annonse
annonse
Sommertilbud: Få tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned for 1 kr! Prøv Lyd & Bilde
annonse
annonse
annonse

Tungvektere med HD i alle kanaler

De nye HD-lyd og -bildeformatene gir muligheter for opplevelser utover det vanlige. Men først med skikkelig forsterkerkraft, som fra disse tre HD-receiverne, er fyrverkeriet et faktum.

Pluss lbadvantages
Stram og hardtslående Dynamisk mellomtone Lynkjapp høyttaler­kalibrering
Minus lbdisadvantages
Litt klinisk klangbalanse Litt hard i toppen når du spiller høyt

En receiver til 5000–7000 kroner kan med høyoppløst HD-lyd gi like god film- og musikklyd som man med de gamle lydformatene ville forvente av en dobbelt så dyr receiver – og vel så det. Bortsett fra på ett område: kraft. Skal man bli formelig blåst over ende av godlyd, trengs nok forsterkerkraft til å holde jerngrep om høyttalernes basselementer. Jo større høyttalere, desto mer kraft trengs. Dette koster penger.

I fjor testet vi en hel del receivere i prisklassen 7000–10 000 kroner. Flere av dem ga virkelig god lyd, og hadde relativt bra med kraft. Med hjelp av en god subwoofer og med relativt lettdrevne høyttalere sparket de beste av dem skikkelig fra seg. Men for å få den virkelig smukke lyden kreves påkostete høyttalere, som gjerne er en mer komplisert last for en rimelig forsterker/receiver. Hvilket bringer oss til denne testen.

Større strømforsyning har høyere pris, dersom det ikke skal gå på bekostning av selve lydkvaliteten. Prisklassen rundt 15 000 kroner er meget interessant, for her regner vi med å få nok kvalitet og kraft til at man kan koble på selv dyre high-end-høyttalere uten at receiveren i altfor høy grad bærer preg av å være et kompromiss. Det gir økt valgfrihet med tanke på høyttalervalg. En enda dyrere receiver vil nødvendigvis låte enda mer raffinert og ha enda litt bedre kontroll på de dynamiske skiftene i lydbildet, men om det betyr at man må senke høyttalerbudsjettet, vil det neppe lønne seg.

Tre motstandere
I denne testen har vi plukket frem tre receivere fra produsenter vi vet kan det å levere varene. Alle selvfølgelig med digital lyddekoding gjennom HDMI versjon 1.3, som støtter alle HD-lydformater samt HD-bildekvalitet med støtte for utvidet fargespekter i form av Deep Colour/x.v.Colour. Fullverdige HD-opplevelser hele veien, med andre ord.
Sony er en gammel ringrev i bransjen, og var blant de første til å innføre digital forsterkning i rimelige surroundforsterkere, i form av S-Master PRO. STR-DA5400ES er deres nye toppmodell, og her er digitalteknologien tynt til det ytterste.

Rotel har ikke vært like hyppig med nye modeller på surroundmarkedet som konkurrentene, men de har tidligere bevist at de absolutt ikke skal undervurderes. Om de med modellen RSX-1550 har klart å følge med utviklingen i det siste, gjenstår å se.

Om Rotel misliker forandring, viser Onkyo tvert imot at de følger den teknologiske evolusjonen som et tog på skinner. De har aldri ligget bakpå i utviklingen, noe vi forventer TX-SR876 å være et levende bevis på.
 

6 x HDMI 1.3a inn, 2 x HDMI ut 7 x 120 watt (RMS, 8 ohm) Automatisk høyttalerkalibrering 1080p oppskalering Alle HD-lydformater Pris: kr 15 000
Pris: 15000 kr
Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer oppdaterte priser, prisvarsling og produktinformasjon.
Produkter i testen
Fullt utstyrt fyverkeri
Her er receiveren som er spekket med teknologi. Fra det ypperste innen romkorreksjon til bildeb handling av beste type, og best av alt – den låter fabelaktig!

TX-SR876 har det avanserte romkorreksjonssystemet Audyssey XT, som lar brukeren kalibrere lyden for inntil åtte plasser samtidig (det anbefales minimum seks). Videre er funksjoner som Audyssey Dynamic EQ og Audyssey Dynamic Loudness hjelpsomme for å justere lydnivået ut ifra styrken på lyden fra programmet som spilles. Dynamic Loudness gjør dessuten at bakkanalene justeres opp noe når man spiller med lavt lydnivå, for å ikke miste inntrykket av surroundlyd.

Receiveren er dessuten blant de rimeligste på markedet med HQV-videoprosessering. Denne oppskalerer et lavoppløst bilde til 1080p på best mulig vis (selv om man selvfølgelig ikke skal se på lavoppløst video lenger!).

Tilkoblinger
Receiveren har sju forsterkerkanaler. Om du ikke har sju høyttalere, kan de ekstra bakkanalene i stedet forsterke fronthøyttalerne ytterligere, for bedre dynamisk kontroll. Eventuelt kan du bruke dem til multirom.
HDMI-innganger er det fire av, mens det finnes to HDMI-utganger. Nok for de aller fleste. Platespillerinngang for MM-pickuper sitter også på plass.

Brukervennlighet
Høyttalerkalibreringen med romkorreksjon fra Audyssey tar lang tid. Å korrigere for seks til åtte plasser tar fort tjue minutter, for mikrofonen må flyttes mellom hver gang en plass er kalibrert for.

Skjermmenyen er oversiktlig og grei å finne frem i. Det er likevel dumt at lyden blir borte når man går inn i menyen, da får man ikke gjort finjusteringer i sanntid mens man hører hva som skjer.

Lydkvalitet
Romkorreksjonen demper mellombassområdet litt vel mye, det høres spesielt på popmusikk i stereo. For å gi plass til høyere lyd og for å ikke stresse dårlige anlegg unødvendig, har dagens popmusikk knapt dypbass, men har i stedet lagt punchet i mellombassregisteret. Rihannas ”Umbrella” blir temmelig tamme saker når hun frarøves effekt i dette området.

I ”Pure Direct”-modus, som forbipasserer romkorreksjonen, blir det andre boller. Saftige bassrytmer og et raffinement i tonestrukturen som er high-end-høyttalerne Dynaudio Focus 360 forunt. Instrumentene har flere lag med klangfarger, og de er skilt godt fra hverandre i lydbildet. Rytmene er saftigere enn hos både Rotel RSX-1550 og Sony STR-DA5400ES. Onkyo er ikke fullt så fjellstø i dypbassområdet som Rotel, kontrabasser i klassisk musikk får ikke den samme oppløsningen i de dypeste tonene som oppover i registeret. Men det er ikke langt unna, dessuten er bassen fyldigere hos Onkyo, noe som gjør at man føler den bedre. Kommer til å bli kanontøft på film!

Når filmen snurres er det definitivt en fordel å aktivere romkorreksjonen. Lydbildet åpner seg mer, nyanserte pustelyder i naturomgivelser kommer vesentlig tydeligere frem. Om senterhøyttaleren har litt egenresonans, vil romkorreksjonen dessuten i stor grad utbedre dette og dermed åpne opp dialogene og ivareta dynamikken bedre.

Det som blir litt slankt i mellombassen på musikk i stereo, merkes ikke på film, for filmer er som regel mikset med mye dypbass i stedet. Noe man får i gode monn med Onkyo. Det er tydelig at Onkyo TX-SR876 har en glimrende prosessor innebygd. Kanskje ikke bedre enn Sony sin, men i hvert fall bedre enn Rotel. Lydbildet er mer pustende og organisk når det presenteres av Onkyo. Og kraft er det rikelig med. Geværskudd smeller meget godt ut, etterfulgt av en merkbar trykkbølge som runger igjennom rommet og rister tak i buksebeina våre.Ved høye lydnivåer er Onkyo mer behagelig å lytte til enn både Sony-receiveren og den fra Rotel.

 

 

Fremtiden er gammeldags
Denne receiveren fra Rotel hinter om at det et sted finnes et speilvendt univers. Ser vi bort fra HDMI-inngangene, dateres den nemlig tilbake til begynnelsen av millenniet.

Rotel har alltid tatt den enklest mulige fremgangsmåten når det kommer til å levere best mulig produkter for pengene. Fiksfakseri er de ikke glade i, produktene har aldri unødige funksjoner, og selv bruksanvisningene virker stensilert opp fra svart-hvitt kopimaskin. Utseendemessig har Rotels nye forsterkerlinjer fått en oppgradering, i form av rundere kurver og, etter hva vi kan anta, et mer kvinneappellerende ytre. Men der stopper det også, i hvert fall i tilfellet RSX-1550.

Tilkoblinger
Dyrest i testen til tross, denne receiveren har bare fem forsterkertrinn (7.1-prosessor med mulighet for å koble til ekstra forsterkerkraft) med en tradisjonell, tung strømforsyning. Av tilkoblinger å snakke om har den fire HDMI-innganger og én -utgang. Den har også både analog flerkanals inn- og utgang, i tillegg til diverse koaksiale og optiske digitale innganger. Men ingen biamping-funksjon, da den kun har tilkobling til fem høyttalere pluss to subwoofere.

Brukervennlighet
Skjermmenyen på denne receiveren er lik den Rotel hadde på linjene sine i 2001/2002. Hvit skrift på svart bakgrunn, og den er dessuten ikke spesielt oversiktlig. Bruksanvisningen er også litt tungt lesestoff, nesten helt uten illustrasjoner. Her har evolusjonen stått på stedet hvil.
Det har den også med tanke på at det ikke finnes noen form for automatisk høyttalerkalibrering. Når vi går inn for å justere manuelt, er det dessuten litt skuffende å se at avstand til høyttalerne kun kan settes til nærmeste fot (30 cm), og lydnivået kan kun justeres i steg av hele desibel. Dette er for grovt, mener vi.

Lydkvalitet
Når vi endelig kan gå i gang med de høyoppløste filmopplevelsene, er irritasjonen borte. Rotel har nemlig en herlig kontroll i bassregisteret. Dypbassen er stødigere enn hos Sony, vi hopper tilbake i sofaen når hagleskuddene plaffer løs i åpningsscenen på ”The Dark Knight”. Her er det bra guffe. Det er også et enda bedre fundament i dialogene, det runger godt i bassen når Batman murrer (med sin noe irriterende stemme). Receiveren skiller meget godt mellom HD-lyd og komprimert ”DVD-lyd”, det høres spesielt på den generelle dynamikken og den høyoppløste tonestrukturen på musikksporet.

Svakheten hos Rotel er at lydbildet ikke blir like sømløst og spøkelsesaktig stort som hos Sony. Dialogene og resten av senterkanalens lyd integreres ikke like godt med frontkanalene, og det gjør heller ikke bakkanalene. Vi blir ikke omringet av et like pustende lydbilde.

Dette kommer av at avstandsinnstillingene er for grove. Løsningen er å plassere front- og bakhøyttalerne helt nøyaktig ved hjelp av tommestokk. Etter at vi har gjort dette, blir det mye bedre. Men de færreste har mulighet for en slik høyttalerplassering, og vi ser oss nødt til å gi trekk for dette. Dessuten har nesten ingen samme høyttalere bak som foran, dermed er det uansett i groveste laget med nivåjustering i hele desibeltrinn.
Med musikk i stereo kommer Rotel derimot virkelig til sin rett. Klangsignaturen minner litt om Sony sin, bare litt mindre kald. Det er mer fylde i sangstemmene, og kassegitaren til Ane Brun klinger mer organisk. Man føler trekassa. Rotel har ­des­suten mer kropp i bassen enn Sony, og liker du popmusikk som Rihanna og Beyoncé, sitter du godt i det med ­Rotel ­R­SX-1550.

Også klassisk musikk har godt av Rotel sin glimrende dynamiske kontroll, kontrabasser og tubaer låter enda mer storslagent, med en større tone enn med Sony-receiveren. Men Rotel er litt mer dempet i toppen, og fioliner, triangler og fløyter synger ikke like luftig ut. Dette gjør også at lydbildet blir litt innskrenket, uten like stort rom rundt hvert instrument.

Digitalkraft
Med digital forsterkning avgir Sony-receiveren mer kraft og mindre varme.Den har en meget dynamisk spillestil, og er også bra for strømregningen.

Sony sverger til digital forsterkning, som de på sine dyrere produkter kaller S-Master PRO. Denne type forsterkning har fordelen av å være langt mer effektiv enn normalt. Mer effekt ut av strømforsyningen gir mindre varmetap.
Strømforsyningen trenger ikke å være like stor, hvilket gjør vekten lavere. Mindre varmeutvikling gjør dessuten at produktet kan krympes, da det ikke trenger like mye kjøling. Dette har derimot ikke vært gjort med denne receiveren, som er like stor som alle andre.

Digital forsterkning kan ha ulempen av økt forvrengning. Sony forsøker å bevare signalet så rent som mulig ved å la det digitale lydsignalet forbli i sin opprinnelige digitalform, helt til det sendes ut gjennom høyttalerutgangene (analoge signaler konverteres til DSD ved inngangen og forsterkes digitalt).

Tilkoblinger
STR-DA5400ES er en 7-kanals receiver. I et 5.1-oppsett kan de ekstra bakkanalene brukes til å forsterke fronthøyttalerne for økt effekt til disse. Eller bruk de til å gi lyd til et annet rom. Hele seks HDMI-innganger finnes på baksiden, så her kan du koble til alle HDMI-kildene dine! To HDMI-utganger lar deg dessuten koble til både tv-skjerm og projektor. Platespillerfansen kan også glede seg over platespillerinngang (MM).

Brukervennlighet
Skjermmenyen er meget enkel å i bruk. Du må bare vite at Sony har kalt denne GUI, så se etter denne knappen på fjernkontrollen. Bruksanvisningen er oversiktlig og fin, og finnes dessuten på dansk og svensk. Meget hyggelig er det at det automatiske høyttaleroppsettet bare tar noen få sekunder, i motsetning til mange minutter. Denne fungerer dog ikke på den analoge flerkanalsinngangen eller ved HD-signaler med høyere oppløsning enn 96 kHz.

Lydkvalitet
Det første som slår oss når Blu-ray-filmen går på og popkornet tas frem, er den ekstreme dynamikken i mellomtoneområdet. Dialogene står like klart frem som vokalisten i Gorgoroth da han kom ut av skapet, og det er en vanvittig punch i filmlydsporet. Skuddene i åpningsscenen i ”The Dark Knight” smeller til som vi sjelden har hørt i hjemmekinosammenheng – i hvert fall med tanke på hvor lavmælt og forsiktige bakgrunnslyder er. Dette er realistiske saker. Men ingen skal beskylde receiveren for noen varm klangsignatur. Snarere tvert imot, den har et litt vel analytisk preg over det som skjer. Når den presses, svarer den med en noe hard fremtoning. Vinduer som knuses låter noe overdrevent skjærende, og dialogene blir vel krasse. Klassisk musikk i surround vil også kvittere med en noe aggressiv klangstruktur, med en råhet i celloer og messingblåsere som er noe uvanlig.

Skjønt, det er ikke slik at forsterkeren låter iskaldt, la oss moderere oss litt. Det låter fremdeles musikalsk, og Sonys klangsignatur tydeliggjør veldig dynamikken i musikken. Dessuten låter denne typen instrumenter mer aggressivt i virkeligheten enn de gjør reprodusert med de fleste anlegg, så Sonyen er ikke på villspor. Og nå spiller vi dessuten veldig høyt – Dynaudio Focus 360 har god sving på basselementene, for å si det sånn.
Musikk i stereo har mye godt å by på. Et stort lydlandskap, med bra luft rundt instrumentene, og med en flott helhet fra topp til tå i lydbildet. Uansett musikk nyter den godt av Sonys kontante mellomtonedynamikk, og receiveren har en meget stram kontroll i bassen uten å bli for prangende. Bassinstrumenter har masse luft, og man blir minnet på at overtonene er viktigste område selv for bassinstrumenter. Det er først og fremst et bassinstruments overtoner som gir bassen tonestruktur. Og når dypbassområdet i tillegg leveres så stramt, kan Sony gå rakrygget i mål.

    Les også

    Fant ikke noen innlegg.
    Lukk meny

    LYD & BILDE
    LESERUNDERSØKELSE
    SVAR & VINN
    KYGO HODETELEFONER

    Vi ønsker kontinuerlig å forbedre oss – nå vil vi vite hva DU mener om oss.
    DELTA HER
    close-link