TEST: MoFi Electronics MasterPhono

For de aller fleste er et phonotrinn et fullstendig ukjent begrep. Si RIAA-trinn og du blir møtt med et spørsmålstegn. Selv de med et årelangt forhold til platespillere, vil slite med å forklare hva et phonotrinn gjør.

Det er selvsagt helt greit. For mens de fleste kobler platespilleren til forsterkeren, og spiller vinylplater uten å tenke på tekniske begreper, er det en gruppe vinylentusiaster som tar den helt ut.

De har gjerne en påkostet platespiller med en veldig delikat pickupkonstruksjon, og de kjenner begreper som fortoner seg som gresk for de aller fleste. 

Si azimuth, overheng, og Shibata, og de nikker gjenkjennende. 

For denne eksklusive gruppen av kjennere, er begrepet phonotrinn – eller RIAA-trinn, noe som raskt kan avstedkomme en lengre diskusjon om impedansbelastning, kapasitans og gain.

Det er denne gruppen entusiaster som vil få vann i munnen av MoFi Electronics MasterPhono. Et phonotrinn i premiumklassen som banker på high-end-døren, og som er mer gjennomtenkt enn de fleste phonotrinn vi har testet.

MasterPhono

Det er lysår mellom MasterPhono og phonotrinnet i en vanlig integrert forsterker. Sistnevnte består som regel av en håndfull komponenter på et lite kretskort, plassert så langt unna elektromagnetisk støy som mulig, og bygget på spec til en definert brutto kostnad.

Det siste gjelder også MasterPhono. En av bransjens nestorer Peter Madnick, fra blant annet Audio Alchemy, Dennesen m.fl., fikk i oppdrag å lage et phonotrinn til 6000 US Dollar. Hvilket betyr at man må kompromisse, men på langt nær like mye som i et phonotrinn til 600 dollar.

En stor utvendig strømforsyning var utelukket. To chassiser ville kostet for mye, men budsjettet tillot at Madnick kunne skrote den vanlige veggtrafoen som ofte følger med phonotrinn i lavere prisklasse.   

Så Madnick falt ned på ett chassis, men han gjorde et smart valg underveis. Strømforsyningen ble plassert på innsiden av kabinettet, men adskilt fra signalbehandlingen, og plassert helt foran i kabinettet. Som man kan se av bildene, er strømforsyningen langt unna kretsene som driver med den følsomme signalbehandlingen.

Selve phonotrinnet er koblet til strømforsyningen med kabler som bokstavelig talt går i rør mellom dem. Slik mente Madnick at han kunne oppnå fordelene med en separat strømforsyning – redusert støy, lavere elektromagnetisk påvirkning osv., uten å måtte ta kostnadene med et ekstra kabinett.

På denne måten kunne han bruke mer ressurser på lyddelen, som i MasterPhono består av diskret oppbyggede kretser i to monokanaler med balansert XLR inn og ut, med støtte for både Moving Magnet og Moving Coil pickuper. 

Masterkontroll

Her kunne man tatt flere snarveier. Som å montere bittesmå dipsvitsjer rett på kretskortene, for å justere impedansbelastning eller gain. Det en enkel, men upraktisk måte å gi brukeren justeringsmuligheter på. Man måtte skru av en luke, eller i verste fall hele topplaten på kabinettet, for komme til de små svitsjene. 

Madnick har i stedet valgt å legge alle viktige innstillingsvalg på fronten (jeg hører en stille applaus der ute). Ikke nok med det, det følger med en fjernkontroll slik at man kan sitte i sofaen og justere gain, impedansbelastning fra 10 Ohm til 47 kOhm, gain fra 40 til 70 dB, velge inngang, og slå av og på subsonic-filteret (-12 dB @20 Hz), svitsje til mono når du spiller monoinnspillinger, og en skikkelig nerdeting: Vu-meteret viser normalt signalet i begge kanaler, men holder man Meter-knappen inne, skifter den funksjon til Calibration Mode.

Som betyr at man kan finne frem verktøykofferten, og en egnet testplate med kalibreringstoner, og finjustere pickupens azimuth, sporingsvinkel, til Vu-meteret viser 0. Det er godt forklart i den medfølgende bruksanvisningen. Som også forklarer hva inngangene merket Current, Voltage, og Custom input betyr. 

Current-inngangen (1) brukes helst med pickuper som har ekstrem lav impedans, så lav at impedansbryteren foran blir (bokstavelig talt) overflødig når signalet går gjennom den inngangen. Voltage-inngangene (2 og 3) brukes som normalt med MC- eller MM-pickuper, mens de to Custom-kontaktene kan benyttes hvis man trenger å endre impedans til en spesiell verdi. Da stilles impedansvelgeren til Opt (optional).

Masterlyd

Alle denne kontrollen over alt som er viktig på et phonotrinn, gjør MasterPhono til en fryd å bruke. Bare det å kunne sitte i stolen og lytte seg fram til en foretrukken impedans, øker brukervennligheten mange hakk.

Det er noen sekunders forsinkelse fra man slår på strømmen, til det blir lyd, og det er også en forsinkelse når man endrer inngang, gain, eller impedans.

Bortsett fra det, er MasterPhono en fest. Man kan dempe eller slukke lysene i metervinduet, og selv om muligheten til å koble til flere spillere neppe er viktig for mange, viser det hvor gjennomtenkt konstruksjonen er. 

MasterPhono stiller i utgangspunktet i samme klasse som Rega Aura MC og Gryphon Sonett, og det er betydelig rimeligere enn Audio Research PH9. Men Aura MC er kun et MC-trinn, Sonett er utgått, og PH9 koster nesten det dobbelte.

Det betyr ikke at MasterPhono er uten konkurranse. Det finnes phonotrinn i samme prisklasse fra Acoustic Signature, Avid og Chord i noenlunde samme prisklasse, som vi ikke har testet.

I vår test ble MasterPhono benyttet med MM-pickuper fra Audio-Technica, og Ortofon MC Windfeld Ti, og i de ukene den stod på testbenken, brukte vi også MasterPhono sammen med MoFi’s MasterDeck med Studiosilver MC.

Det er ikke bare alle innstillingsmulighetene som gjør MasterPhono så fleksibel. 

Den takler moderne klaverinnspillinger like godt som monoinnspillinger fra 50-tallet. 

Den krystallklare 2L-innspillingen av Jan Gunnar Hoffs klaverspill på albumet Polarity, lyder uvanlig åpent, og lydbildet er gjennomsiktig og detaljert. Selv med gain på maks er det ingen støy i lydbildet, som vipper klangen mot en kledelige varm glød.

Kontrabass gjengis med en stram regi, hvor de dypere tonene i det store instrumentet får en nydelig vekt, og dynamikken er upåklagelig. Det gjelder også slagverk, som både på Polarity og triojazz med Keith Jarrett på klaver, Gary Peacock på bass, og Jack DeJohnette på slagverket, utfordrer MasterPhonos dynamiske kontrast.

Men både her og på Ezra Collectives Dance No One’s Watching, er den dynamiske kontrasten fremragende, og det svinger skikkelig av det rytmiske draget når musikken passerer MasterPhono. 

Det er ikke bare det at lydbildet er åpent og gjennomsiktig, det oppleves samtidig naturlig, uanstrengt, og nært. Det er en sort bakgrunn her, som svelger all støy, og slipper musikken igjennom.

Det gjentar seg på plate etter plate, og det komplekse lydbildet på Pat Methenys Side-Eye NYC, fremstår som raffinert, lettflytende og levende. MasterPhono klarer å skille instrumenter og toner fra hverandre på en måte et phonotrinn til 6000 kroner ikke er i nærheten av.

Konklusjon

Når vinylsamlingen er stor og gleden over å spille musikk tilsvarende stor, får man mye igjen for å koste på utstyret. En seriøs platespiller med en egnet pickup, vil gjøre underverker for både musikkgleden og lydkvaliteten. Her kommer naturligvis et phonotrinn inn, aller helst et skikkelig seriøst et, og MasterPhono fra MoFi må sies å være ytterst seriøst. Det stiller kanskje ikke i ultra high-end-klassen hva prisen angår, selv om det koster nok som det gjør, men det er liten tvil om at lydkvaliteten stiller i en klasse for seg. Med MasterPhono får man både i pose og sekk. Sjokkerende god lyd for pengene, og et meget fleksibel phonotrinn, som bortsett fra at det bare har 150 pF kapasitans for MM, ikke har noen reelle mangler, slik vi ser det. For de med dyrere MC-pickuper, burde MasterPhono være et opplagt valg når man skal oppgradere lyden, i et anlegg som er basert på vinyl som primær lydkilde.