Quad ESL-2905

Sublim magi

At dette er en av verdens beste høyttalere er hevet over tvil. Ikke er de skrekkelig dyre heller, men de krever sin mann hvis man vil inn perleporten til lydhimmelen.

Pluss
Superhomogen lyd Frapperende detaljrikdom Lynrask dynamikk
Minus
Krevende å plassere

De fleste av oss kan bare drømme om så guddommelig lyd. Ikke fordi inngangsbilletten er astronomisk høyt priset. Tvert i mot. Quad-ene er faktisk verdt hver krone, og spiller på flere områder bedre enn mange mye dyrere høyttalere. Få steder får man så krystallklar og uforvrengt lyd, kombinert med lynrask dynamikk og kirurgisk presis detaljgjengivelse. De som hører høyttalerne for første gang, mister munn og mæle. Og glemmer det aldri.

Derfor måtte jeg ha et par. På midten av 80-tallet, etter å ha lekt med JBL, Advent og Cerwin Vega (ja man har vært ung en gang), søkte jeg etter noe som fikk frem mer av det jeg var sikker på forsvant på veien. Fra Ortofon pickupen på en Systemdek platespiller, hele veien til det siste leddet. Høyttalerne. Der var jeg sikker på at det var mye mer å hente. Og jeg fikk rett. To store flate esker som ankom skipsekspedisjonen og et par små, ble strippet for innhold og i løpet av en time stod et par flunkende nye Quad ESL-63 på originale stativer, og spilte guddommelig. Høyttalerne eide jeg i mange år, inntill plassproblemer tvang frem et salg, og jeg satt med et par kompakte toveishøyttalere i stedet. Jeg har angret hver dag siden. ” Å få dem til å spille på sitt aller beste, er en helvetes prosess”

Ja de er slanke, men nei, de kan ikke henge på veggen.

De nye Quad ESL-2905 er enda større enn 63-modellen som ble introdusert i 1981, og mer plasskrevende. De ruver rett og slett i rommet. Ikke bare på grunn av høyden på 1 meter og 43, men 70 cm i bredden krever sin plass. Legg til at de ikke bare kan stilles opp der det er plass. Man må nesten ommøblere rommet rundt plasseringen av høyttalerne. Å få dem til å spille på sitt aller beste er en helvetes prosess med flytting av møbler, høyttalere, blomsterpotter og tepper. Men, belønningen er tifoldig. Maken til supernøytral og organisk musikkgjengivelse skal man lete lenge etter. Når alt stemmer, er det få om noen andre høyttalere som kan oppvise maken! La meg forklare, men først en kort historieleksjon:

The Beginning
På 1920-tallet puslet to ingeniører i teleselskapet Bell med utviklingen av høyttalere som var gode nok til å gjengi musikk. Rice og Kellogg som hadde en enorm 200 W førforsterker til disposisjon, eksperimenterte seg frem til den første elektrostatiske høyttaleren. En høyttaler på størrelse med en dør, men hvis klarhet og lave forvrengning gikk utenpå datidens skingrende hornhøyttalere.

Grunnet sin enorme kompleksitet, og behovet for en kjempestor membranflate, siden membranen knapt kunne bevege seg særlig mye, tok slike høyttalere aldri av.

Ikke før Peter Walkers ESL-57 ble lansert i 1957. Dette var den første kommersielt tilgjengelige elektrostathøyttaleren. Den minnet mest av alt om en sofarygg, der den sto tilbakelent på gulvet, støttet av lakkerte treføtter. De flate Quad-høyttalerne baserte sin drift på det elektrostatiske prinsippet Rice og Kellogg oppfant 34 år tidligere.

I stedet for et element med en konisk format papirmembran montert i en lettmetallkurv, og med en spole med magnetfelt rundt, som vi kjenner fra de fleste høyttalere, benyttet Walker en tynn ledende plastfilm plassert mellom to elektroder i form av en metallplate på hver side. Ved hjelp av litt forskjellig spenning på elektrodene beveger den tynne membranen seg og skaper lydbølger i rommet.  Quad ESL-57 ble en suksess. Og ikke avløst før etterfølgeren ESL-63 ble lansert i 1981. Den ble umiddelbart en favoritt blant bevisste lydteknikere, musikere og ikke minst audiofile. Fraværet av fargning av lyden og den særdeles homogene oppførselen kombinert med krystallklar gjennomsiktighet, var knapt mulig å oppdrive med en vanlig høyttaler. At de ikke leverte spesielt overbevisende dypbass og hadde klare mangler i dynamikkdepartementet, opptok de færreste. ” Da, og bare da sitter det. Men herrejemini for en belønning!”

Større og bedre
Senere skulle nye utgaver komme i form av ESL-988 og den mye større 989. Storebror 989 hadde to ekstra paneler (4+2) som ga mye større membranflate, dypere og mer potent bass. Quad ESL-2095 er erstatteren til 989, og her er det mekaniske så vel som det elektriske forbedret. Prinsippet er det samme. En strømforsyning i sokkelen forsyner elektrodene med strøm til å sette i gang mylarmembranens bevegelser, med det ledende materialet som er lagt på den flortynne membranen. Siden én membran spiller hele frekvensområdet (28-21.000 Hz) trenger høyttalerne ikke noe delefilter i signalveien. Null tap altså.

Strøm? Check! Fete høyttalerkabler? Check!

Men tilbake til prosessen alle som pakker ut er par ESL-2905 må igjennom. Størrelsen alene gjør at de krever sin plass, og vil dominere de fleste rom, som ikke er riktig store. Som dipoler spiller de ikke bare over hele flaten, de spiller også bakover selv om membranen beveger seg forover. Det er nemlig ikke noe kabinett på 2905, bare en kraftig metallramme som elektrostatpanelene er montert i, og den elektrostatiske mylarmembranen spent opp i. Kabinettresonanser er lik null. Et støttestag med strammeskrue er plassert på baksiden, for å stive opp høyttalerne. Det følger med to 8 kilos jernplater, en til hver høyttaler, som skrus fast under sokkelen for å gi dem et solid fundament, og sikre at barn ikke klarer å velte dem. Justerbare føtter følger med, de må man skru en del på for å få vinklet høyttalerne til en optimal posisjon. Hvilket betinger at man flyr ustanselig mellom knestående ved høyttalerne, og sitteposisjonen i sofan. Etter et par dager frem og tlbake med vater og målebånd, fikk jeg omsider den vertikale vinkelen til å sitte perfekt. Da endte jeg med knappe 3-4 graders helning bakover, og høyttalerne moderat vinklet innover.

Nesten rett opp og ned altså. Men med nøyaktig samme avstand til bakveggen, hvor jeg har molton scenestoff over veggen. Høyttalerne er nemlig kresne på materialene på veggen bak, lyden som lekker ut bak reflekteres tross alt tilbake fra bakveggen. Mitt råd er å aldri plassere dem foran et stort vindu, men sørge for noe som demper refleksjoner bak høyttalerne. Da, og bare da sitter det. Men herrejemini for en belønning!

Hør disse og dø…
”Hybelkaninene gror hoggtenner”
Uten et nøye oppsett, vil de aldri spille mer en godt. Med et nøye oppsett banker de på perleporten til lydhimmelen, og når det stemmer med elektronikken som forsyner høyttalerne med musikk, er man innenfor.

Glem alt du har hørt om lite bass fra elektrostater. De skiller seg markert fra det aller meste av elektrostatiske høyttalere, også forgjengerne, ved at de leverer massiv dypbass. Med eksplosiv kraft som får hybelkaniner til å gro hoggtenner og bukseben til å blafre som fjøstak i en høststorm.

Høyttalerne er ikke vanskelige å drive. De fungerte utmerket med Quads nye Elite Stereo effektforsterker på 90 W. Men de er kresne. Overgangen til McIntosh MC452 på 450 W, ga et mye fyldigere og mer organisk lydbilde. Da fikk klangen fra dobrogitaren til Jerry Douglas vinger. Der jeg før hadde hørt bare knivskarp definisjon, fikk jeg nå klangen fra hele instrumentet ut av høyttalerne. I tillegg.
Dynamikken fra gitartonene eksploderte i rommet, kompleksiteten i klangen fra en dobro kom mye bedre fram i lydbildet. Og de mye tydeligere vokalharmoniene i mellomtonen forsterket livefølelsen betraktelig med den store McIntosh-forsterkeren.

I selskap med Keith Jarrett Still Live på LP, koste jeg meg enormt. Den svale uanstrengtheten fra grammofonlyden gikk nesten opp i en høyere enhet med Quad-ene. Her var en letthet i musikken, som sammen med fortreffelig fornemmelse av akustikk gjorde fremførelsen av When I Fall In Love til en nydelig opplevelse. Klangen fra klaveret lød som om den kom fra en scene lengre unna, og ikke så tett på som på CD-utgaven. Høyttalernes nærmest totale gjennomsiktighet ga konsertopptaket nesten mer dybde i LP- enn CD-versjon.

Høyttalerne lar deg høre mye mer av nyanser og slipper frem flere klangfarger enn man tror er mulig. Jeg plukket ut Mozarts Requiem med Cecilia Bartoli og Sir Georg Solti (Decca), og det ga meg en sublim opplevelse av sorg, frykt og gåsehud over hele kroppen. Innspillingen er gjort live, og man hører dypt inn i lydbildet, som renner over av klanger og harmonier man må ha et svært kor til å skape store dimensjoner av. Dette er en av de få høyttalerne med diksjon, hvor man faktisk kan følge teksten gjennom hele verket. Ikke bare når solistene synger.

Det er noe varmt og nært med diskantgjengivelsen. Kanskje er den bare mer naturlig enn på mange andre høyttalere, men jeg legger ikke merke til den før et instrument beveger seg i de sfærer. Dynamikken fra wienerfilharmonien lyder mektig og voldsom. Høyttalerne skuffer ut bass i rommet med en fart og presisjon man bare forventer av store høyttalere med konvensjonelle dynamiske basselementer. Og aldri hører jeg noe sted at Quad-ene sliter med tempoet eller transienter. De starter og stopper med total presisjon. Jeg har ikke hørt maken. Bassen i Hedonism med Skunk Anansie, kunne like gjerne kommet fra en stor subwoofer. Den satte nemlig hele sofaen i bevegelse når jeg dro på litt.

Med en presisjon jeg sjelden hører i noen høyttaler, og dypbass jeg aldri har hørt i en elektrostathøyttaler.

Klokkespillet i starten på Holly Coles Train Song kan ofte høres malplassert ut i lydbildet. Eller nesten drukne helt. Men her kunne jeg nesten ta på tonene, som var knivskarpt fokusert i lydbildet. Selv rufsete innspillinger lød fett. Jeg plukket plater som en narkoman i et apotek. Som man gjerne gjør når noe lyder ekstraordinært. Gamle Neil Young plater og Ulf Lundell skiver fikk spilletid igjen. Hardt, tøft og massivt lød det. Noe man knapt ville sagt om en Quad elektrostat for noen år siden.

Verdensklasse.

Magisk er ordet
Men alt har sine begrensninger. Plasser høyttalerne litt skjevt, og de lyder skarpt og hardt. Skru opp volumet til høyttalernes maks begrensning (50 V) eller i nærheten, og øvre mellomtone og diskant starter å flyte ut i lydbildet. Da stopper det helt. De vil aldri kunne spille like høyt som en JBL Array 1400 eller en Klipsch P39, men under denne usynlige, men akk så hørbare grensen, er det få høyttalere som kan gjøre hva Quad ESL-2905 makter.

Hvis vår Herre kunne velge
Hardere, tøffere, dypere og høyere er det alltid mulig å komme med andre høyttalere. Men den lettflytende silkeaktige og organiske lyden fra et par Quad ESL-2905, er det få som matcher. I hvert fall ikke til prisen, som får dem til å fremstå som et kupp. Nærmere musikkens innerste sjel kommer du ikke. Med gnistrende dynamisk kontrast, seriøs dypbass og ekstremt lav forvregning, stiller Quad-ene sterkt i klassen verdens beste høyttalere. Har man plass og råd, er det ikke noe å nøle med. Bedre blir det knapt til prisen.

Dette er elektrostat
Prinsippet er det samme som når du drar en hårbørste gjennom håret, når håret følger etter børsten, skyldes det statisk elektrisitet som du lader opp med hårbørstens bevegelser. Høyttalernes flortynne membran som dekker hele fronten, spiller over hele flaten og sprer lydbølgene fra overflaten vertikalt. Fra midten og til begge sider. Den nesten vektløse membranen sitter mellom to elektriske poler, som danner et elektrostatisk felt mellom seg, og setter den tynne folien i bevegelse. Her er den syltynne membranen spent opp i ”løse luften”, dermed unngår man også farginger og refleksjoner fra et kabinett.
De fleste av oss kan bare drømme om så guddommelig lyd. Ikke fordi inngangsbilletten er astronomisk høyt priset. Tvert i mot. Quad-ene er faktisk verdt hver krone, og spiller på flere områder bedre enn mange mye dyrere høyttalere. Få steder får man så krystallklar og uforvrengt lyd, kombinert med lynrask dynamikk og kirurgisk presis detaljgjengivelse. De som hører høyttalerne for første gang, mister munn og mæle. Og glemmer det aldri. Derfor måtte jeg ha et par. På midten av 80-tallet, etter å ha lekt med JBL, Advent og Cerwin Vega (ja man har vært ung en gang), søkte jeg etter noe som fikk frem mer av det jeg var sikker på forsvant på veien. Fra Ortofon pickupen på en Systemdek platespiller, hele veien til det siste leddet. Høyttalerne. Der var jeg sikker på at det var mye mer å hente. Og jeg fikk rett. To store flate esker som ankom skipsekspedisjonen og et par små, ble strippet for innhold og i løpet av en time stod et par flunkende nye Quad ESL-63 på originale stativer, og spilte guddommelig. Høyttalerne eide jeg i mange år, inntill plassproblemer tvang frem et salg, og jeg satt med et par kompakte toveishøyttalere i stedet. Jeg har angret hver dag siden. ” Å få dem til å spille på sitt aller beste, er en helvetes prosess” [caption id="attachment_22184" align="alignnone" width="460"] Ja de er slanke, men nei, de kan ikke henge på veggen.[/caption] De nye Quad ESL-2905 er enda større enn 63-modellen som ble introdusert i 1981, og mer plasskrevende. De ruver rett og slett i rommet. Ikke bare på grunn av høyden på 1 meter og 43, men 70 cm i bredden krever sin plass. Legg til at de ikke bare kan stilles opp der det er plass. Man må nesten ommøblere rommet rundt plasseringen av høyttalerne. Å få dem til å spille på sitt aller beste er en helvetes prosess med flytting av møbler, høyttalere, blomsterpotter og tepper. Men, belønningen er tifoldig. Maken til supernøytral og organisk musikkgjengivelse skal man lete lenge etter. Når alt stemmer, er det få om noen andre høyttalere som kan oppvise maken! La meg forklare, men først en kort historieleksjon: The Beginning På 1920-tallet puslet to ingeniører i teleselskapet Bell med utviklingen av høyttalere som var gode nok til å gjengi musikk. Rice og Kellogg som hadde en enorm 200 W førforsterker til disposisjon, eksperimenterte seg frem til den første elektrostatiske høyttaleren. En høyttaler på størrelse med en dør, men hvis klarhet og lave forvrengning gikk utenpå datidens skingrende hornhøyttalere. Grunnet sin enorme kompleksitet, og behovet for en kjempestor membranflate, siden membranen knapt kunne bevege seg særlig mye, tok slike høyttalere aldri av. Ikke før Peter Walkers ESL-57 ble lansert i 1957. Dette var den første kommersielt tilgjengelige elektrostathøyttaleren. Den minnet mest av alt om en sofarygg, der den sto tilbakelent på gulvet, støttet av lakkerte treføtter. De flate Quad-høyttalerne baserte sin drift på det elektrostatiske prinsippet Rice og Kellogg oppfant 34 år tidligere. I stedet for et element med en konisk format papirmembran montert i en lettmetallkurv, og med en spole med magnetfelt rundt, som vi kjenner fra de fleste høyttalere, benyttet Walker en tynn ledende plastfilm plassert mellom to elektroder i form av en metallplate på hver side. Ved hjelp av litt forskjellig spenning på elektrodene beveger den tynne membranen seg og skaper lydbølger i rommet.  Quad ESL-57 ble en suksess. Og ikke avløst før etterfølgeren ESL-63 ble lansert i 1981. Den ble umiddelbart en favoritt blant bevisste lydteknikere, musikere og ikke minst audiofile. Fraværet av fargning av lyden og den særdeles homogene oppførselen kombinert med krystallklar gjennomsiktighet, var knapt mulig å oppdrive med en vanlig høyttaler. At de ikke leverte spesielt overbevisende dypbass og hadde klare mangler i dynamikkdepartementet, opptok de færreste. ” Da, og bare da sitter det. Men herrejemini for en belønning!” Større og bedre Senere skulle nye utgaver komme i form av ESL-988 og den mye større 989. Storebror 989 hadde to ekstra paneler (4+2) som ga mye større membranflate, dypere og mer potent bass. Quad ESL-2095 er erstatteren til 989, og her er det mekaniske så vel som det elektriske forbedret. Prinsippet er det samme. En strømforsyning i sokkelen forsyner elektrodene med strøm til å sette i gang mylarmembranens bevegelser, med det ledende materialet som er lagt på den flortynne membranen. Siden én membran spiller hele frekvensområdet (28-21.000 Hz) trenger høyttalerne ikke noe delefilter i signalveien. Null tap altså. [caption id="attachment_22183" align="alignnone" width="460"] Strøm? Check! Fete høyttalerkabler? Check![/caption] Men tilbake til prosessen alle som pakker ut er par ESL-2905 må igjennom. Størrelsen alene gjør at de krever sin plass, og vil dominere de fleste rom, som ikke er riktig store. Som dipoler spiller de ikke bare over hele flaten, de spiller også bakover selv om membranen beveger seg forover. Det er nemlig ikke noe kabinett på 2905, bare en kraftig metallramme som elektrostatpanelene er montert i, og den elektrostatiske mylarmembranen spent opp i. Kabinettresonanser er lik null. Et støttestag med strammeskrue er plassert på baksiden, for å stive opp høyttalerne. Det følger med to 8 kilos jernplater, en til hver høyttaler, som skrus fast under sokkelen for å gi dem et solid fundament, og sikre at barn ikke klarer å velte dem. Justerbare føtter følger med, de må man skru en del på for å få vinklet høyttalerne til en optimal posisjon. Hvilket betinger at man flyr ustanselig mellom knestående ved høyttalerne, og sitteposisjonen i sofan. Etter et par dager frem og tlbake med vater og målebånd, fikk jeg omsider den vertikale vinkelen til å sitte perfekt. Da endte jeg med knappe 3-4 graders helning bakover, og høyttalerne moderat vinklet innover. Nesten rett opp og ned altså. Men med nøyaktig samme avstand til bakveggen, hvor jeg har molton scenestoff over veggen. Høyttalerne er nemlig kresne på materialene på veggen bak, lyden som lekker ut bak reflekteres tross alt tilbake fra bakveggen. Mitt råd er å aldri plassere dem foran et stort vindu, men sørge for noe som demper refleksjoner bak høyttalerne. Da, og bare da sitter det. Men herrejemini for en belønning! Hør disse og dø… ”Hybelkaninene gror hoggtenner” Uten et nøye oppsett, vil de aldri spille mer en godt. Med et nøye oppsett banker de på perleporten til lydhimmelen, og når det stemmer med elektronikken som forsyner høyttalerne med musikk, er man innenfor. Glem alt du har hørt om lite bass fra elektrostater. De skiller seg markert fra det aller meste av elektrostatiske høyttalere, også forgjengerne, ved at de leverer massiv dypbass. Med eksplosiv kraft som får hybelkaniner til å gro hoggtenner og bukseben til å blafre som fjøstak i en høststorm. Høyttalerne er ikke vanskelige å drive. De fungerte utmerket med Quads nye Elite Stereo effektforsterker på 90 W. Men de er kresne. Overgangen til McIntosh MC452 på 450 W, ga et mye fyldigere og mer organisk lydbilde. Da fikk klangen fra dobrogitaren til Jerry Douglas vinger. Der jeg før hadde hørt bare knivskarp definisjon, fikk jeg nå klangen fra hele instrumentet ut av høyttalerne. I tillegg. Dynamikken fra gitartonene eksploderte i rommet, kompleksiteten i klangen fra en dobro kom mye bedre fram i lydbildet. Og de mye tydeligere vokalharmoniene i mellomtonen forsterket livefølelsen betraktelig med den store McIntosh-forsterkeren. I selskap med Keith Jarrett Still Live på LP, koste jeg meg enormt. Den svale uanstrengtheten fra grammofonlyden gikk nesten opp i en høyere enhet med Quad-ene. Her var en letthet i musikken, som sammen med fortreffelig fornemmelse av akustikk gjorde fremførelsen av When I Fall In Love til en nydelig opplevelse. Klangen fra klaveret lød som om den kom fra en scene lengre unna, og ikke så tett på som på CD-utgaven. Høyttalernes nærmest totale gjennomsiktighet ga konsertopptaket nesten mer dybde i LP- enn CD-versjon. Høyttalerne lar deg høre mye mer av nyanser og slipper frem flere klangfarger enn man tror er mulig. Jeg plukket ut Mozarts Requiem med Cecilia Bartoli og Sir Georg Solti (Decca), og det ga meg en sublim opplevelse av sorg, frykt og gåsehud over hele kroppen. Innspillingen er gjort live, og man hører dypt inn i lydbildet, som renner over av klanger og harmonier man må ha et svært kor til å skape store dimensjoner av. Dette er en av de få høyttalerne med diksjon, hvor man faktisk kan følge teksten gjennom hele verket. Ikke bare når solistene synger. Det er noe varmt og nært med diskantgjengivelsen. Kanskje er den bare mer naturlig enn på mange andre høyttalere, men jeg legger ikke merke til den før et instrument beveger seg i de sfærer. Dynamikken fra wienerfilharmonien lyder mektig og voldsom. Høyttalerne skuffer ut bass i rommet med en fart og presisjon man bare forventer av store høyttalere med konvensjonelle dynamiske basselementer. Og aldri hører jeg noe sted at Quad-ene sliter med tempoet eller transienter. De starter og stopper med total presisjon. Jeg har ikke hørt maken. Bassen i Hedonism med Skunk Anansie, kunne like gjerne kommet fra en stor subwoofer. Den satte nemlig hele sofaen i bevegelse når jeg dro på litt. Med en presisjon jeg sjelden hører i noen høyttaler, og dypbass jeg aldri har hørt i en elektrostathøyttaler. Klokkespillet i starten på Holly Coles Train Song kan ofte høres malplassert ut i lydbildet. Eller nesten drukne helt. Men her kunne jeg nesten ta på tonene, som var knivskarpt fokusert i lydbildet. Selv rufsete innspillinger lød fett. Jeg plukket plater som en narkoman i et apotek. Som man gjerne gjør når noe lyder ekstraordinært. Gamle Neil Young plater og Ulf Lundell skiver fikk spilletid igjen. Hardt, tøft og massivt lød det. Noe man knapt ville sagt om en Quad elektrostat for noen år siden. [caption id="attachment_22181" align="alignnone" width="460"] Verdensklasse.[/caption] Magisk er ordet Men alt har sine begrensninger. Plasser høyttalerne litt skjevt, og de lyder skarpt og hardt. Skru opp volumet til høyttalernes maks begrensning (50 V) eller i nærheten, og øvre mellomtone og diskant starter å flyte ut i lydbildet. Da stopper det helt. De vil aldri kunne spille like høyt som en JBL Array 1400 eller en Klipsch P39, men under denne usynlige, men akk så hørbare grensen, er det få høyttalere som kan gjøre hva Quad ESL-2905 makter. Hvis vår Herre kunne velge Hardere, tøffere, dypere og høyere er det alltid mulig å komme med andre høyttalere. Men den lettflytende silkeaktige og organiske lyden fra et par Quad ESL-2905, er det få som matcher. I hvert fall ikke til prisen, som får dem til å fremstå som et kupp. Nærmere musikkens innerste sjel kommer du ikke. Med gnistrende dynamisk kontrast, seriøs dypbass og ekstremt lav forvregning, stiller Quad-ene sterkt i klassen verdens beste høyttalere. Har man plass og råd, er det ikke noe å nøle med. Bedre blir det knapt til prisen.
Dette er elektrostat Prinsippet er det samme som når du drar en hårbørste gjennom håret, når håret følger etter børsten, skyldes det statisk elektrisitet som du lader opp med hårbørstens bevegelser. Høyttalernes flortynne membran som dekker hele fronten, spiller over hele flaten og sprer lydbølgene fra overflaten vertikalt. Fra midten og til begge sider. Den nesten vektløse membranen sitter mellom to elektriske poler, som danner et elektrostatisk felt mellom seg, og setter den tynne folien i bevegelse. Her er den syltynne membranen spent opp i ”løse luften”, dermed unngår man også farginger og refleksjoner fra et kabinett.
Vi tester over 450 produkter i året, les denne testen og få full tilgang til Lyd & Bilde
Allerede abonnent? Logg inn
Prøveabonnement
0,-
Fri tilgang til lydogbilde.no
Bronseabonnement
425,-pr/halvår
1/2 år (6 utgaver) Digitalutgaven Fri tilgang til lydogbilde.no
Sølvabonnement
749,-pr/år
Mest populær
1 år (11 utgaver) Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Gullabonnement
1149,-pr/år
1 år (11 utgaver) Ny digital film hver måned Velkomstgave Fri tilgang til lydogbilde.no Digitalutgaven
Abonnementet fornyes automatisk til ordinær pris: Måned kr 49,-
Med et abonnement på Lyd & Bilde får du:
Fri tilgang til lydogbilde.no Betydelig rabatt Velg selv lengden på ditt abonnement, med eller uten SF Anytime Flott velkomstgave på årsabonnement
Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer oppdaterte priser, prisvarsling og produktinformasjon.
  • Elektrostathøyttaler
  • Elektrostatisk membran
  • 86 dB følsomhet
  • 8 Ohms motstand
  • 28 - 21.000 Hz frekvensområde
  • 143 x 69,5 x 38,5 cm
Pris: 69995,-

Har du noe å tilføye?

Velkommen til Lyd & Bildes diskusjonsforum. Vi vil gjerne vite hva du mener. Hold deg til temaet og vær saklig, så slipper vi å slette eller moderere innlegg. Andre spørsmål eller synspunkter rettes til redaksjon@lydogbilde.no.
anmeldelse
Bohemian Rhapsody

Imponerende one man show!

Rami Malik stjeler hver eneste scene i en ganske så ordinær musikkbiografi.

test
Canon EOS RP

Røverkjøp fra Canon

Canon EOS RP er ikke uten kompromisser, men er aggressivt priset og meget tilfredsstillende å bruke.

Alt om Samsungs 2019 QLED TV-er

Samsungs kommende 2019-modeller får et markant løft i bildekvalitet, og denne gangen gjelder det ikke bare toppmodellene.

Samsung QE65Q900R

8K mot 4K TV: Teknisk knockout

Er Samsungs minste og billigste 8K-skjerm bedre enn en alminnelig god 4K TV? Vi tester!

gruppetest
5 trådløse støyreduserende hodetelefoner

Stille og fredelig på flyet

Støyreduserende hodetelefoner motvirker tretthet og skåner hørselen på lange flyturer.

Favorittkameraet vårt blir bedre

Leica Q2 er kanskje det perfekte reisekameraet

Sonos One får ny innmat

Brukeropplevelsen på Sonos One Gen 2 er den samme som før. Så hva er egentlig nytt og annerledes?

anmeldelse
Bad Times at The El Royale

Mørkets hotell

Stilig konsept-film med A-lag av skuespillere, som ikke helt innfrir.

test
Acer Swift 5 SF515-51T-58UX

Acer på slankekur

Acer Swift 5 er den letteste ultrabærbare i sin kategori. Men derfor er den likevel ingen lettvekter!

test
Audiovector QR5

Den mest komplette ­høyttaleren

Audiovector QR5 leverer rytmene uten å nøle, gir musikken luft – og slår nesten beina under sine egne toppmodeller.

anmeldelse
Triple Frontier

Greed is good…

Tidligere amerikanske elitesoldater bestemmer seg for å rane søramerikansk narkobaron. Det går definitivt ikke helt etter planen.

test
ikko OH1

Biller i ørene

Kinesiske ikko debuterer med høye ambisjoner til hverdagspris.

test
RME ADI-2 DAC

Den beste lyden vi har hørt

Du finner knapt noen bedre DAC til prisen, enn RME ADI-2 DAC.

Norgespremiere på superhøyttalere

Om du ikke har hørt om Kii Audio, så får du pokker meg ta turen ut til en av butikkene hvor høyttalerne Three BXT står i demo.

anmeldelse
A star is Born

Kjemien slår gnister

Cooper og Gaga synger seg inn i filmhistorien med en medrivende remake av motgang-gjør-sterk klassikeren.

test
IKEA Trådfri kontrollsett

Slå av og på

Gjør dum elektronikk litt smartere. Spesielt sammen med Trådfri Gateway.

test
IKEA Trådfri Gateway

IKEAs port til det smarte hjem

Vil man ha mest mulig ut av sine Trådfri smarte hjem-produkter, kommer man ikke utenom Trådfri Gateway.

test
IKEA Trådfri dimmesett

Smart pære for nybegynnere

IKEA Trådfri dimmesett er lett å komme i gang med. Men er ikke spesielt smart på egenhånd.

Lyssterk Leica 35mm

Her er den første vidvinkelen til Leica SL fullformatkameraer

MWC 2019: Nye PC’er fra Lenovo

MWC er ikke bare en mobilmesse. Lenovo hadde også pc'er til både jobb og fritid.