TEST: Dynaudio Contour 20 Black Edition

Man skal være ytterst forsiktig med å ta for store ord i bruk, det gjelder også når man tester høyttalere, men her har vi ikke noe valg. Fordi Dynaudios Black Edition av Contour 20, er en enestående velspillende og gjennomført høyttaler. Og den klart beste kompakthøyttaleren i sin klasse. Med god margin.

Her skal du få vite hvorfor.

Det vanlige er å ta for seg enkeltelementer når man skal oppgradere en høyttaler. Det kan være modifisert element, et oppgradert, eller begge deler. Gjerne fulgt av en kosmetisk endring som gjør at den nye utgaven skiller seg fra originalen. Om enn bare bittelitt.

Slik kunne det også vært med Contour 20 Black Edition. Men hos Dynaudio har man tenkt annerledes. Joda, kabinettet med den freste aluminiumsplater foran, kjenner vi fra originalen. Bortsett fra at kabinettet utelukkende leveres i flere lag med dyp sort lakk. Og pusset glatt til perfeksjon, er alt som betyr noe, nytt, sammenlignet med originalen.

Da vi testet den første utgaven av Contour 20, ble vi så begeistret at vi beholdt høyttaleren i flere måneder. De ble hyppig brukt som referanse for kompakthøyttalere på den tiden. Det skyldtes et uvanlig åpent og balansert lydbilde, som hellet mot det nøytrale uten å låte som en studiomonitor. De lød mer naturlig enn mye annet vi testet på den tiden, og da vi pakket dem ned og returnerte dem til fabrikken, tok det lang tid før vi fant et par kompakte høyttalere som var gode nok til å erstatte Contour 20.

Men etter testen av Black Edition, er vi tilbøyelige til å nekte å returnere høyttalerne til Dynaudio. De må gjerne ringe, fakse, eller sende telegram. Ja de må så gar få lov til å banke på døren, vi kommer trolig ikke til å svare eller åpne. For så gode er disse høyttalere, at har du først hørt dem, vil du ikke gi slipp på dem.

Deler fra øverste hylle

Bak den skinnende sorte lakken skjuler det seg fire grunnleggende endringer som alle betyr mye for hvordan høyttalerne lyder, og hvordan de skiller seg fra originalen.

Disse er faktisk de eneste høyttalerne i Contour-serien, foruten Contour Legacy, som leveres med Dynaudios aller beste diskantelement. Nemlig Esotar 3, med en 28 mm silkedome med Hexis på baksiden. Som er en slags indre diffusor, som demper resonanser og retter ut frekvensresponsen i diskanten. Esotar 3 er en av de fineste diskantene vi vet om. Den har normalt vært forbeholdt flaggskipene i Confidence-serien, så det er derfor litt oppsiktsvekkende at enda en høyttaler i Contour-serien får en diskant fra øverste hylle.

Inn med neodymium

Basselementet er en ny variant av det 18 centimeter store NeoTec-elementet -18W55, med MSP-membranen vi kjenner fra Dynaudios bass- og mellomtoneelementer fra langt tilbake. Dynaudio ønsket å øke følsomheten i bassen, og ville montere en kraftigere magnet på baksiden av elementet for å få det til. Men de fant ut at den ville ta for stor plass, og det ville kompromisse mer på høyttalerens bassrespons enn de ønsket. Så de måtte finne en annen løsning. Valget falt på en neodymium-magnet, fordi den kan lages mindre, og levere den samme kraften som en stor ferrittmagnet. 

Andre detaljer som en lengre svingspole i glassfiber, en slankere profil og en avrundet kurv, skal forbedre både presisjonen, dynamikken og følsomheten til elementet, ifølge Dynaudio. 

Men da risikerer man å skape et annet problem.

Ny bassport og nytt delefilter

Med den økte responsen i bassen, øker faren for støy fra bassporten. Dynaudio ville unngå at luftgjennomstrømning i porten var hørbar, og valgte et nytt bassrefleksrør med større diameter, og buede åpninger i begge endene. Slik oppnådde Dynaudio, ifølge dem selv, mer presis og kraftigere bass fra bassporten, med færre artefakter som en velkommen bonus.

Med det som i praksis er helt nye elementer, måtte delefilteret også oppgraderes. Men Dynaudio valgte i stedet å lage et nytt delefilter fra grunnen av. De valgte et andre-ordens filter som deler relativt høyt, på 3600 Hz. Hvor delingen mellom elementene overlapper hverandre i såpass stor grad, at man unngår en hørbar dip i området rundt delefrekvensen. 

Delefilteret har ingen fase- eller impedanskorreksjon overhodet, heller ingen eq-korreksjoner, men det har kostbare motstander og kondensatorer fra Mundorf i Tyskland. Det hele er sydd sammen med internkabler fra Van Den Hul.

Moderat følsomhet

De dyp sorte høyttalerne som har en systemimpedans på 4 Ohm, har en følsomhet på moderate 86 dB, og i likhet med de fleste Dynaudio-høyttalerne vi har testet, trives også Black Edition aller best når den er koblet til en forsterker som har krefter nok til å tøyle villskapen som bor i disse høyttalerne.

Lytting

Det fungerte utmerket med Hegels briljante H190V. Som har mer enn nok krefter til å både styre de sorte høyttalerne, og gi dem den pondusen de fortjener. En Yamaha A-S3200, eller Musical Fidelity Nu-Vista 800.2, er også en glimrende match for høyttalerne, som matcher forsterkerne til perfeksjon.

Jeg begynte med Hegel-forsterkeren, og det første som slo meg da jeg trykket play, var hvor utrolig åpne og fokuserte de var. Noe som i og for seg ikke er en uvanlig opplevelse med en Dynaudio-høyttaler, men disse var utvilsomt mer gjennomsiktige, og så hadde de et fortrinn kontra originalen, som kanskje er det mest særegne med Black Edition. De leverer en uvanlig potent og dyp bass til å være relativt kompakte. Jeg skal ikke overdrive ved å si at disse trenger man ikke subwoofer til – for det vil rett og slett ikke vært sant – men de leverer helt klart dypere bass med mer makt og dynamikk, enn et par vanlige Contour 20 gjør.

En av de mange tingene jeg likte spesielt godt med Black Edition, var måten den presenterte klaverklang på. En helt enestående glassklar og dyp klang, bredte seg ut i rommet da Jan Gunnar Hoff ensemble spilte Polarity fra albumet med samme navn. Det er noen korte løp på bass – og trommesoloer på albumet, som definitivt kom til sin rett med de sorte høyttalerne. 

Jeg kom til å tenke på Bowers & Wilkins 805 D4, som leverer et lydbilde med litt mer varme og glød, men som ikke på noen måte klarer å levere musikken med den samme dynamiske kontrasten, og heller ikke har den samme gjennomsiktigheten som Black Edition.

Siden det ikke er så lenge siden jeg hadde Contour Legacy i stående på samme sted i lytterommet, mente jeg å kjenne igjen signaturen til Legacy-modellen, men samtidig må jeg medgi det at jeg synes at Black Edition lyder enda mer åpen. Kanskje spesielt i mellomtonen, men de går selvsagt ikke like dypt med den samme autoriteten, som Legacy gjør i bassen.

Black Edition er like gode på å få fram atmosfæren og klangen fra Sofienberg kirke i Oslo, som opptaket på Polarity ble gjort i. Det store kirkerommet kommer tydelig fram på opptaket, og jeg savnet aldri Legacy-høyttalerens velartikulerte bass. Simpelthen fordi Black Edition er akkurat like gode, men jeg vil påstå at Black Edition faktisk har en enda tydelig definert mellomtonegjengivelse. Noe har jeg merket blant annet på Dire Straits Private Investigations, hvor gitarklangen til Mark Knopfler var skarpere definert enn jeg husker det fra Legacy-høyttaleren.

Slagverket på slutten av Private Investigations, får naturligvis ikke en like imponerende dybde som i et par Legacy, men det er mer dybde og dynamisk kraft i slagverket her, enn det er fra for eksempel et par Audiovector R1 Arreté. Det er selvsagt ingen ting her som minner om en stor gulvhøyttaler, men lydbildet Black Edition leverer, er på mange måter en merkelig kombinasjon av ferdigheter. For høyttalerne er en slags sveitsisk lommekniv, i måten den takler både finstemt triojazz på, og de dansbare rytmene fra funkensemblet i Ezra Collective.

Dobbeltalbumet Dance, No One’s Watching, er en fest fra begynnelse til slutt, og et perfekt eksempel på hvordan de relativt små høyttalerne klarer å engasjere lytteren. Musikken vugger av gårde med en blanding av jazz og afrobeat. Tekstene er ikke akkurat dypsindige, men vokalen farger musikken og gir den dybde og varme. Blåserrekka som er bærende element på de fleste låtene, er nydelig gjengitt med en fyldig klangvarme som forteller at høyttalerne på ingen måte lyder skarpt eller klinisk.

Demo-favoritten Kari Bremnes 2015-utgave av Spor, er spilt inn med et slagverk og en bassgitar som virker å være mikset temmelig langt fram i lydbildet. Skru opp volumet og små høyttalere får problemer med å levere dynamikken i bassen med stor nok realisme. Noen vil til og med bukke under rett og slett fordi de ikke tåler den massive energien i bassen. Men ikke Black Edition. De spiller bare høyere når man skrur opp volumet. Det er ikke antydning til forvrengning eller oppbrytning overhodet. Høyttalerne bare dundrer av gårde med bass man kjenner i mellomgulvet. Samtidig er vokalen forbilledlig nøytral og fokusert.

Konklusjon

Den sorte utgaven av Contour 20 er ikke bare de beste kompakte toveis høyttalerne til prisen, det er også en av de beste toveis kompakte vi har testet. Uansett. Bortsett fra de naturlige begrensningene til en så pass liten høyttaler, har disse ingen lyter eller begrensninger verdt å snakke om. De har knapt sin make i prisklassen og man skal legge en god slump mer penger på disken for å få bedre lydkvalitet ut av en kompakt høyttaler.  Hvis Black Edition skal skape presedens for hva Dynaudios ingeniører kan finne på, når de får lyst til å oppgradere et par allerede gode høyttalere, kan vi knapt vente på fortsettelsen. Bedre lyd enn dette får du trolig ikke for pengene, hvert fall ikke fra noen kompakte toveis høyttalere vi kjenner til.