TESTER GUIDER SERIER/FILM HØYTTALERE TV HODETELEFONER HI-FI FOTO SMARTE HJEM HJEMMEKINO DATA MOBIL GAMING

: Motörhead Phönes Iron Fist

Lemmy have them…

Motörheadnavn og logo på et par hodetelefoner – det kan vel bare bety fullt trøkk, eller? Vi ser på om hodetelefonene kan bli like legendariske som bandet.

Lyd & Bilde mener
+Trøkk og bass Tåler juling
-Rå topp Oppløsningen i diskanten
Spesifikasjoner
  • Frekvensområde: 10 – 20000 Hz
  • Impedans: 68 ohm
  • Følsomhet: 102 dB
Veil. pris 1000

Hodetelefoner er inn akkurat nå og salgstallene har de senere årene gått opp med flere hundre prosent. Og mange firmaer synes nå å gjøre hva som helst for å få et kjent navn på en hodetelefon – Dr. Dre, Quincy Jones, Tiësto og mange flere, klesfirmaer som O’Neill og WESC har enten gitt navn til en hodetelefon eller har egne på programmet, alle vil være med.

Men at Lemmy Kilmister og hans kompiser i Motörhead skulle henge seg på var jeg ikke forberedt på. Jeg så dem live for et par år siden og hadde det faktisk ganske hyggelig, men det er jo ikke direkte lydkvalitet – eller for den sakens skyld noen spesielt tight performance – de lever høyt på. Det handler om trøkk og helvete og ikke minst en god porsjon ironi mot både seg selv, sjangeren og livet i alminnelighet. Kan det virkelig bli gode hodetelefoner av det?

Det angis at hodetelefonene er konstruert for å gi bass og trøkk, men at de skal fungere like bra på alle former for musikk, inklusive klassisk. Faen tro det, dette må bare sjekkes ut.

Så det var med en god porsjon skepsis og en hel del nysgjerrighet jeg gikk i gang med en test av den nest største lukkede Motörhead Phönes modellen Iron Fist. De øvrige lukkede modellene heter Motörizer og Bomber mens Over Kill og Trigger er in-ear modeller. De er produsert med klokkene i noe som virker å være meget slagfast plast, og med kabel med vevd ytre strømpe som i følge informasjon skal kunne klare tøff behandling så vel som høyt volum. De er praktisk talt uslitelige, akkurat som jeg, sier Lemmy Kilmister som grunnla bandet Motörhead i 1975.

For øvrig har kabelen en smart utformet bøyle der den delen som hviler mot hodet er todelt, noe som gir en meget bra komfort. De har ingen innstillingsmuligheter, og i hvert fall i begynnelsen klemmer hodetelefonene en anelse hardt rundt ørene. Jeg regner med at fjærkonstruksjonen ikke er like holdbar, men blir litt løsere over tid. Etter noen dager hadde litt av trykket i hvert fall blitt mindre. Det er det svenske Mölndalbaserte firmaet Krusell som står bak hodetelefonene, et firma som ellers er mest kjent for telefondeksler og lignende. At selve hodetelefonene er produsert i Kina kommer neppe som noen overraskelse.

Innspilling
Når man har pakket opp Motörhead Iron Fist og setter jacken inn i spilleren oppleves hodetelefonen meget rå i spillestilen. Denne phöne er ytterligere et eksempel på at man aldri skal bedømme noe når det er helt nytt og ikke spilt på før. Jeg testet også med å ha hodetelefonen på i et skypemøte, men det var nesten ikke mulig å høre hva folk sa, og det hele ble meget irriterende etter bare et par minutter. Etter en ukes tid med spilling fungerte det helt annerledes, og jeg hadde ikke noen problemer med taleforståelsen. Det var faktisk en stor forskjell.

Slik er det også med musikk. De første timene er det ikke mulig å nyte noe som helst. Koble din phöne til en spiller, legg den ned på bordet og la den spille rett ut i luften et par døgn så har du fått noe helt annet å leke med. Det behøver ikke være på fullt volum, det går greit med mindre.

Utlånt til personer som skulle bevege seg utendørs med musikk i ørene ga en klart positiv tommel opp. ”Litt rå i toppen, men bra trykk i bunn, og det fungerer bra med støy rundt omkring”, var en av tilbakemeldingene. Kunne ikke sagt det bedre selv, jeg er helt enig.

Interessant er det, at om man ville ha produsert en hodetelefon som skulle ha passet medlemmene i Motörhead selv, så lider de høyst sannsynlig av rockemusikernes yrkesskade, en viss nedsettelse av hørselen som resulterer i at de mister frekvensområdet oppover. Det skulle i så fall bety at diskanten burde vært skikkelig boostet i stedet for bassen. Man kan lure på hvordan de selv opplever denne hodetelefonen…

Music, maestro please
Jeg begynte lytteøktene med det mest åpenbare. Eine kleine Nachtmusik, Mozarts subtile mesterverk. Well, ikke fullt så ille som fryktet, men strykerne kunne oppleves ganske ille iblant. La meg si det slik: om du mest lytter på klassisk musikk er det nok ikke disse hodetelefonene du skal kjøpe. Et symfoniorkester blir også litt vel svulstig i bunn, noe som etter min mening gjør klassisk musikk uspennende å lytte til. Men den klassiske lytteren er vel knapt målgruppen.

Hvordan er det egentlig med den der bassen? El Cid med Leftfield er en av de få låtene jeg vet som har et frekvenssweep kjørende stort sett gjennom hele låten. Fra toppen og ned i dypet, gang på gang. Her opplever man at tonen liksom får et crescendo jo lavere den går. Sammenligner jeg med mine B&W P5 har denne en jevn gjengivelse, mens Motörhead phönes gir en klar og tydelig forsterkning i bunnregionene. Til tross for det er det en klart positiv og absolutt lyttbar versjon av låten som Iron Fist gir. Det er også det som er det fine med elektronisk musikk, det finnes liksom ingen absolutt referanse, man får bare forholde seg til hva man opplever. Men det er som rockehodetelefon man forstår hvorfor den finnes. Det kan man høre på Hellraiser og I’m So Bad (Baby I don’t Care), to av Motörheads egne beste låter. Trøkk, rå rock og krefter er hva det handler om, og det er også det som hodetelefonene fungerer best til. Enda litt tyngre musikk, Sepultura og Henry Rollins, bekrefter bare at man kan få hjernerystende opplevelser med Iron Fist. Jeg kan innvende at jeg fortsatt synes at toppen er litt rå og ikke riktig slipper frem alt jeg personlig ønsker å få frem, men man kan ikke ta fra hodetelefonene at de byr på akutt spilleglede – i hvert fall når det gjelder rock.

Jeg tilbød en gammel klassiker, With a girl like you med Troggs, og her kan man høre at bassisten er elendig og at innspilling er gjort, som det virker, i all hast. Jo, Iron Fist kan også avsløre ting.

Interessant er det også at ingen jeg har vist frem hodetelefonene til har hatt noen andre forventninger enn at hodetelefonene skulle kunne gi bass og trøkk og ikke være spesielt bra generelt sett. Etter en lytting har de imidlertid alle fått erfare at det langt i fra er så ille, og at Iron Fist faktisk kan gi flere fine musikkopplevelser enn de forventet. Er de verdt 1.000 kr? Well, det kommer an på dine preferanser. Det er ingen dårlig hodetelefon, men den er gjort for å gi trøkk og er helt klart bedre på visse spesielle sjangre. Med andre ord – lytter du mest på tyngre rock er de absolutt verdt en prøvelytting, her kan hodetelefonene muligvis også få en liten legendestatus over tid. Jeg kommer sikkert til å bruke Iron Fist iblant, helst da utendørs i forstyrrende omgivelser der den rå kraften i hodetelefonen tar poeng. Du må bare være klar over signalverdien når du har et par Motörhead phönes på hodet – iført dress er det visuelle inntrykket ikke helt riktig.

LB+ TILBUD: 1 uke kun 19 kr
Få full tilgang til lydogbilde.no, testarkiv med over 6000 tester, fordelsklubb, guider, nyheter, film/serie anmeldelser og mye mer.

Legg igjen en kommentar

Sven Bilen


Siste artikler: