppgjør. I tillegg til dette må du løse ulike gåter ved hjelp av en veldokumentert notatbok med ledetråder for å komme et steg nærmere det store målet. Om du er en av de med samlemani kan du finne en  rekke små gjenstander og skatter underveis.

Omgivelsene er preget av store kontraster fra øde ørkenlandskap med ingen ende, til det tidligere nevnte synkende skipet og en ren kirkegård for båtvrak. Felles for alle områdene er at de er ekstremt detaljerte, selv når det kjennes ut som om alt går i 100 km/t da ting raser sammen eller ikke gikk som det skulle for Nathan. Det er nok av øyeblikk som tar pusten fra meg, og særlig da Nathan oppdager den forlatte byen i ørkenen, eller når han endelig finner det han leter etter og kameraet glir over det massive landskapet. Det kjennes ut som en ren maktdemonstrasjon fra utviklerne, og det funker: jeg kjenner meg ydmyk, liten og mektig imponert! Videre ser man detaljene i sandkornene som fester seg i Nathans hår, følelsene i ansiktene på personene, naturen som er i ferd med å ta tilbake ruinene av et herskapshus og et inferno av en brann.

«Uncharted 3» har kommet et godt stykke siden spillserien startet, og grafikkmotoren er massiv. Men det er fortsatt et lite stykke igjen før det er helt perfekt. Jeg irriterer meg litt over usynlige vegger i spillet, og skulle ønske dette kunne vært løst på andre måter slik andre spill har lykkes med. Jeg synes også at i de tilfellene jeg hopper og virkelig bummer på en kant, at jeg heller kan falle ned og prøve på nytt enn at Nathan plutselig «hakker» litt i luften og treffer alikevel.. Dog er dette flisespikkeri fra min side kun fordi jeg ønsker å se dette spillet helt perfekt!

Multiplayerdelen i dette spillet er også en smule skuffende, da grafikken absolutt ikke er på samme nivå som hoveddelen av spillet. Man finner de vanlige multiplayerfunksjonene med flagg og deathmatch. Nytt i denne delen er Medal Kickback som går ut på å samle så mange medaljer som mulig og som gir deg spesielle tidsbestemte bonuser. Man øker i nivå, og får ulike fordeler. Muligheten for å spille sammen på delt skjerm enten i historie eller i arenaer er også til stede.

Konklusjon

Det tok meg ca 10 timer å spille igjennom dette spillet, men det var ikke på langt nær nok for meg, og jeg lengter allerede etter neste eventyr med Nathan! Historien er solid, rørende og engasjerende med en mengde store «wow-øyeblikk.» Flerspilleren der i mot kjennes uferdig og gjemmes i skyggen av den fantastiske enspillerdelen.

Alltid oppdatert!

Full tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned

0,-