TEST: Linn 360

Litt over to år etter at vi hørte Linn 360 første gang, er endelig testen her. Og for en høyttalere dette er! 

Det har visstnok tatt dem lang tid å utvikle 360, som er Linns desiderte flaggskip – og som kan leveres i to varianter: Semi-aktiv med innebygget forsterker til bassen, og full aktiv med Linns Eksakt-moduler til alle elementene.

Uansett hvilken utgave man velger, får man et par av de beste høyttalerne vi har testet.

Det er sjelden vi hører en høyttaler som går så dypt i bassen, som er så kontrollert, presist fokusert, og samtidig åpen og gjennomsiktig herfra til evigheten.

360 er en teknisk tour de force for Linn, som har øst all sin kunnskap inn i en av de mest avanserte høyttalerkonstruksjonene vil har sett. De fem høyttalerelementene er ikke tilfeldig valgt. 

Det er heller ikke formen, eller designdetaljene. Linn-ister vil gjenkjenne formen på frontplaten i aluminium som mellomtone- og diskantelementet sitter montert på. Konsentriske ringer minner om rillene på en LP. Den 19mm store Beryllium-kalotten til diskanten, har en beskyttelse formet som den samme Linn-logoen vi kjenner fra platespilleren Sondek LP12.

De 70 kilo tunge høyttalernes kabinettform er selvsagt formet for å unngå stående bølger på innsiden, som lett kan oppstå, blant annet fordi to 22 cm basselementer fra SEAS i Norge, leverer lavfrekvent energi helt ned til 20 Hz. Dypere enn mange subwoofere makter.

De to basselementene med aluminiumsmembraner, i den semi-aktive utgaven av 360 har sin egen Power DAC forsterker på innsiden, og så kobler man bare på en effektforsterker etter eget ønske til de andre elementene.

Som består av et mindre basselement på 19 cm med en aluminium/magnesiummembran, og en 64 mm mellomtone i et tynt karbonfiberstoff, med den nevnte Beryllium-diskanten i midten. 

Power DAC

På utgaven vi tester, den passive med aktiv bass (PWAB), fungerer det slik at Linns Power DAC krets får signalet fra tilkoblede høyttalerkabler – signalkabler brukes kun på den fullaktive utgaven. 

Det analoge signalet passerer et ledd med digital signalbehandling, som tidskorrigerer øvre bass, mellomtone, og diskantelementet med det Linn kaller Adaptive Bias Control. De to basselementenes Eksakt forsterkermodul avlaster en ekstern effektforsterker, som bare driver øvre bass, mellomtone, og diskantelementet. 

Så denne semi-aktive løsningen er langt mer avansert enn vi vanligvis ser. Det vanligste er nemlig en aktiv forsterkermodul til bassen, og ikke noe mer. 

Klimax DSM

For at alt dette skal fungere, må høyttalerne kobles til en Klimax DSM, som fungerer som en vanlig forforsterker i anlegget. Med ett ikke uvesentlig unntak.

I en DSM får man nemlig Linns Space Optimisation+. Som er en avansert form for romkorreksjon, som baserer korrigeringen på hvordan rommet ser ut. Siden jeg allerede hadde en Linn-konto med ferdige konfigurasjoner liggende inne, kunne jeg bare velge en av de ferdige konfigurasjonene. Som baserer seg på data om rommets høyde, bredde, overflater, vinduer og plasseringen av dører.

Hvis den valgte profilen ikke passet for et par 360 i mitt rom – for eksempel hvis jeg fikk alt for mye bass, var det fritt fram for å korrigere nødvendige data, og da sendes det korrigerte signalet tilbake til høyttalerne.

Man kan ha flere profiler liggende. Med ulike data for romkorreksjon, tilpasset egen smak eller lyttesituasjon, som man kan velge fra appen når det passer.

Mektig dynamikk og ekstrem oppløsning 

Man kan ikke bare velge mellom to utgaver av 360, man kan også velge mellom flere farger. Sort, hvitt og en grå nyanse kalt Triton, er blant dem. Det finnes en serie farger kalt The Glasgow Collection. Her er fargene hentet fra Glasgow og områdets fargepalett, og min favoritt – Single Malt – i en dyp amber fargeglød (med sort, ikke sølvgrå, kantringer).

Første gang jeg hørt et par 360 – på high-end messen i München i 2023, fikk jeg nesten en sensorisk overbelastning. For det første så høyttalerne langt lekrere ut i virkeligheten. 

Dernest fikk jeg ikke koblet Linns historie med høyttalere til det jeg opplevde i rommet. For her stod et par høyttalere, som spilte helt annerledes enn jeg var vant til fra Linn-høyttalere. Som for eksempel forgjengeren Klimax 350.

En LP12 snurret på en vinylplate, og en DSM var koblet til nettverket for strømming. 

Lyden i rommet var fylt av en klarhet som antydet et fullstendig fravær av forvrengning. Oppløsningen i lydbildet var eksepsjonelt høy, og bassen gikk kjellerdypt.

To år etterpå, i mitt eget lytterom, fikk jeg en slags déjà vu. Dette hadde jeg saktens hørt før. Det var like deilig denne gangen.

Med Space Optimisation+ tilpasset høyttalernes plassering i rommet, og høyttalerne vinklet litt til sidene, fikk jeg det største lydbildet jeg har hatt i lytterommet. Med den klart dypeste bassen også. Jeg opplevde også en annen ting. Bakveggen som var én meter unna, syntes å forsvinne. På 2Ls krystallklare opptak med Trondheim Solistene, eller Jan Gunnar Hoff ensemble for den del, ble lydbildet mye dypere enn jeg er vant til.

Høyttalernes rekkevidde i bassen ga meg enda mer informasjon fra lavere oktaver, og klaverklangen fikk en helt oktav ekstra virket det som.

Kontrabass og slagverk på trioinnspillinger som Keith Jarretts Up For It, eller Bill Evans live på Kongsberg jazzfestival i 1970 – fra to ulike tiår – fremstod med en 3D-aktig realisme, hvor følelsen av å høre musikken live, var skremmende nær.

360-høyttalerne er mye mer enn bare teknisk perfeksjon. De formidler musikk uten å stå i veien med en egen klang som blander seg med musikken. De legger hverken mer varme eller et kjøligere drag over lydbildet. 

I den ene enden av lytterommet befinner hjemmekontoret seg. Praktisk, selvsagt, men der er ofte lydbildet annerledes enn nærmere høyttalerne, naturlig nok. Men til en forandring opplevde jeg at det var mulig å bevege seg rundt i rommet, og så gar sitte offset plassert foran høyttalerne, uten at lydbildet endret seg radikalt. 

Pat Methenys album Side Eye NYC, lød praktfullt fra kontorstolen, men fokuset ble selvsagt bedre i sofaen foran høyttalerne. 

Man skal være litt forsiktig med lydvolumet. Det blir fort for mye bass med fire 22 cm basselementer som går til 20 Hz eller deromkring, og det er fort gjort å spille litt for høyt. Det siste merker man ikke så mye til, før man åpner munnen og skal si noe til sidemannen, og så hører man ikke sin egen stemme.

360-høyttalernes dynamiske kontrast, og evne til å spille høyt uten sjenerende viderverdigheter, blir fort en vane som er vanskelig å kvitte seg med. Konsertvolum er altså noe disse høyttalerne oppnår med letthet, bare uten den lite kledelige forvrengningen. 

En ting jeg bet meg merke i, var høyttalernes uanstrengte gjengivelse av slagverk-soloer. Det spilte ingen rolle om det var Steve Gadd, Jack DeJohnette, eller Paul Motian, klarheten kombinert med et følbart trøkk som man fysisk kjenner på kroppen, er noe av det mest virkelighetsnære jeg har opplevd fra en høyttaler. Og det vet jeg, fordi det har stått et slagverk i huset i mange år.

Konklusjon

Linn 360 rykker rett inn på min personlige toppliste, ikke bare over high-end høyttalere, men over high-end produkter i alminnelighet. De koster skjorta, en nyre og din førstefødte, men få andre høyttalere leverer så mye upretensiøs spilleglede. Det er ingen svulstigheter eller noe pretensiøst hverken i Linns nøkterne kommunikasjon om 360-høyttalerne, eller i selve høyttalernes måte å formidle musikk på. Tenk deg et par semi- eller aktive 360 med en Klimax DSM, kanskje koblet til en LP12, og man har et – dyrt – men ukomplisert anlegg for evigheten.