TEST: LG OLED Flex (42LX3Q6LA)

LG er kjent for sine OLED-TV-er i ulike størrelser og fasonger, som kan bli tynne nok til å krummes og bøyes. Enkelte kan til og med rulles sammen og gjemmes i en kasse!

LG OLED Flex (42LX3) er ikke like myk som den rullbare OLED-en vi har sett på messer tidligere, men har til gjengjeld noen andre triks i ermet: Den kan nemlig skifte mellom flat og buet fasong, bare med et knappetrykk.

Slik kan den gå fra å være alminnelig OLED-TV til en fullblods, oppslukende gaming-skjerm på bare noen få sekunder. Så er spørsmålet, trenger man dette, og er det verdt den saftige prisforskjellen mot en vanlig flatskjerm?

Bare en måte å finne ut det på …

LG OLED Flex: Bøyer seg med et knappetrykk

Buede OLED-skjermer er ikke noe nytt: Faktisk kom de aller første OLED-TV-ene vi testet for ti år siden i buet fasong. LG OLED Flex er derimot den første modellen vi har testet, hvor skjermkurven kan justeres gradvis ved hjelp av fjernkontrollen.

Det hele fungerer ved hjelp av en innebygd motor og to mekaniske armer som krummer det fleksible OLED-bildepanelet. LG-skjermen kan gå fra helt flat til en bueform på inntil 900R, tilsvarende en radius på 0,9 meter.

Teknikken er foreløpig bare tilgjengelig på denne 42-tommeren, og det er uvisst om LG planlegger å utvide Flex-familien med flere skjermstørrelser.

Så hva er poenget med det hele? Til alminnelig TV-titting fra sofaen foretrekker vi jo som regel en flat skjerm. Men når vi beveger oss nærmere og vil bruke den til gaming, data eller TV-titting i mindre rom, kan det være ønskelig med en buet skjerm.

Med LG Flex kan man gradvis justere seg frem til en optimal skjermkurve i forhold til sitteavstanden. Når du sitter på nært hold, vil den buede skjermen dekke en større del av synsfeltet ditt enn de flate variantene, og kan gi en mer «oppslukende» effekt som samtidig er mer behagelig for øynene.

Brukervennlighet og finesser

Bortsett fra den motoriserte skjermen, har LG Flex mye til felles med TV-modellen OLED42C2 som vi har testet tidligere. Det innebærer at LG-skjermen har innebygd TV-mottaker, og gode tilkoblingsmuligheter på baksiden.

Alle de fire HDMI-inngangene er 2.1-kompatible, som gir  plass til moderne spillkonsoller, gaming-PC og ekstern lydplanke med eARC om nødvendig.

Skjermen støtter bildefrekvenser opptil 120 Hz, og VRR-formater som Nvidia G-Sync og FreeSync VRR. Det sikrer smud gjengivelse av spillgrafikk uten «skjermriving». Støtte for viktige videoformater som Dolby Vision HDR er naturligvis på plass.

Skjermen kommer lastet med brukergrensesnittet WebOS 22, og har massevis av apper og strømmetjenester slik man forventer fra en moderne TV.

Merk: fordi vårt testeksemplar var en tidlig produksjonsmodell direkte fra Sør-Korea, hadde vi litt problemer med å aktivere Netflix og YouTube, antageligvis på grunn av regionforskjeller. Dette bør uansett ikke være noe problem på de nordiske eksemplarene.

Hovedforskjellen ligger altså i den motoriserte bøye-mekanismen, som styres gjennom en egen skjermmeny, tilgjengelig via en dedikert knapp på fjernkontrollen.

Bildekvalitet

Så hvor god er LG Flex rent bildemessig? For å finne ut av det, satte vi den opp mot LGs egen OLED42C2. Dette er en modell kjent for flott bildekvalitet, som vi allerede har kåret til testvinner blant flere gaming TV-er.

Uten å gå rundt grøten, så er det definitivt en familiær likhet mellom de to LG-skjermene. Begge leverer det bekmørke svartnivået vi forbinder med OLED, i tillegg til gnistrende god bildeskarphet, bred innsynsvinkel og jevn lysfordeling.

De mørke partiene i bildet er rett og slett bekmørke, uten lyslekkasjene vi ofte må tåle med LCD-skjermer. Dette mørke bakteppet bidrar til en formidabel kontrast, og en saftig dynamikk i fargenyansene. Med bildekvalitet på dette nivået, blir det kort og godt en nytelse å se TV, film og serier på LG Flex.

Men rent ytelsesmessig er det ikke mye som skiller de to fra hverandre. Begge bruker moderne OLED-paneler av evo-typen, og lysstyrken er omtrent på det jevne mellom de to.

De er også veldig like med tanke på bildebehandling og tilgjengelige bildemoduser, der vi foretrekker innstillingen Cinema Home på et bredt spekter av innhold.

Begge skjermene har også en egen spillmodus med lynrask respons på rundt 13 millisekunder, som gjør gaming-opplevelsen kvikk og sømløs.

En liten forskjell er det likevel verdt å nevne: Flex har nemlig et marginalt mattere skjermglass med antirefleks-belegg, som hjelper med å redusere gjenskinn fra omgivelsene. Dette er såvidt merkbart når man sitter tett på skjermen, men forskjellen er på ingen måte natt og dag.

1, 2, 3 – Flex!

Det er først når vi trykker på «den magiske knappen» at morsomme ting begynner å skje med Flex-varianten.

Når vi griper spillkontrollen og inntar gaming-posisjon omtrent en armlengde unna, med skjermkurven justert til cirka 50 %, er det ingen tvil om at denne gir en mer omsvøpende følelse. Handlingen på skjermen blir hakket mer realistisk og oppslukende på nært hold.

Effekten er aller størst på førstepersonsskytespill (FPS) a la Call of Duty, og realistiske bilsimulatorer som Forza og Gran Turismo. Handlingen kommer tettere på og suger oss inn, mens vi instinktivt bøyer hodet for å se rundt neste sving. Pulsen stiger og vi glemmer omverdenen for en periode. Vent litt, var det testing vi holdt på med?

Når spillsesjonen er over, kan vi lene oss tilbake og sette LG-skjermen i vanlig flat TV-modus igjen. Og da er det som nevnt ikke stor forskjell på Flex og den tradisjonelle C2-utgaven.

Man kan derfor spørre seg om det er verdt det. For du betaler ikke 20 eller 50 % mer for Flex-utgaven – snarere det dobbelte! Det er nok til å kjøpe en ganske heftig gaming-monitor ved siden av. På den annen side, hvis du bare har plass til EN skjerm som må klare ALT …

Lydkvalitet

Foruten motor og mekanikk, har Flex også et litt mer påkostet lydsystem enn de andre LG-skjermene. Lyden leveres av doble frontrettede høyttalerelementer med utgangseffekt på 40 watt. Flex 42LX3 har også en innebygd mikrofon med ekko-eliminering.

Lydopplevelsen er helt klart et nivå opp fra C2-modellen, hvor spesielt stemmegjengivelsen oppleves sterkere og klarere. Lydbildet er bredere og fyldigere enn OLED42C2, og det er hørbart mer futt i geværskudd og eksplosjoner på skytespillene.

Uansett vil nok mange foretrekke et trådløst headset til de mest intense spilløktene. Og vil du ha fullt utbytte av innhold med Dolby Atmos surroundlyd, anbefaler vi helt klart en separat lydplanke.

Konklusjon: Game over, man …

LG OLED Flex er definitivt en av de kuleste gaming TV-ene vi har testet på lenge, men samtidig koster den flesk. Bøybart panel og ekstra justeringsmuligheter bidrar til å gjøre denne OLED-skjermen dobbelt så dyr som den flate varianten.

Det er motoriseringen som er det store partytrikset her, og dette er high-tech som du må være villig til å betale for. Men ellers er funksjonaliteten veldig lik en vanlig OLED-TV.

Dette blir derfor en kuriositet for de rikeste spillentusiastene, og vi tror mange vil klare seg i lange baner med den ordinære 42-tommeren. Mindre fleksibel, men samtidig mer fornuftig!

Obs! Snart er også den nye C3-serien fra LG i handelen, og her vil den nye 42-tommeren OLED42C3 kunne by på oppgradert videoprosessor og en del ny funksjonalitet. Se opp for test av C3-modellen i nær fremtid.