annonse
annonse
annonse
annonse

Stødig Sony-kamera

Med glimrende brukervennlighet og høy bildekvalitet er Alpha 380 en attraktiv utfordrer i et tøft marked.

Pluss lbadvantages
Utmerket betjeningsvennlighet God bildedynamikk Høy oppløsning Svært lav bildestøy opp til 3200 ISO Mekanisk bildestabilisator fungerer på alle objektiver
Minus lbdisadvantages
Optisk fortegning Treg på serieopptak Høy pris

Mange som ønsker seg et speilreflekskamera, men er bekymret for brukervennligheten, bør ta en titt på Sonys nye Alpha-serie. Kameraene er laget med nybegynneren for øye, og er mindre og lettere enn de fleste speilreflekser. Sony har lagt ekstra vekt på brukervennligheten i Alpha-serien, som består av tre modeller, fra den enkle og kompakte A230 med 10 megapiksler, til 6500 kroner, A330 til 7000 kroner og denne modellen: A380 med hele 14,2 megapiksler til 8700 kroner.

De har det meste felles: kompakte mål, lav vekt og forbedret brukervennlighet sammenlignet med den forrige generasjonen speilreflekser fra Sony. Den mest påkostede er A380, som i bunn og grunn er samme kamera som A330 med vippbar 2,7-tommers skjerm, men med 14,2 mot 10,2 megapiksler bildebrikke. Alle har bildestabilisator innebygget – med bevegelse av bildebrikke – som gjør at man kan bruke bildestabilisator med alle objektiver. Og velger man enten A330 eller A380, får man søkerbilde (live view) på den vippbare skjermen.

Foruten oppløsning og pris, er A330 og A380 helt like. Men siden folk flest tiltrekkes av antall megapiksler, tester vi A380 med 14,2 megapiksler. Kameraet er virkelig kompakt, og gir et tillitsvekkende kvalitetsinntrykk med en karbonfiberlignende overflate. Det leveres med et nytt Sony DT18–55 mm zoomobjektiv med nesten lydløs autofokus, i en pakke til 8700 kroner, og mangler kun opptak av video dersom man sammenligner med Nikon D5000 og Canon EOS 500D. Men Sony-kameraet koster mer enn Nikon-kameraet, som også har vippbar skjerm, men HD-video i tillegg.

Brukervennlighet
Til gjengjeld er Sony-kameraet langt mindre med zoomobjektivet påmontert. Med bildestabilisatoren integrert i kamerahuset i stedet for i objektivet, er hele pakken med hus og objektiv nesten like kompakt som Olympus E-620. Kamerahuset er dessuten slankere enn Nikon D5000, og selv om håndgrepet er mindre enn på D5000, ligger A380 bedre i hånden.

Skjermen kan vippes opp eller ned, slik at man kan bruke den som søker når man holder kameraet enten i en lav eller høy posisjon. Under søkeren sitter to små sensorer som slukker skjermen når man løfter kameraet til øyet og samtidig starter autofokusen. Dermed er kameraet skuddklart før man har rukket å legge pekefingeren på utløseren. En liten detalj kameraet har arvet fra Minoltas speilreflekser, etter at Sony kjøpte kameradivisjonen fra Konica Minolta. Søkeren er relativt stor, meget lys og informativ. Dessverre er søkerokularet omringet av en tykk gummiring som er komfortabel, men så tykk at man får problemer med å se hele søkerbildet når man bruker briller eller solbriller.

Skjerminformasjonen er meget informativ, og viser en grafisk fremstilling av lukkertid og blenderåpning, og menyteksten er selvsagt på norsk. Man kan også aktivere en hjelpemeny, som gjør det enklere for uerfarne å lære seg de mange funksjonene å kjenne.

Strømbryteren er flyttet opp til utløseren, og er dermed lett tilgjengelig. Foran sitter et innstillingshjul som man blar og velger foretrukket innstilling med. Samme hjul brukes også til eksponeringsforskyvning eller eksponerings­kompensasjon. Kameraet oser av gjennomtenkte løsninger, og etter 14 dager med A380 hengende over skulderen, er brukervennlighet det mest beskrivende ordet på kameraet.

Den gjenstridige gummipakningen over kontaktene er erstattet med en langt mer anvendelig skyveluke på A380. Der finner man to kortspalter, en for SD/SDHC-kort, en for MS Pro Duo-kort, en bryter for å velge kort, USB-kontakt og en HDMI-C-kontakt, slik at man kan vise bildene fra kameraet på en HDTV.

Bildekvalitet
Motivet kan forstørres på skjermen i live view, praktisk dersom man fokuserer manuelt, og A380 er merkbart kjappere på autofokus i live view-modus enn de fleste kameraer. Foruten Panasonic Lumix GH1, som har vist seg å være raskest i test på autofokus i live view. Men kameraets autofokus i live view er ikke egnet til serieopptak (maks 2 bps) og actionfotografering. Da må man ty til kontrastbasert fokus og søkeren. A380 mangler hjelpelys til autofokusen – som er nyttig når kameraet skal fokusere i lite lys – og i stedet spretter blitsen opp og fyrer av en kort sekvens for å hjelpe autofokusen. Det samme skjer for øvrig om man har en separat blits påmontert, for eksempel den nye HVL-F20AM-blitsen, da brukes den påmonterte blitsen til hjelpelys i stedet for den innebygde.

Alpha 380 ble testet med det medfølgende DT 18–55 mm og en DT 55–200 mm zoom, dessverre var verken den nye 50 mm eller 30 mm makroobjektivet tilgjengelig for test, så testresultatene er basert på zoomobjektivenes ytelse. Objektivene er ikke uten fortegning, på vidvinkel er 18–55 mm-objektivet relativt skarpt i sentrum, men på største blenderåpning er det synlig tønneformet fortegning, lystap og fallende skarphet i hjørnene. Oppløsning og skarphet bedrer seg merkbart på mindre blendere og lengre brennvidder. Objektivet er ikke like skarpt og rettegnende som Olympus’ tilsvarende 14–42 mm, men er generelt bedre enn for eksempel Canons 18–55 mm IS som leveres med EOS 450D og 500D.

Oppløsningen til bildebrikken er ikke akkurat imponerende, det er vanskelig å se hva man vinner i detaljoppløsning sammenlignet med hva vi opplever fra speilreflekser med 10 eller 12 megapiksler. Detaljgjengivelsen er nemlig bare marginalt bedre enn fra Nikon D5000s 12 megapiksler bildebrikke, og i praksis ikke helt på høyde med Canon EOS 500Ds 15 megapiksler. Sannsynligvis vil man se synlige fordeler med den ekstra oppløsningen med Sonys nye 50 mm-objektiv enn med det medfølgende 18–55 mm-zoomobjektivet.

Kameraets eksponeringspresisjon var meget pålitelig, med sjeldne avvik i form av mild overeksponering, men utmerket kontroll i motlys. Kameraets automatiske hvitbalanse klarte seg meget godt, bare med svak tendens til grønnstikk i blandingslys innendørs. Som alle Sonys Alpha-speilreflekser, har A380 automatisk eller innstillbart dynamisk omfang. Da henter kameraet fram flere detaljer i skygger og høylys, uten at eksponeringen påvirkes i negativ retning.
Toneomfanget og fargegjengivelsen er blant det beste vi har sett, og bildestøyen er nærmest et ikke-tema hva A380 angår. Forstørrer man opp bildene kan man se en svak økning i kornstøy på 800 ISO lysfølsomhet, ved 1600 ISO demper støyreduksjonen detaljgjengivelsen slik at de minste detaljene og konturer fremstår som dusere fokusert på bildene. Først ved 3200 ISO er bildestøyen såpass fremtredende at den vises godt på store papirforstørrelser, men selv da er fargestøyen svært lav, og kornstøyen så fint tegnet at de færreste vil kalle det skjemmende.

Konklusjon
Sony Alpha 380s største utfordrer er egentlig Alpha 330 som koster 1700 kroner mindre. Med forbehold om at vi ikke har testet A330 ennå, tror vi det er et bedre kjøp enn A380. Med en pris på 8700 kroner med Sonys nye DT18–55 mm zoom, vinner man lite og ingenting på å velge A380s 14 megapiksler. For mindre penger kan man få Panasonic Lumix G1 som har bedre optisk ytelse, Olympus E-620 som er enda mer for pengene, og Nikon D5000 dersom man ønsker HD-video. Det underslår ikke det faktum at A380 er et utmerket kamera, men prisen gjør at vi kun anbefaler det med forbehold, og heller vil foreslå A330 som er langt mer konkurransedyktig priset, og har samme glimrende brukervennlighet med vippbar skjerm som Alpha 380.

  • Type: speilrefleks
  • Bildesensor/oppløsning: CCD/14,2 Mpix effektivt
  • Optikk (tilsv. 35 mm-format):: 18–55 mm f3.5–5.6 (27–82,5 mm)
  • Zoom: 3 x
  • Lagring: Memory Stick Duo Pro, SD/SDHC-kort
  • Skjerm: 2,7’’ LCD, 230 400 bildepunkter, live view

Pris: 8700 kr
Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer oppdaterte priser, prisvarsling og produktinformasjon.

    Les også

    Fant ikke noen innlegg.
    annonse
    Lukk meny