: Burmester 051 og 052

Hvor mange Porsche-eiere kjenner kompresjonen til boksermotoren de sitter foran? Eller ladetrykket til turboen. Når man trekker hardt i g-kreftene og adrenalinet pumper raskt i kroppen er alt annet enn opplevelsen underordnet. Der og da er det kun fører og maskin som betyr noe, ingen sitter og tenker på antallet hestekrefter når sjelslivet utfordres på svingete asfaltveier.

Ingen vil sitte og tenke på watt heller, når man gripes av en musikkopplevelse som kan være vel så underholdende som en kontrollert breisladd med hekkmotor. For de fleste betyr det mer at pengene man har lagt ut gir noe tilbake, i form av gleden ved å oppleve noe som kan være så sterkt at man jubler høyt i vill begeistring. Det være seg den kontrollerte breisladden man behersket, eller trommesoloen på Santanas live-album fra 1973 på fullt skyv.

Sist vi testet tyske Burmesters Rondo-serie var i 2002. Nå er hele serien med elektronikk byttet ut med helt nye modeller. De bare ligner sine forgjengere, men teknikk og mekanikk er nytt. Heldigvis har alle forbedringene ikke endret lydbildet til Burmesters Rondo-serien. De har beholdt den umiskjennelige klangkarakteren som gjør Burmesters elektronikk så smittende engasjerende, men det er klare lydmessige forbedringer på vesentlige punkter.

Sjelen i hver tone
Ukene med Burmester-settet ble så altfor korte. Første gang vi hadde forsterkeren på testbenken, var i mars 2006. Da lyttet vi til 051 sammen med blant andre Vienna Acoustics Beethoven Concert Grand, og JBL Array 1400. Den gang slo det meg hvor mye kraftigere og dynamisk den lød, når jeg sammenlignet 051 med inntrykkene fra forgjengeren.

Blant de høyttalerne Burmester-forsterkeren ble testet med denne gangen, var de store gulvstående Sonus Faber Amati Anniversario ansett som et par numre for store for den lille forsterkeren. Da ville elektrostathøyttaleren Martin Logan Vista være en langt mer optimal match, antok jeg. I praksis viste det seg at jeg bare fikk delvis rett.

Sammen med Burmester-forsterkeren var Vista-høyttalerne nesten som (stål) hånd i silkehanske. Total kontroll og spretten dynamikk fra forsterkeren smeltet perfekt sammen med høyttalernes silkeglatte klangkarakter og lynraske presisjon. Dette var virkelig a marriage made in heaven. En kort og euforisk telefon til importøren var alt som stod imellom tilbakelevering og faktura i posten på Burmester-settet. Jeg tuller ikke, anlegget spilte så engasjerende og tiltalende at giftermål med anlegget plutselig ble høyaktuelt.

Lakmus-testen var selvfølgelig de svære Sonus Faber-høyttalerne. Krevende både å drive og å få til å spille som konstruktøren en gang hadde forestilt seg. Den relativt kompakte forsterkerens effekt var i alle fall på papiret i grenseland for hva høyttalerne krevde for å åpne seg opp. Men til min store forbauselse fylte forsterkeren de store høyttalerne til randen med klangfarger så fantastiske, og i så stor skala, at jeg satt igjen med følelsen av at forsterkerens effekt var oppgitt i vel konservative tallverdier. Kanskje aller mest slående, bokstavelig talt, var hvor god kontroll forsterkeren hadde på bassen. Selv når jeg spilte ualminnelig høyt.

Lydbildets dybde og bredde vokste med høyttalerne, og med Amati-ene føltes det som veggene i rommet falt ned og hele konsertsalen åpenbarte seg. Burmester-settets klangkarakter er av den ytterst lettflytende og luftige sorten. Men langt fra slank eller kontrastfattig. Direkte sammenligning med forsterkeren Ayre AX-7e viste at Burmester 051 lød varmere, med litt mer fylde i det nederste registeret, mens Ayre-forsterkerens bassgjengivelse lød strammere og litt slankere. Opplevelsen gjentok seg når jeg sammenlignet Ayres CD-spiller CX-7e med 052-spilleren. Dette er et valg hvor smak og behag vil avgjøre. For Ayre-settets taktfaste presisjon og krystallklare gjennomsiktighet vil foretrekkes av de som ikke faller for Burmester-settets nesten avrundede fylde og klangmessige glød. Og omvendt.

Førstesporet på Keith Jarretts Carnegie Hall-konsert lyder så friskt og nyansert at man nesten føler stemningen i salen, med Burmester-settet. Mens Ayre-forsterkeren avslører alle mulige klangnyanser nådeløst, fokuserer Burmester-forsterkeren mer på klangfarger. Ikke i samme grad på mikronyanser. Tonene flyter vektløst ut av høyttalerne, og de mange underliggende klangene på Thomas Dybdahls Science-album, får et mørkere klangstrøk med Burmester-settet. Bassdynamikken fra forsterkeren virker å være svært så potent, nesten i større grad enn på Ayre-forsterkeren, men ikke mindre nyansert. Utdrag fra Mozarts opera Cosi Fan Tutte på Philips med Neville Mariner, ga meg en gledelig overraskelse. Vokaler, særlig sopraner, mister gjerne litt av fylden i vokalklangene, men Burmester-settet dro mesterlig fram flere klangnyanser og med større klanglig fylde (les: realisme) enn jeg er vant til å høre på opptaket.

Selv de små nyansene som finnes både fra gitarene, dobroen, banjoen og fiolinen til Alison Krauss live-album med Union Station, fikk den ekstra klanglige dimensjonen, som man bare opplever når man lykkes med å få komponenter til å smelte sammen til den etterlengtede synergieffekten som opphøyer musikkopplevelsen fra tiltalende til sublim.

Konklusjon
De to komponentene i Burmesters rimeligste serie er hver for seg i referanseklasse. CD-spilleren 052 vil være et potent tilskudd til et hvert high-end-anlegg, og satt sammen med et par godt egnede høyttalere, kan forsterkeren 051 blåse mye dyrere hi-fi av banen. Glem at den er 85 watt, det tror de færreste på når de får høre forsterkeren. Sammen skaper Burmester-settet et magisk miljø for musikkelskere, som bare er opptatt av å nyte musikk, ikke dissekere den.