Når vi nå skulle bygge et anlegg rundt forsterkeren, var det helt naturlig å kalle tilbake Dali Lektor 8, som vi testet i februarnummeret i år. En heftig høyttaler som virkelig tåler juling, og formidler musikken både velbalansert og underholdende. Med en ytterst slagkraftig bass, om enn ikke av det aller dypeste slaget.

Lydkvaliteten
På med musikk. Triphop-gruppa Lamb sin plate ”Fear of Fours” fra 1999 låter supertøft. En blanding av jazz og drum ’n’ bass, som virkelig tar all oppmerksomhet. Og fremført av dette anlegget blir det liv i stua! Anlegget gjengir musikken spenstig og punchy, og den noe sære, men hardtslående låta ” All In Your Hands” med trommebeats og ekte kontrabass har vi definitivt hørt vesentlig kjedeligere enn dette.

Dette er alt annet enn anonymt. Først og fremst er det punchen vi legger merke til, men også at anlegget er i stand til å spille meget høyt uten å låte skarpt.

Lydbilde er litt kompakt, for høyttalerkabinettene spiller litt med. Man hører at det ikke er elektrostater, for å si det sånn. Men stemmen til vokalist Louise Rhodes er åpen og luftig i overtoneregisteret, med en glatt og fin gjengivelse.

Høyttalerne må påta seg skylda for at Lousie låter litt tilbakeholdent i mellomregisteret – hennes brystklangområde. Hun kunne godt ha kommet enda lenger ut i rommet.

Flygelet til Keith Jarrett på sin side låter stort, og man hører tydelig pedalen jobbe. Det er et meget behagelig lydbilde vi blir presentert for. Det mangler litt energi og dynamikk i mellomtoneområdet til at det låter helt virkelighetsnært, men det er et ekstremt fengende lydbilde. Når vi sier at vi får live-følelsen her, er det den man får på konsert med et flygel gjengitt gjennom PA-anlegget, altså ikke helt akustisk og troverdig. Men dette er likevel bra saker!
En stor jazzproduksjon som Sharp Nines ”Sudoku” har godt av å spilles på et anlegg som kan få frem dynamikken i denne produksjonen. Og anlegget har god kontroll, selv på den store kontrabassen. Visst flyter denne litt ut helt i bunnregisteret, og anleggets gjengivelse av orkesteret minner litt om et rockeband som prøver å spille jazz. Takten trampes litt vel hardt, for å si det sånn. Men selv om lydbildet mangler noen nyanser og bare skraper overflaten av musikkens komplekse oppbygning, blir vi hele tiden gjennomsyret av en stor trang til å danse!
For å sjekke anleggets bristepunkt, drar vi opp lydnivået med elektronisk popmusikk. Og vi kan fornøyd konstatere at her er det lett å erte på seg naboene. Anlegget spiller meget høyt og låter supertøft. Men fokuset sklir da ut. Høyttalernes elementer og kabinetter begynner å gå i kompresjon, slik at dynamikken lider. Men du kan sikkert gjette på at da er det høyt.

Konklusjon
Kombinasjonen NAD og Dali utgjør et anlegg som er i stand til å spille meget høyt og hardtslående, uten at det låter hardt. Musikken gjengis med god balanse, med få åpenbare mangler. Her får du virkelig mye lyd for pengene!

Det vi savner er først og fremst en litt åpnere og mer utagerende mellomtonegjengivelse, slik at instrumentene kommer tydeligere ut mot oss. Dypbassen er ikke superdefinert, og selv om konturene av musikken gjengis tydelig, føler vi at anlegget bare skraper overflaten av musikkens enorme detaljnivå. Likevel, dette er et anlegg som låter bra med alle typer musikk, med høy partyfaktor som viktigste stikkord.

Også i denne testen:

Tre komplette anlegg fra NAD/Dali, DLS og Naim/B&W