Ikke mye har skjedd siden Epson lanserte sin toppmodell TW9000 i 2011. TW9100 fikk 3D-briller med RF i stedet for infrarødt, men var ellers så godt som lik. TW9200 har i tillegg fått interpolering i 3D, for jevnere bevegelser. Den har også automatisk trapeskorreksjon (keystone), dersom den er montert skjevt i forhold til lerretet. Men siden den også har optisk linsekorreksjon (lens shift), er det denne du skal bruke, da keystone ødelegger oppløsningen i bildet.

TW9200 er fått nesten doblet sin oppgitte kontrast fra 320.000:1, takket en mer nøyaktig vertikal plassering av LCD-krystallene. I tillegg har det skjedd forbedringer på Fujitsu-objektivet siden 9100-modellen.

Vi har fått TW9200W til test, som i tillegg har trådløs HDMI-overføring.

Brukervennlighet
Epsons linsevinkling er mye lettere tilgjengelig enn Optoma sin, samtidig som den i motsetning til Sonys har et tydelig midtpunkt – et lite hakk, hvor man vet at linsevinkelen er helt rett.

Epson har testens mest oversiktlige menysystem, hvor alle funksjoner er intuitivt plassert. Den store fjernkontrollen har også god oversikt. En stor fordel er dessuten at innstillinger som gjøres kan lagres i et minne. Har du jobbet lenge med kalibrering, kan innstillingene lagres, slik at de kan hentes tilbake om du eller noen andre skulle skru dere bort i etterkant. Kjekt for folk med klåfingra unger!

Viften til Epson er temmelig hørbar, spesielt ved full lampestyrke. Som vi trenger til vårt 3,3 meter brede lerret.

Trådløs HDMI-overføring gir ingen tap av bildekvalitet. Men den bruker tid på å få opp bildet hver gang kilden skrus av og på, eller man skal inn i filmens meny, eller bruke apper som Netflix og YouTube. Personlig foretrekker jeg kabel, og da finnes standardversjonen TW9200 til 3.000 kroner mindre.

Rett ut av esken
Cinema fargemodus ser best ut rett ut av esken. Dynamisk svartnivå skrus av, da irisen ikke fungerer helt som vi ønsker. I normal hastighet er den for treg og knirker og knaker mens den jobber. Men i raskeste hastighet forandrer den fargetemperaturen fullstendig idet den åpner fra mørkt til lyst. Det blir først rosa, så grønt, så riktig. Dette skjer lynhurtig, men nok til at man legger merke til det når det plutselig går til en veldig lys scene.

Bildet oppleves generelt skarpt og fint, men fargebalansen heller svakt mot rosa, som man ser på noe overdrevne vinrøde ansikter.

– Her er det voldsomt lite intensitet i grønt, mener Gorm.

Kalibrering
Både primær- og sekundærfargene viser seg å være litt skjeve. I tillegg er fargekurvene ujevne, som gjør det utfordrende å kalibrere riktig.

Et triks for å få opp intensiteten i grønt på Epson er å dra opp parameteren ”Skin Tone”, som i virkeligheter bare løfter grønt.

Projektoren endrer fargetemperatur i den lyse enden av gråtonene. Grønt og blått brenner ut fortere enn rødt, som gjør at høylys får en rødlig tone. Dette fikses ved å skru på ”Super White”, som drar ned kontrasten uten å påvirke gamma.

Vi klarer aldri å få Epson helt riktig, fargetemperaturen er ikke helt jevn bortover gråtoneskalaen. Rødt dropper for eksempel litt ved 20 prosent lysintensitet.

– Her må vi rett og slett akseptere litt avvik bortover gråtoneskalaen, fastslår Gorm.

Videre har ikke Epson helt jevn fargetemperatur over hele lerretet. Vi kalibrerer på midten, og må aksepter at det kan avvike noe utover i kantene. Avvikene er imidlertid ikke store nok til at undertegnede legger merke til dette når filmen snurres.

En annen ulempe med Epson er dens måte å justere panelkonvergens på, for å få fargene til å ligge nøyaktig oppå hverandre. Epson bruker fargeavvikene i hjørnene for å beregne hele panelet. Men har optikken såkalt kromatisk aberrasjon, altså ujevn fargebrytning i hjørnene, vil dette utgangspunktet bli feil. Gorm bruker derfor bare sine egne øyne på lerretet, uten å bry seg om hjørnene, når han justerer.

Bildekvalitet – kalibrert
Når bildet er kalibrert så godt vi får det, kan man glede seg over en jevnt over god bildekvalitet. Hudfargene på mannskapet til ”Prometheus” ser sunne ut, og det smeller fint i gult og grønt på hologrammer som brukes til navigasjon og tankelesning.

Epsons bevegelseskreasjon med bildeinterpolering fungerer ypperlig. Epson har gjort den genistreken, at om noe skjer i bildet som vil skape masse artefakter ved interpolering, som hvis noen på lerretet går forbi et stakittgjerde eller en vegg med mursteinmønster, skrur funksjonen seg midlertidig av.

Med dynamisk svartnivå avslått er ikke skyggeområdene i grottene fullt så mørke som med Optoma eller Sony. Men det er flere detaljer i skyggene enn med Optoma selv om jeg i meget mørke scener foretrekker Optoma fremfor Epson.

Epson har noe dusere bilder enn med både Optoma og Sony. Skarpheten til Optoma frembringer på sin side enkelte artefakter, som litt flimring når det panoreres over en stjernehimmel. Epson er fri for slike artefakter, og totalt sett foretrekker jeg Epson av de to. Men det er så å si dødt løp.

Konklusjon
Epson har det mest intuitive menysystemet, og den beste linsevinklingen. Men også den mest hørbare viften.

Bildet rett ut av esken er ganske skarpt, og jevne bevegelser uten bevegelsesstøy er en fornøyelse. Men fargebalansen heller noe mot rosa, med lite intensitet i grønt.

Etter kalibrering er bildet langt bedre. Litt dusere enn Optoma HD91 og Sony HW55, men til gjengjeld med en riktigere fargegjengivelse enn Optoma. Heller ikke Epson  kan kalibreres helt riktig, blant annet fordi fargetemperaturen ikke er helt jevn over hele lerretet, og at den også varierer noe bortover gråtoneskalaen.

Det som er viktig er den subjektive opplevelsen av bildekvaliteten. Og Epson ser meget bra ut, med gode og sunne hudfarger og meget jevne bevegelser. Det er bra med detaljer i både skygger og høylys, og selv om skyggeområdene ikke er like mørke som med Optoma, er det flere nyanser hos Epson.

Også i denne testen:

3 toppklasse-projektorer