: Piega Classic 80.2

Musikalsk bassmonster

Piegas største høyttaler i Classic-serien masserer hele kroppen, mens den serverer musikken på luftigste vis.
Lyd & Bilde mener
Høyttalerne har en vanvittig oppløsning og hurtighet i overtonene, som serverer musikken med luft i bøttevis! Legg til en hardtslående monsterbass som bare store høyttalere kan, og gliset er vanskelig å tørke av seg.
Det finnes mer homogene høyttalere. Bassen oppleves noe farget, med en «partypukkel» som ikke alle vil sette like stor pris på.
Spesifikasjoner
  • Type: 3-veis bassrefleks
  • Diskant/mellomtone: Koaksial båndmembran (C1)
  • Bass: 2 x 26 cm
  • Frekvensområde: 22 Hz - 50 kHz
  • Følsomhet: 93 dB (1W/1m)
  • Impedans: 4 Ohm
  • Utførelse: Høyglans svart, hvit eller Makassaribenholt
  • Mål: 142 x 39 x 51 cm (H x B x D)
  • Vekt: 72 kg
Annonse
Annonse
forfatter

Når musikken skal gjengis med høyeste troverdighet, med finkornet oppløsning og knivskarpt fokus, så blir det fort dyrt. Og krever du i tillegg at høyttalerne skal gripe storslegga, ta tak i bassregisteret og sparke det inn i brystkassa di, så krever det ikke bare penger – men også gulvplass. Høyttalerne må nemlig være digre. Piega Classic 80.2 er et slikt høyttalerpar, laget for å både briljere og terrorisere på én gang.

 

Koaksial med bånd

Det er min påstand at musikk er tid mye mer enn det er frekvens. Hvis toner ikke treffer når de skal, ødelegger det hele lydbildet. Derfor har Piegas dyreste høyttalere koaksialelementer, hvor diskantelementet sitter i midten av mellomtonen. Dette gir en mest mulig faseriktig og sømløs overgang de to imellom, samtidig som de to spiller på samme akse i alle retninger. Med det resultat at stereoperspektivet blir best mulig, selv når man ikke sitter midt imellom høyttalerne når man lytter. Og der hvor andre produsenter benytter domer og konkave membraner til sine koaksialelementer, bruker Piega bånd til begge deler. Kraftige neodymmagneter brukes til å sette en 20 mikrometer tynn aluminiumfolie i sving. Fordelene med båndmembraner er at de reagerer raskere enn domer og tradisjonelle membraner, og har dessuten en bredere spredning. Og der man kan risikere en ujevn faseovergang mellom en tradisjonell mellomtonemembran og en bånddiskant, har man løst dette ved å bruke bånd til begge deler.

 

Trekabinetter

Mens Piega er best kjent for sine dyre høyttalere i aluminium, er Classic-serien montert i trekabinetter. Dette for å gjøre ekte high-end-lyd tilgjengelig til en langt hyggeligere pris. Skulle 80.2 hatt samme type aluminiumskabinetter som i den dyrere Coax-serien, ville prisen trolig blitt doblet. For eksempel har MasterOne i flaggskipserien nøyaktig det samme koaksialelementet til mellomtone og diskant, og til tross for en mindre membranflate på basselementene (2 x 22 cm) er prisen på den over 300.000 kroner! Plutselig virker ikke 119.000 så galt likevel.

 

Den store bukken bruse

I oktoberutgaven i 2015 testet jeg den noe mindre modellen Classic 60.2. Med en heftig og tordnende bass kombinert med en presisjon i tonene som bare sveitserne kan, var de det råeste jeg hadde hørt til under 100.000 kroner. Jeg gikk så langt som å påstå at de på enkelte områder er bedre enn andre høyttalere til dobbel pris. Du kan tro jeg er spent på hva storebror kan!

20 kilo tyngre og 10 cm høyere enn den allerede store lillebroren er 80.2 virkelig en monstrøs høyttaler. Den har to 26 cm basselementer hvor 60.2 nøyer seg med 22 cm. For å få til en jevn overgang mellom bass og mellomtone, er også båndmembranen på mellomtoneelementet større på 80.2. På papiret går høyttaleren 2 Hz dypere i bassregisteret enn lillebror, men viktigere er det at den har mer energi og flytter mer luft i hele bassområdet. Det gjør den egnet til større rom enn lillebroren.

Høyttalerne er tilgjengelig i lekkert Makassaribenholt, for et tillegg i prisen. Foto: Piega (Foto: Produsenten)
Høyttalerne er tilgjengelig i lekkert Makassaribenholt, for et tillegg i prisen. Foto: Piega (Foto: Produsenten)

Kabinettet

For at det gigantiske kabinettet skal resonere og farge lyden minst mulig, har det buet bakende, og topplaten skråner bratt oppover. Dette for å hindre parallelle flater på innsiden av kabinettet, som vil ødelegge for dynamikk og opplevelsen av hurtighet. Det er ikke overdempet på noen måte, banker man knoken i siden kjenner man at det gir etter og avgir en litt dump lyd. Dette betyr ikke nødvendigvis noe for lydkvaliteten, men trekker noe ned inntrykket av byggekvalitet. Til sammenligning har for eksempel Bowers & Wilkins 803 D3, som vi testet i januarutgaven, et mye stivere kabinett, som gjør vondt i knoken å banke på.

Vårt testrom er på rundt 35 kvadratmeter. Jeg spurte importøren om dette ville bli et problem for de store høyttalerne, men ble forsikret om at det skulle gå veldig fint. Så da var det bare å få dem inn, og plassere dem der lillebror 60.2 låt best. Som for ordens skyld er ca. 110 cm til hver sidevegg målt fra midten av diskantelementet, og med frontplaten ca. 170 cm til bakveggen. Dette varierer fra rom til rom, men vit på forhånd at disse høyttalerne trenger pusterom. Disse høyttalerne gir best stereoperspektiv vinklet direkte inn mot lytteposisjonen.

 

Enorm lyd

Høyttalerne kobles til vårt trofaste high-end forsterkersett bestående av Hegel P30 og to H30 effektforsterkere, hver på 1.100 kraftige watt i 8 ohm, og enda mer i 4 ohm. I front står Auralic Aries Mini, tilkoblet Hegel HD25 digitalkonverter. 220.000 kroner i ren elektronikk der, altså.

Først litt søte toner, nemlig forspillet til Johan Sebastian Bachs Cello-suite nr. 1 i G-dur, fremført av Von Rosenthal de la Vegaz. Celloen fremstår med meget stor kropp, her er rikelig med undertoner fra kassa. Samtidig skinner høyttalerne på samme måte som lillebrødrene, ved å servere overtonene på briljant og superluftig vis. Lydbildet er meget distinkt i toppen, hvor man hører buen gnisser deilig mot strengene.

Det jeg lurer litt på, er om ikke celloen er i overkant bøs. Det minner litt om da jeg hørte den finske metalkvartetten Apocalyptica på Roskilde i 2001, der celloene trøkka ut fra PA-anlegget så det skalv i buksene. Dødstøft, men er det helt troverdig?

Videre med nyinnspillingen av Joni Mitchells Both Sides Now fra 2000. Et stort strykeorkester brer seg ut i rommet, Joni Mitchell står i midten av det hele og skinner av hele sin stemmeprakt. Røsten har blitt mørkere og fått flere årringer siden originalversjonen fra 1967, og ethvert sår på sjelen blottlegges av folk-veteranen, som her gjør en storslagen jazzversjon. Det er rørende vakkert, og bedrøvelig melankolsk.

 

Om holografi

I det øvre registeret får Piega-høyttalerne frem det hele. Uforvrengt og luftig. Og med en evne til å fylle rommet med lyd uten å anstrenge seg. Når det gjelder å plassere det individuelle instrumentet i et tredimensjonalt rom, synes jeg likevel at lillebror 60.2 gjør det bedre, antakelig fordi frontplate har mindre flate til å skape diffraksjoner idet de høye frekvensene beveger seg bortover platen. Tar man nevnte Bowers & Wilkins 803 D3, har den en markant bedre holografi, som gjør at instrumentene henger bedre i luften.

Det er også noe i bassregisteret, som ikke er så luftig som jeg ønsker det. Der hvor jeg foretrakk den underholdende bassresponsen fra lillebror 60.2 foran den i overkant sterile Bowers & Wilkins 803 D3, synes jeg 80.2 blir litt for mye av det gode. Monstrøse bassinstrumenter som ikke blander seg like godt inn med resten.

 

Plassering og pigger

Hvilket bringer meg til et av ankepunktene med Piega-høyttalerne, nemlig mangel på pigger (spikes). I stedet sitter skiver av aluminium, som ikke fungerer bra med vårt vegg-vil-vegg-teppe. Man trenger pigger som går gjennom teppet og får kontakt med betongen under.

Deretter finner jeg det nødvendig å flytte sofaen litt frem fra der den pleier å stå. Man kommer litt vel nærme høyttalerne, men ved å komme lenger unna veggen bak, blir bassresponsen både strammere og mer luftig.

Classic 80.2 er gigantisk, men et friskt pust. Foto: Piega. (Foto: Produsenten)
Classic 80.2 er gigantisk, men et friskt pust. Foto: Piega. (Foto: Produsenten)

Elektroniske rytmer

Med bassen strammet opp er det på tide å slippe udyret løs. Matoma-remixen av Astrid S’ 2AM er heftig, og med Piega høyttalerne smeller det hardt i brystkassa der Hegel-forsterkeren står på «klokka elleve» og pumper løs. Jeg har sjeldent hatt det så moro med high-end-høyttalere! Nesten som en partyhøyttaler med englevinger. Det blir aldri hardt og forvrengt, stemmen til Astrid er luftig og oppløst, mens musikken dunker løs.

 

Høyoppløst

Likevel er kanskje bassen i drøyeste laget. Ta Jan Gunnar Hoffs tolkning av Stille stille kommer vi fra Jul i Blåfjell, med Unni Wilhelmsens stemme som stråler ut fra jazzensemblet, med et meget finmasket lydbilde. Stemmen til Unni er det ingenting å si på, der den virkelig skinner. Ei heller cymbaler, piano eller trompet. Det er basstromma og kontrabassen som låter i overkant saftig. Det gjør at lydbildet ikke oppleves like homogent som med mer pinlig nøyaktige saker, som B&W 803 D3 og dessuten Focal Sopra No2.

Hør på den fantastiske Done Wrong av Ani DiFranco, hvor klimpringen fra gitaren skingrer deilig, mens den skjøre stemmen til Ani låter som om hun står i rommet og blotter sjelen. Igjen er bassen litt bøs, det er akkurat litt for mye for min del. Der hvor 60.2 balanserer på en knivsegg hvor bassen er akkurat behersket nok til å ikke bli for mye av det gode, så tråkker den største modellen akkurat over streken. Har du et stort rom, over 40 kvadratmeter, så vil det nok fungere bedre.

 

Konklusjon

De gigantiske Piega 80.2 er et friskt pust i high-end-jungelen. Med to store basselementer i hver høyttaler dundrer de løs som om de skulle vært rendyrkede partyhøyttalere, men åpner samtidig opp lydbildet og avslører instrumentene med alle sine detaljer intakt. Som bare ekte high-end-formidlere kan.

Høyttalerne tåler virkelig juling, og man har lyst til å spille høyt nesten hele tiden. De er lettdrevne, men maksimal kontroll får du bare med en kraftig forsterker.

Det er et par ankepunkter, for det første at bassen er noe overdreven. Den trenger et stort rom og krever at man jobber med plassering for å sitte, og selv da kan den ta litt mye fokus. Det andre er at den store frontplaten gir diffraksjoner så lydbildet ikke blir fullt så holografisk som vi ønsker. I vårt rom fungerer lillebror 60.2 derfor bedre.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
for å lese videre.

NYHET - nå kan du betale med Vipps!

Prøv Lyd & Bilde i 30 dager for 29 kr

Få full tilgang til alle +artikler, Nordens største testarkiv, guider, anmeldelser og ukentlig nyhetsbrev. Se flere muligheter her
Har du dette produktet?
Gi din karakter.

0 / 5. Antall stemmer 0

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

forfatter

Geir Gråbein Nordby

(f. 1978): Journalist. Gråbein har aldri hatt noen heltidsjobb før Lyd & Bilde. Her har han til gjengjeld vært nesten halvparten av sitt liv, helt siden han i 2001 sendte jobbsøknaden til feil adresse (han ville opprinnelig til et innspillingsstudio ved samme navn). Gråbeins ekspertise er hovedsakelig innenfor hi-fi, hodetelefoner og hjemmekino, men det hender han glimter til med andre kvaliteter.
Annonse
Annonse

Les også

4K laserprojektorer har til nå vært fryktelig dyre, men det akter LG å gjøre noe med.
Laser gir kraftig lys i opptil 150 tommers størrelse
I Steens hjemmekino er det plass til alle byens innbyggere!
Ny oppdatering lar deg koble til to subwoofere i et Sonos hjemmekinoanlegg.

Aktuelle tilbud

Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
Audezes gaming-headset nyter godt av planar-teknologien fra selskapets luksushodetelefoner.
Geneva er tilbake med en gnistrende stereohøyttaler i et stilrent retrokabinett.
Volvos første elbil har alt som skal til for å bli en storselger, men det er to ting man skal huske på.
Fujifilm X-T200 er et perfekt startkamera for nysgjerrige fotografspirer.
Asus ZenBook Flip S UX371 er blant de beste hybride bærbare som kan kjøpes for penger akkurat nå. Spesielt skjermen er helt fantastisk.
Sony-zoomen koster en del, men den tekniske ytelsen gjør det mulig å forsvare prisen.
Så velutstyrt, og så riktig. Primare I35 Prisma snakker sannheten, med stram lyd og flott klang. Så spiller den hva det skal være av filer og tjenester.
Unik bærbar til kreative profesjonelle med begrenset budsjett. Skjermen er smart, men prisen er stiv.
Sony har krympet sitt beste allroundkamera, det har både positive og negative sider.
JBL 4349 er ikke som andre høyttalere. De er mye, mye fetere!
Ledvance har meldt seg på i kampen om å levere smart lys til det smarte hjem. Det er enkelt – og ikke særlig dyrt.
Philips har forent sin fargesprakende OLED-TV med en potent lydplanke fra Bowers & Wilkins. Resultatet er en skikkelig drømme-TV!