TEST: MoFi Electronics MasterDeck

Du verden som tiden flyr. For fem år siden testet vi den første platespilleren fra Mobile Fidelity, nå bare kalt MoFi, som entusiastene vil kjenne som spesialistene på vinyl mastering, kalt Original Master Recording. Et kvalitetsstempel som audiofile nikker gjenkjennende til.

Spilleren vi testet i 2020, kalte MoFi for UltraDeck. Det er en mer påkostet utgave av den aller første spilleren de laget, kalt StudioDeck. Som ble skapt ut fra behovet for en helt nøytral platespiller, som de kunne bruke til å sjekke kvaliteten på prøvetrykkene av vinylplater, ifølge MoFi selv.

Siden MoFi var spesialister på vinyl, og ikke elektronikk, måtte de få hjelp til å lage en platespiller som kunne fungere som en referanse i masteringstudioet.

Kompetansen de trengte fant de hos to bransjeveteraner. Den ene var Allen Perkins som utviklet high-end platespillerne til SOTA og Spiral Groove, og den andre var John Schaffer som tidligere jobbet for Wadia.

De valgte et sandwich-chassis med aluminiumsplate og MDF, som hvilte på fire justerbare dempeføtter utviklet av Harmonic Resolution Systems. Den 19 mm tykke sorte tallerkenen ble laget i kunststoffet Delrin, og roterer i et invertert lager i herdet stål, bronse og teflon. En 10” tonearm med armrør i aluminium, og en StudioTracker MM-pickup, kompletterer spilleren.

Den mer påkostede MoFi Electronics UltraDeck er bygget på samme prinsipp, men her er massen økt fra 8,6 kg, til 10,4 kg, og en 33 mm tykk Delrin-tallerken bidrar til den økte vekten. Spilleren kan leveres med en mer påkostet MoFi MasterTracker MM-pickup.

UltraDeck finnes også i en utgave kalt MoFi x Fender American Vintage Turntable, i Fenders klassiske sunburst-design, som etter sigende skal være tunet for enda bedre lyd.

MasterDeck

Ønsker man seg enda bedre lyd enn Fender-versjonen har, heter løsningen MasterDeck. Det er den mest påkostede platespilleren de lager, og her er designprinsippene tatt til det ytterste.

MasterDeck leveres med en ekstern strømforsyning og elektronisk hastighetsbryter mellom 33,33, 45 og 75 o/min, den har høydejusterbare føtter fra HRS, og en 6,5 kg tung og 44 mm tykk tallerken i Delrin og aluminium, drives av en oransje silikonrem og roterer i et invertert Spiral Groove lager.

DC-motoren styres av en optisk sensor, og man kan regulere hastighetsavvik med et potmeter, skulle det være nødvendig. 

Den 10 tommer lange tonearmen har et armrør i karbonfiber, trukket med intern kabling fra Cardas Audio, og denne utgaven har et utskiftbart pickuphus. Ikke av SME-typen, men et proprietært design, med muligheten for å justere horisontalvinkel (azimuth), sporingsvinkel (VTA) og overheng. Arm-massen er bare 11 gram, som åpner for et bredt spekter av pickuper.

Spilleren leveres ikke med støvlokk eller pickup, men MoFi anbefaler Studiosilver eller Ultragold, begge av moving coil-typen, og bygget i Japan for MoFi.

De to pickupene er grunnleggende like, bygget rundt et neodym/permendur magnetsystem, med spoler i PCOCC (Pure Copper by Ohno Continuous Casting). De har også et boron-nålerør til felles, men der Ultragold leveres med en Shibata-slipning, har Studiosilver en så kalt Nude MicroLinear slipning.

Vårt testeksemplar var pussig nok ikke levert med den dyreste av dem, men med Studiosilver ferdig montert.

Målinger

Rotasjonshastigheten på 33,34 o/min, gir et avvik på -0,02 %, som er ekstremt bra. Wow og flutter-variasjonene er også godt innenfor marginene for en remdrevet spiller, med et avvik på 0,40 %.

Studiolyd

Som de fleste platespillere er MasterDeck helmanuell. Første gang man starter den, kjører den en kalibrering av hastighet, deretter er det plankekjøring. Trykk start, så teller et display opp til valgt hastighet, og så er det bare å flytte armen og senke pickupen ned i rillene. 

Hvis man skal gjøre justeringer, som asimut, armhøyde eller vekt, er det en enkel operasjon. Vekten justeres med en finstemt skrue mutter, som flytter motvekten i myke bevegelser. 

Armen hviler i en såkalt i unipivot, som betyr at armen roter på et vertikalt lager som holder armen på plass med to rubiner. Trepunktsopphenget er enkelt, men stabilt, men føles litt raklete sammenlignet med en Rega- eller Linn-arm.

Kvalitetsinntrykket er solid. De justerbare føttene fra HRS bærer vekten av to aluminiumsplater og en tykk MDF-plint, som enten er trukket i sort ask, eller valnøttfiner.

Spilleren er ikke så følsom for ytre vibrasjoner som den litt enklere UltraDeck, og lyden fra MasterDeck kan enkelt karakteriseres som en UltraDeck, bare med et mye åpnere lydbilde.

Etter noen dager med MasterDeck slo det meg at spillerens klang minner mer om en studiomonitor, enn en stor hornhøyttaler med et 15 tommers basselement.

Transienter er lynraske, og den dynamiske kontrasten er god, om enn noe stramt kontrollert. Spilleren oppviser en ekstrem grad av åpenhet og gjennomsiktighet, og det er en kontroll her over spesielt lavere frekvenser som minner mer om en high-end CD-spiller, enn en remdrevet platespiller.

Hvis man foretrekker den store, varme klangen og lett slepne bassen til en Linn LP12, er det ikke sikkert at en MasterDeck er svaret. Men hvis man liker at spilleren henter fram mer informasjon fra rillene, og rett og slett bare presentere dem så rent og uforfalsket som det er mulig, er MasterDeck en fantastisk spiller.

Den tåler i aller høyeste grad langt mer påkostede pickuper enn MoFi’s egne, men da drar selvsagt prisen raskt til værs.

MasterDeck ble blant annet testet med phono-trinnet MasterPhono fra MoFi (kommer i egen test), og med Studiosilver MC tilkoblet, presenteres man for et skarpt tegnet lydbilde. 

Philips-innspillingen fra 1964, med Bill Evans og Monica Zetterlund, lyder praktfullt nært og levende. Come Rain or Come Shine, leveres med en innlevelse som er sjelden, og spilleren leverer klavertonene med en klarhet som er oppsiktsvekkende, tatt i betraktning at innspillingen er over 60 år.

Vokalen lyder varmt og nært, den har kanskje ikke det klokkeklare fokuset som moderne innspillinger kan ha, og den dynamiske kontrasten er ikke like stor som på Keith Jarretts solokonsert fra Köln 11 år senere.

Klaver er i det hele tatt fantastisk å lytte til, fra MasterDeck-spilleren. Det er ikke bare Köln-konserten til Jarrett som lyder fokusert og finmasket. Alt fra Bill Evans til Jan Gunnar Hoff, får en dybde og tilstedeværelse som nesten flytter klaveret inn i rommet mellom høyttalerne. Det mangler kanskje litt på den fyldige varmen en LP12 kan levere, og en Rega Planar 10, kan oppleves som raskere og mer fokusert.

Bassgjengivelsen er nok enda strammere og dypere fra en Technics SL-1000R, men da er vi i helt annen prisklasse. 

Musikken flyter så lett og uanstrengt, at man aldri kjeder seg. En bedre pickup ville nok gitt litt mer innsikt og dybde til lydbildet. Så det er liten tvil om at MasterDeck fortjener den beste pickupen man kan ta seg råd til.

Konklusjon

Allen Perkins har ingenting å bevise. Det er få som kan så mye om platespillere som han, det har han vist gang på gang. MasterDeck er bare det siste strålende produktet fra den brilliante Perkins, som sporenstreks bør sette seg ned og få laget en enda bedre pickup. For er det noe MasterDeck-spilleren virkelig trenger, for ikke si fortjener, så er det en pickup som matcher spillerens kvaliteter. For her er det så mye kvalitet å hente, potensialet er enormt. I tilsvarende prisklasse kommer jeg ikke på veldig mange konkurrenter, som kan utfordre MasterDeck på ren lydkvalitet. Sørg for all del for at du hører denne før du handler i denne (pris)klassen.