TEST: DALI Menuet SE

Høyttalere er en av de mest populære produktgruppene i Lyd & Bilde. Men i stuene lever de oftest litt på nåde. Her må de gjerne låte godt, men helst ikke kunne ses.

Dali Menuet SE burde oppfylle selv de strengeste størrelseskrav. De er betydelig mindre enn skoesker, og de kan lett settes inn i en hylle eller henges på veggen. Selv om det ville være synd for de flotte små høyttalerne.

Har overlevd alle sine søsken

Menuet er blant de mest populære Dali-høyttalerne gjennom tidene. Og i hvert fall en av de mest seiglivede, da den siden lanseringen fra 1994 har overlevd to høyttalerserier. Menuet var opprinnelig en del av Mentor-serien. Da Mentor gikk ut av produksjon, ble Menuet adoptert som medlem av Royal-serien, og nå står den på egne ben som eneste medlem av sin familie.

Den lille høyttaleren har navnlig vært en suksess på det japanske markedet, hvor boligene er små og kvadratmeterprisene høye. Menuet SE ble egentlig også utviklet som en spesiell luksusmodell for salg i Japan, men den kan nå også kjøpes i Skandinavia.

Finishen er noe av det lekreste jeg har sett til denne prisen: høyglanslakkert finer av vill valnøtt i en pen dypbrun farge.

Utsøkte detaljer

Det er snakk om en toveiskonstruksjon, som er naturlig for størrelsen. En 4,5 tommers bass/mellomtone med Dalis trefibermembran. Hele syv skruer sikrer at den lille enheten sitter helt stabilt. Den er en forbedret utgave av enheten som brukes i den alminnelige Menuet, hvor svingspolen nå er viklet på en glassfiberform i stedet for en av aluminium. Det skal forhindre magnetisk kompresjon.

Diskanten er den samme 28 mm-domen som i standardutgaven. Til gjengjeld er det brukt mye tid på delefilteret, som har fått de veldig dyre Mundorf-kondensatorene, og er montert på en magnetisk avskjermende plate. Det er detaljer som man normalt bare møter i high-end-høyttalere.

På baksiden kan en bassrefleksport skimtes bak de største høyttalerterminaler jeg noensinne har sett på en så liten høyttaler. De formidable forbindelsene er lånt fra high-end-serien Epicon, og utover å imponere skeptikerne kan de også med en skrue stramme grepet om banankoblingen til å bli helt urokkelig. Et messingskilt har initialene på den medarbeideren som har samlet høyttalerne og matchet fineren.

Menuet SE kan også monteres på veggen (det kan være fint til hjemmekinobruk), og det er ikke nødvendig å bore i den pene fineringen, da to gummipropper skjuler forborede huller.

Effekt må til

Dali anbefaler forsterkere fra 20 til 100 W. Jeg brukte selv en 2 x 180 W NAD M32, og ville ikke vært bekymret over å pare dem med en enda kraftigere forsteker. Det ville jeg til gjengjeld være over å koble dem til en 20 W forsterker. Menuet-ene er med en følsomhet på 86 dB temmelig tunge å drive, så det blir ikke spesielt høyt. Og en liten forsteker som klipper signalet, kan mye raskere brenne av en høyttaler, enn en stor forsterker som spiller rent. Den kan oftest også styre dem bedre.

Jeg prøvde likevel å koble til en deilig 8 W Nelson Pass Zen klasse A-forsterker. Det låter normalt fantastisk, men her var den helt ute av stand til å kontrollere høyttalerne, og resultatet ble tamt og uinspirerende.

Det er fristende å sette en så liten høyttaler i reolen, og det er heller ikke direkte forbudt, så lenge man sørger for plass omkring den slik at bassporten kan «puste». Plassering tett mot veggen vil til og med gi et løft i bassen. Men for det beste stereoperspektivet bør de plasseres på stativ (de fylte nesten ut topplaten på mine stativer), et stykke ut fra vegg og hjørner, og vinklet mot lytteposisjonen. Vi vet at det neppe kommer til å skje, men slik får du mest ut av dem!

Lydkvalitet

«Er det kun de to som spiller?!»

En hi-fi-bekjent som kom forbi mens testen sto på, stirret vantro på de bittesmå høyttalerne som tronet på stativer foran mine egne. Ja. Og det er heller ikke noen subwoofer gjemt i hjørnet.

Dali Menuet SE punkterer umiddelbart forestillingen om at det må store høyttalere til for stor lyd. Stereoperspektivet strekker seg flere meter forbi høyttalerne og fra gulv til tak. Og dypt inn i rommet bak dem.

Menuet-ene klarer i en grad som er sjelden til denne prisen å fjerne både seg selv og bakveggen, og åpne opp til konsertsalen, jazzklubben eller lydstudioets kontrollrom. Når opptaket og det øvrige utstyret tillater det, setter de en virkelig overbevisende akustisk scene hvor det er plass mellom utøverne – og klar luft mellom dem. Det er glimrende til denne prisen.

Ekstra imponerende er deres evne til å få med forskjellene: å vokse – eller krype – med oppgaven. Er scenen stor, som på Fishing Junks at Sunset fra Concerts in China, strekker lydbildet seg mange meter bakover og oppover. Mer intime opptak som Hanne Boels utgave av The Ballad of Lucy Jordan står inne i stuen.

Og så er det storparten av albumene dine hvor lyden ikke er spesielt imponerende fordi den bare er tatt opp og mikset slik. Det avsløres nådeløst. På det punktet viser Menuet SE monitorkvaliteter. Ikke ulik de legendariske BBC-minimonitorene LS3/5A.

Bassen er – størrelsen tatt i betraktning – formidabel. Mange små passive høyttalere uten elektronisk assistanse i bunnen låter spinkelt. Men ikke her. Umiddelbart savner man ikke noe, og balansen mellom toneområdene er perfekt.

De kan selvfølgelig ikke gjengi de dypeste orgeltonene, og paukeslag og elektroniske rytmer setter ikke gulvbordene i svingninger. Til gjengjeld vil man i små rom oppleve at rommet arbeider sammen med høyttalerne, mer enn å gå til krig mot dem. Et par store høyttalere kan anslå romresonanser som gjør lytting til en pine. Mens Menuet-ene tvert imot vil ha glede av et tilskudd i 40–50 Hz-området.

Best i små rom

Dali Menuet SE er en ineffektiv høyttaler. Følsomheten på 86 dB betyr at volumkontrollen må ha et kraftig rykk over det normale for å nå en passende lydstyrke. Det betyr ikke bare at det må en kraftig forsterker til, men setter også en begrensning på hvor høyt det kan bli til syvende og sist.

Mitt lytterom er knappe 25 kvadratmeter stort, og her klarte Menuet-ene å fylle stuen med et behagelig lydtrykk. Men bare så vidt. Når jeg ga dem vanskelige oppgaver, mistet de pusten. Banditen Galopp i Telarc-utgaven er et svært dynamisk stykke som må skrus opp for å få middelnivået realistisk høyt. Det låt fortsatt pent, og romfornemmelsen var flott. Men uten det trykket som vellykkede større høyttalere kan prestere.

Små passive høyttalere er det ingen mangel på, men få presterer så høy lydkvalitet i et så kompakt og elegant format. Faktisk er de fleste minihøyttalerne dobbelt så store som Dali Menuet SE. Hvis størrelsen spiller en avgjørende rolle, kunne KEF LS50 være et mulig alternativ. Begge har fremragende stereoperspektiv, men Menuet SE er en gjennomarbeidet ny utgave. Hvis kabinettet kan være litt større, har Audiovector QR1 mer luftighet og dypere bass.

Konklusjon

Dali Menuet SE er på alle måter en overraskende høyttaler. Få konstruksjoner kan i en alder av 26 år gjøre et så overbevisende comeback, og demonstrere nye finesser. Det sterkeste kortet er og blir overraskelsen. Ingen forventer så stor og kompetent lyd fra en så latterlig liten høyttaler. Gi den en tilstrekkelig stor forsterker og god plassering så blir det forbannet vanskelig å argumentere for hva du egentlig ville med store gulvhøyttalere!

Ok, de går ikke avgrunnsdypt i bassen, og de blåser ikke taket av huset. Men hvor ofte er det egentlig bruk for eller plass til det i den virkelige verden?