: Panasonic PT-AE4000

De firkantede HD-projektorene til Panasonic har alltid gitt oss mye for pengene. Utmerket bildekvalitet har vært gjennomgangstonen, og det gjelder for så vidt også for PT-AE4000, men bildekvaliteten kommer ikke av seg selv. Som om det ikke er nok, har Panasonic forsømt seg under utviklingen av fargestyringen på projektoren, noe som gjør det ekstra vanskelig å få det aller beste ut av bildet fra projektoren.

Panasonic PT-AE4000 er som en veddeløpshest med uforløst potensial. Man kan se at den har mer inne, og får man luket vekk litt urent trav og en overivrig fargebalanse, kan den utfordre de beste HD-projektorene. Men å komme helt i mål krever omfattende kalibrering av gråskala, fargebalanse og fargetemperatur. Når man får varmet opp lampen første gang man pakker den ut og slår den på, spriker fargebalansen i alle retninger. Lysstyrken er altfor høy, og den annonserte kontrasten nærmest fraværende. Noe som er merkelig. For Panasonic har anstrengt seg for å gjøre PT-AE4000 så bra som mulig. I pressemeldingen fra lanseringen i september 2009, fortelles det om en ny 170 W lampe med 50 prosent bedre rødt, nesten en dobling av kontrast sammenlignet med forgjengeren og tre LCD-paneler med vertikalt plasserte flytende krystaller for enda bedre sortnivå. Med andre ord, akkurat hva alle hjemmekinoentusiaster liker å høre.

Oppsett
Panasonic har til og med lagt inn CMS (Color Managment System) hvor man kan gå inn på rødt, grønt, blått, cyan, magenta og gult for å finjustere fargemetning og lys individuelt, slik at man kan blodtrimme bildekvaliteten fra PT-AE4000. Dessverre gir den minimale utslag i praksis, og er nærmest verdiløs sammenlignet med hva man kan klemme ut av for eksempel en Epson EH-TW5500 med CMS. Men med litt jobbing er det mulig å komme veldig tett på referansen fra Epson. Blant annet har PT-AE4000 en forbedret Detail Clarity-bildeprosessor, hvor man kan justere detaljskarpheten i sju trinn, og Frame Creation som Panasonic kaller det (også kalt Frame Interpolation eller bare FI), interpolering med bilderammer per sekund som øker bildefrekvensen fra opp til 100 Hz. Foruten av, kan den stilles i to trinn for å skape jevnere bevegelser i bildet under for eksempel panorering, og da slipper man den karakteristiske bildeflimringen som man får med 24 bilderammer i sekundet (fps). Projektoren har ikke autofokus, men har motorstyrt fokus og zoom fra fjernkontrollen. Objektivforskyvningen tilpasses med to små innstillingsratt på toppen av projektoren, en prosess som krever litt frem- og tilbakejustering før man har fått den 100 prosent på plass. En fiks detalj er muligheten for automatisk tilpasning av bildeflaten på lerretet. Intelligent Lens Memory som Panasonic kaller det, fungerer slik at projektoren kan bytte automatisk mellom vanlig bredformat på 16:9 og 2,35:1 bredformat (Cinemascope) for å tilpasse kinofilmens ekstra bredde til lerretet uten å måtte ty til en separat anamorfisk linseforsats.

Bildekvalitet
Måpende ble jeg sittende å se på bildet fra PT-AE4000 etter som jeg bladde meg gjennom Panasonics ferdigoppsatte bildeparametere med fjernkontrollen. Standard-innstillingen ga altfor mye lys, lav kontrast og et veldig lite kledelig kjølig fargestikk, med kraftig oversaturering av farger. Og verre skulle det bli. Ikke før jeg kom til Color 1, 2 og 3. Da falt alt nesten på plass, og bildekvaliteten kunne med sikkerhet karakteriseres som god – men ikke mer. Sammenlignet med en kalibrert Epson EH-TW5500 var Panasonic-projektoren langt unna å kunne utfordre TW5500 sin strålende bildekvalitet.

Panasonic-projektoren har en dynamisk blender (iris) som justerer kontrast og lys manuelt eller automatisk. I tillegg bruker den en kontrastplate i kombinasjon med polarisasjonsfiltre for å dempe lyset fra LCD-panelene for å øke kontrasten. Når lampen ble dempet i Eco-modus var det mulig å få enda dypere sort og merkbart bedre kontrast på lerretet fra PT-AE4000. Detail Clarity kan være fristende å bruke. For umiddelbart ser ikke bildet sylskarpt ut. Fokusjusteringen med små, forsiktige trykk på fjernkontrollen er ikke noen presis måte å få perfekt fokus på, men med litt frem og tilbake sitter den til slutt. Med Detail Clarity kan man dra opp skarpheten, men også bildestøyen, så den bør brukes med forsiktighet. Vårt eksemplar hadde dessuten en viss pikselforskyvning mellom LCD-panelene, som ikke lar seg justere som på dyrere projektorer. Den bidrar til at bildet tidvis oppfattes som litt mindre skarpt enn fra for eksempel Sony VPL-VW40 og Epson TW5500, men i praksis er forskjellen marginal. Projektoren lykkes godt med å redusere småhakking på raske panoreringer som landingen av sjøflyet, og for den del helikopteret som letter, i scenen fra Nassau på Bahamas i Bond-filmen Casino Royale på Blu-ray. Projektorens Frame Interpolation – eller Creation – er ikke like silkemyk som FI på TW5500, og Mode 1 eller Mode 2 er å foretrekke fremfor Mode 3 som bare egner seg til sport på tv. For bruker man FI/FC på film, blir mye av det filmatiske uttrykket som skapes av lav bildestrøm på 24 fps helt borte. I togscenen fra Montenegro i samme film, klarer projektoren utmerket å få fram detaljer i mørke partier. Åpningen med toget i kveldslys klarer den fint. Man kan se detaljer i trærne og det er svært lite bildestøy selv med Detail Clarity satt til trinn 2. Effekt- og katastrofefilmen 2012 ser spektakulær ut i 100 tommer, og mange av de mørke scenene som er bærende i filmen, skal helst ikke drukne i grove kontrastgraderinger og overdrevent sortnivå. Sistnevnte er ikke helt i klasse med TW5500 eller JVC HD950, men forskjellen er ikke stor. Og på 2012 klarer projektoren å dra fram godt med detaljer i skygger, på scener som når den store Antonov 500-maskinen skal ta av, lastet med sportsbiler på det som er igjen av rullebanen. Cockpitscenene er veldig mørke, og man kan se at PT-AE4000 ikke klarer det samme sortnivået som TW5500 her heller, men detaljskarpheten er meget god. De har en tendens til å dra fargene litt i ulike retninger avhengig av om scenene er mørke eller lyse – uansett film, for øvrig. Fargebalansen sitter ikke like godt som på Sonys beste SXRD- eller JVCs D-ILA-projektorer.

Konklusjon
Etter kalibrering er det mulig å få fargetemperaturen korrekt, og en skikkelig gråskala. Markedsprisen på PT-AE4000 er dessuten en del lavere enn veiledende pris, og det er fullt mulig å få projektoren under 20 000 kroner. Noe som må kalles et meget godt kjøp, for man skal betale en god slump tusenlapper mer for Epson TW5500, som ikke er så mye bedre at det er sikkert det er verdt mye mer penger. Som et mer budsjettvennlig alternativ til en ekte HD-projektor, er det ikke vanskelig å anbefale Panasonic PT-AE4000, men glem ikke at det avhenger av at den kalibreres av proffer.