: Ayre KX-5 og VX-5

Glem det. Bare glem det. Riktignok er Ayres ferskeste forsterkere basert på deres svinedyre referanseforsterkere, men det betyr slett ikke at dette er high-end light. Langt i fra. Tross halv pris, er det ingen ting som vitner om at Ayres ingeniører har spart på konfekten i forforsterkeren KX-5, og den 175 W kraftige effektforsterkeren VX-5.

Resultatet er noe av det mest sublime jeg har hørt, ja siden Ayre VX-R og KX-R. Som koster akkurat det dobbelte. Forsterkersettet fra Ayre ble da også kåret til årets high-end forsterkere i Lyd & Bilde. En utmerkelse som henger høyt, og kun tildeles det beste vi har hørt.
Spennende nok er de rimeligere KX-5 og VX-5, i stor grad basert på teknikken fra det dobbelt så dyre forsterkersettet, og det høres! Men det betyr ikke nødvendigvis at dette er et forsterkersett som passer akkurat deg.

En av grunnene er at stikk i strid med moten nå om dagen, er forforsterkeren en ren analog forsterker. Med seks lydinnganger, ikke en eneste av dem er digital. Det finnes ikke en gang en platespillerinngang her.

Skal man ha digitalkonverter, må den kjøpes separat (se DAC-testen i dette nummeret), som eksempelvis Ayre QB-9 til 29.000 kr.
Effektforsterkeren er temmelig enkel å beskrive fra utsiden. Den har balanserte innganger for redusert støy på signalet, og Cardas høyttalerterminaler. De kan kun brukes med spader terminert på kablene, eller med spade/banan-adaptere dersom man har kabler med bananstikk.

Slik testet vi 
Ayre forsterkersett ble spilte på i flere uker før den kritiske delen av testen begynte. Det turnerte i et anlegg som i hovedsak bestod av Sonus faber Olympica III, en av årets beste høyttalere og en fremragende referanse, integrerte McIntosh MA8000 forsterker, Rega RP8 platespiller, McIntosh MCD500 SACD-spiller, og en MacBook Pro koblet til DAC-en i MA8000.

Arven
Begge forsterkerne har fått mye av teknikken fra Ayres referanseforsterkere. For effektforsterkeren betyr det et symmetrisk og fullbalansert kretsløp for korte signalveier med minst mulig tap og støy. Den har som forforsterkeren integrert nettfilter som hindrer at nettstøy blir med strømmen fra stikkontakten og blander seg med lydsignalet.

Teknisk sett er den ganske lik den integrerte AX-5 til 89.000 kr, med det samme nyutviklede Diamond utgangstrinnet, men kraftigere med 175 W per kanal i 8 ohm, og hele 350 W i 4 ohms høyttalerbelastning.

Forsterkeren KX-5 ikke bare ligner på den påkostede KX-R, den bruker mye av den samme teknikken, hvor volumkontrollen bruker mekaniske kontakter med 1,5 dB avstand i 46 trinn. Derfor du hører et knepp hver gang du endrer volumet. KX-5 har også et helt diskret (uten integrerte kretser i signalveien) og fullbalansert forsterkertrinn, separat jording og integrert strømfilter på nettkontakten.

Hver av inngangene på baksiden kan konfigureres med eget navn, og inngangsspenningen kan heves med ekstra forsterkning, for hver av inngangene. Slik kan man ha bedre oversikt over lydkildene, og slippe å måtte justere volumet hver gang man skifter inngang med den medfølgende fjernkontrollen i aluminium.

Her fattes intet
Med så mye av teknikken fra Ayres beste, er det ikke rart dette spiller spektakulært godt. Her er en kontroll og finesse man sjelden hører så godt forent. Noen vil kanskje foretrekke en mer blomstrende romantisk presentasjon av musikken, med den klanglige kulør som et godt rørforsterkersett kan gi. Andre igjen vil kanskje like mer bass, med mer vekt på rytme og trøkk.

For Ayre-settet har ingen av disse egenskapene. Litt kjedelig vil enkelte si, men de klanglige egenskapene er ikke av typen som tar deg med storm fra første takt, i stedet krever de at man bruker tid. Og fremfor alt spiller ulik musikk. Først da, etter en viss inkubasjonstid, er man smittet.
Men da er det ingen vei tilbake. Etter det lyder det meste annet farget, ubalansert og fullt av feil.

På de fortreffelige Sonus faber-høyttalerne, skapte Ayre-settet ren magi av alt jeg spilte.

En innspilling jeg må medgi at jeg har lyttet lite til, kom til sin fulle rett med Sonus faber-høyttalerne og Ayre-settet. Norske 2Ls innspilling på SACD av symfoniske verker av Hndemith, Schöenberg og Stravinsky, innspilt i 24-bit med den norske marinens musikkorps, ble en dynamikkfest av de sjeldne. Perkusjon og messingblåsere formelig drønnet ut i rommet, under full kontroll, selv når jeg spilte høyt. Lydbildet var enormt stort, med en vanvittig dybde, og jeg fant ikke en eneste lyte i gjengivelsen.

Ikke en gang en tone som stakk seg frem, ble for fremtredende eller druknet i mengden. Heller ikke når jeg dro i gang Invitation to The Blues, med The Blues Company. Bassen på den innspillingen kan få en forsterker til å knele, og en høyttaler til å be om nåde. Den er temmelig massiv, og det er stor dynamisk kontrast i bassen. Men her hadde Ayre-forsterkeren forbløffende god kontroll, og styrte høyttalerne med hard hånd, selv når jeg spilte så høyt at det gjorde vondt.

Det skorter ikke på raffinement heller. Selve lydbildet kan oppleves som litt tørt, men ikke klinisk, behersket, men ikke kjedelig. Ufarget, men ikke pregløst. Vokalen til Nick Lowe på Indian Queen, er ofte for mørkt gjengitt, med overdreven bass i bunnen av vokalen. Ikke her. Superoppløst, gjennomsiktig og nøytralt, er ordene som beskriver det.

Akustiske jazzopptak, som liveopptaket med Keith Jarrett trio fra Montreux jazzfestival i 2001, lød sjelden luftig og levende. Også her kom den dynamiske kontrasten godt frem. Trommesoloer, og bassløp lød så troverdig at man ikke kan forlange mer. Det er en stramhet og presisjon fra bass til diskant som er sjelden, samtidig som lydbildet er åpent og oppøst. I diskanten kunne jeg tidvis oppleve at symbaler på enkelte opptak – og andre instrumenter med utstrakte overtoner, kunne lyde litt grått og pregløst. Men det er snarere innspillinger enn anlegget.

Referanselyd
Det er ikke sikkert at Ayres bunn ærlige og stramme lydsignatur faller i smak hos alle. Fraværet av digitalinnganger og Wifi, vil kanskje få noen til å søke alternativer, men for alle som kan tenke seg å legge 140.000 kr i nye forsterkere, sier jeg: Lytt på Ayre-settet. Det kan nemlig tenkes at du ikke vil ha noe annet etterpå. For så bra spiller det, at har man først fått smaken, er den vanedannende og det blir vanskelig å velge noe annet. DAC kan man alltids kjøpe senere.